mandag 22. april 2013

Vektløs ~ Magni Iren Moan Grlj

VektløsFra min snille søte nabo, Beathe, fikk jeg tidlig på søndags-formiddagen denne boken. Altså i går. Og nå er den ferdiglest.

Vektløs av Magni Iren Moan Grlj er hennes personlige beretning om mange år med spiseforstyrrelsen anoreksia. Boken er kort og lettlest, og jeg sitter igjen med ny kunnskap og større forståelse for sykdommen og tankegangen en anorektiker utvikler. Egentlig har jeg lyst til å sitere hele boken, for jeg synes at dette er en bok alle burde lese!

Spiseforstyrrelser er ifølge Hougen, som har skrevet forordet, den hyppigste dødsårsaken blant unge mennesker i Norge, og man regner med at mange hundre tusen lider av sykdommen. Sykdommen kan være vanskelig å forstå, og Vektløs viser hva mangel på forståelse gjorde med Magni. Derfor er dette en viktig bok som kan hjelpe andre å til å forstå, for selv om menneskene rundt er velmenende kan ubetenksomhet gjøre tilstanden verre. Boken er en dokumentasjon på hvordan livet hennes ble til et mareritt, et mareritt som hun beskriver som et svart hull: anorexia nevrosa.

For Magni startet det med uskyldig slanking, som ble en kamp på liv og død. Rundt henne ble det jevnlig snakket om dietter, kalorier, rumpe, mage og vekt. Det er noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Spesielt mot sommeren er det stort fokus på bikinikroppen. Det skriker mot oss fra alle kanter, enten vi vil eller ikke. Hos Magni vokste det frem en forakt for de matglade, overvektige damene som ikke klarte å styre apetitten, vekten og kiloene sine, men som stadig snakket om den nyeste slankekuren og å kvitte seg med noen kilo. Hun begynte å se på sin egen kropp, og skulle bare ta av et par kilo.

De skulle bare visst hvor mye jeg løy og bløffet om alt jeg sa jeg spiste og drakk. Jeg syntes de var utrolig lettlurte, men så var jeg blitt ganske så utspekulert og flink til å lyve også, da. Ingen skulle komme å si at jeg ikke hadde kontrollen.

Kontroll er et nøkkelord, og matlaging ble ironisk nok hennes nye yndlingsbeskjeftigelse. Stor var tilfredsstillelsen av å kunne lage fristende retter for deretter ikke å smake en eneste bit selv. Det ga henne en følelse av makt å vite at hun kunne bestemme over sin egen kropp, og hun kunne fryde seg over alle kaloriene de andre inntok. Årsaken til anoreksia er kompleks, og for mange er opplevelsen av høyt forventningspress og angst for å svikte være sentral. Følelsen av å være mislykket, ubrukelig. Å forsøke å kontrollere appetitten blir et uttrykk for å gjenvinne kontrollen i livet.

Samtidig som Magni slanket seg, og etterhvert sultet seg, trente hun mye. Hun telte kalorier inn og kalorier ut, og forsøkte alltid å spare kalorier der hun kunne. Til slutt endte hun opp med kun å spise noen få fiberknekkebrød og litt kål, hvis hun da i det hele tatt spiste. Stort sett lurte hun seg unna måltidene. Det er forferdelig å lese om når moren kom med godbiter og Magni gjemte dem i skapet. Når hun var alene tok hun dem frem og puttet i munnen, nøt smaken av et stykke sjokoladekake. Deretter spyttet hun den ut i en serviett.

Herregud, så godt det var! Og samtidig som jeg nå kunne nyte smaken av alle de farlige kakene, ble jeg ikke tykk. Jeg passet alltid på å ikke svelge en eneste gang før jeg hadde pusset tennene og fått alt søtt og fett ut av munnhulen. Ingen ekle kalorier skulle lure seg ned i magen min.

Jeg tenker: Gud, hvor slitsomt! Lyvingen, sultingen, kaloritellingen. Den selvpålagte isolasjonen som følge av å kunne være i fred til å trimme og telle kalorier, og unngå risikoen for å måtte spise noe. Et strengt regime! Og kroppen reagerer: hun mistet menstruasjonen, frøs hele tiden, håret ble tynt og livløst, øynene store og innhulte, hun gråt mye, hadde konstant dårlig samvittighet og hvis hun spiste noe fikk hun voldsomme samvittighetsnag fordi hun har mistet kontrollen. Da hun var på det tynneste, veide hun 33 kg.

Dette var på 80-tallet, da kunnskapen om spiseforstyrrelser var små. I dag har heldigvis økt oppmerksomhet rundt sykdommen gjort at den blir tatt mer på alvor og behandlingstilbudet bedre. Ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening har kvinnebevegelsen bidratt til å sette kritisk søkelys på kulturelle faktorer som det tynne skjønnhetsidealet. Selv om myten om kvinners skjønnhet utfordrer oss hver dag, er det ikke bare kvinner som rammes av spiseforstyrrelser. Også gutter og menn utvikler spiseforstyrrelser, ofte som et ønske om å bli sunnere, få større muskler og lavere fettprosent.

Magni sammenligner anorektikeren med alkoholikeren; det er ikke bare å ta seg sammen og slutte "med det tullet". Hennes historie har et lyspunkt, men det er sterkt å lese om hennes vei ut av det svarte hullet og tilbake til livet!




Vektløs - fra mine år med anorexia av Magni Iren Moan Grlj
Commentum Forlag, 2013
Språk: Norsk bokmål
Sider: 129

30 kommentarer:

  1. Flott omtale Melusine. Magni setter sikkert pris på å få lese denne omtalen, så jeg deler den på faceboksiden hennes.:) Blogget selv om denne boka i går.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Anita! Fint at du delte den på fb siden hennes - denne boken bør absolutt alle få med seg.

      Slett
  2. WOW, jeg er helt stum! Jeg er rett og slett helt målløs og sitter med gåsehud på armene etter å ha lest dette! Jeg hadde aldri, ikke i min villeste fantasi, drømt om at boka mi skulle få så stor oppmerksomhet og en så fantastisk respons som den har fått! Tusen, tusen takk alle sammen, både kjente og ukjente, som har tatt dere tid til å lese boka og til å skrive slike flotte tilbakemeldinger og bokomtaler! Jeg er utrolig takknemlig, for mitt mål er jo å nå ut til så mange som mulig, både anorektikere, deres pårørende, venner, lærere og andre som har mye kontakt med ungdommen. Jeg håper og tror alle kan ha noe å lære av boka mi. Ikke minst er mitt store håp at den kan ha en forebyggende effekt, både ved å skremme og ved å informere om faresignalene man må være oppmerksom på! Tusen takk igjen, for et flott blogginnlegg! Klem fra Magni

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Magni, for at du tok deg tid til å lese omtalen min av denne viktige boken du har skrevet! De aller fleste har opplevd slankepresset enten direkte og/eller ved bombardementene i media (og dermed snakk rundt slanking og å kvitte seg med noen kilo). Jeg har selv ungdommer, og har også bekjente som er pårørende til anorektikere. Boken din ga meg mye informasjon både når det gjelder faresignaler og tankegang, og hvordan møte en som holder på eller allerede har falt i det svarte hullet. Det er fantastisk at du har hatt mot og vilje til å skrive denne historien :)

      Slett
  3. Veldig fin omtale,Birthe:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Beathe, og takk for boken :)

      Slett
  4. Nydelig bokomtale, ingen tvil om at dette er en bok som fortjener å bli lest :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Anette! Ja, jeg håper som forfatteren at denne når ut til flest mulig :)

      Slett
  5. En bok som må på plass i hyllen min.
    Takk til hun skrev boken og takk til deg som gjorde meg oppmerksom på den.
    Når man har kommet et stykke i livet er det enda vanskeligere å forstå hva som driver en med spiseforstyrrelser eller hvorfor man vil seg selv så vondt.
    Men det handler jo om selvbilde og kontroll. Det er viktig enten man er 15 eller 90 :)
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne bør stå i alle hyller rundt om slik at forståelsen for sykdommen øker. Som du sier, det gjelder enten man er femten eller nitti. Sender klemmer tilbake :)

      Slett
  6. Det er gribende at læse, hvad du skriver - et emne vi alle bør vide noget om! Jeg så for nogle år siden en tv-udsendelse om en ung kvinde med anoreksi, og det var en udsendelse, jeg aldrig glemmer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig! For mange år siden leste jeg en historie om en anorektiker som så noe helt annet enn den reelle situasjonen hver gang hun så seg i speilet (som forfatteren av denne boken også gjorde).

      Slett
  7. Hei, sikkert mye kunnskap jeg burde kjenne til - jeg som jobber med ungdom i denne alderen, men det er ikke mange jeg har oppdaga i åras løp, heldigvis. Mange flinke til å fange dem opp blant gymlærere og helsepersonell på skolen før vi lærere aner at noe som helst er galt fatt!
    Ha det godt ;:OD)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er bra å få med seg litt om dette emnet. Godt at symptomene blir sett og tatt alvorlig på skolen :)

      Slett
  8. Jeg tror der er to ting i det - en underlig virkelighedsforstyrrelse (man kan se på maven når man har drukket et glas vand) og så den store synder: Mangel på kærlighed, en følelse af ikke at blive set.

    Vi må også huske at overvægtige mennesker har et problem med anseelse. Det er virkelig lavstatus at være for tyk, og de unge piger omsætter deres ønske om at være attraktive på baggrund af denne skræk, denne frygt for at være tykke og uglesete (ilde-sete, set ned på).

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, og på en måte er det underlig at det er mer akseptert å si i fra når noen blir tynnere, men ikke omvendt - særlig med tanke på det du sier om å bli sett ned på.

      Slett
  9. En virkelig fin omtale, av en viktig bok! Det er så fint at det er forfattere som tar opp slike viktige tema, tema som mange steder blir feid under teppet eller skjult av skamfølelse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Astrid Terese! Helt enig med deg :)

      Slett
  10. Veldig bra omtale. Jeg leste en del om det da datteren vår var yngre. Den gang så var det som du skrev: kunnskapen om spiseforstyrrelser var små. Jeg tror det var flere før som fikk spiseforstyrreler. Jeg har aldri hatt det inn på livet, men stakkars de som har det. Flott fredag til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Eli! Jeg har heller ikke hatt det helt inn på livet, heldigvis, men kjenner noen som har en kjæreste som lider av anoreksia. Å høre om det er forferdelig.

      Slett
  11. Alltid interessant å lese om spiseforstyrrelser selv om det er et trist tema. Denne disiplinen, selvkontrollen de har er utrolig å lese om.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er interessant og viktig å ha kunnskap om dette. Da jeg leste boken ble jeg slått av det du nevner, det strenge regimet. At det i det hele tatt er mulig å innta så lite mat.

      Slett
    2. Ja, det er utrolig. Jeg mister fort konsentrasjonen hvis jeg er sulten og om jeg leser i en bok må jeg gjerne lese de samme setningene om og om igjen. Vi kan jo lure på hvor mye de får med seg på det som foregår i rundt når de er så tappet for krefter.. Ser for meg at lesning og ting som kreves tekning er umulig i lengden uten nok mat.

      Slett
    3. Huff, når jeg tenker over hvor viktig maten er, kroppens drivstoff, er det ikke så underlig at listen over skader er lang.

      Slett
    4. Jeg mener, jeg har følt bombardementet på meg og vært i harnisk over de syltynne modellen som hm hadde for mange år siden. Jeg sier for mange år siden, selv om de fremdeles har dem, for da jeg var ungdom gjorde jeg veldig opprør mot dem. Nå også, men på en annen måte :)

      Slett
    5. Flott at du så feilen da du var ungdom da, mange som ikke gjør det!

      Slett
    6. Ja, og i dag virker opprøret dessverre som det samme skjønt med en anelse frihets-snert dreid i en annen retning.

      Slett
  12. Heisan,
    tusen takk for en fyldig omtale om boka til Magni, ei bok om et uhyre viktig tema! Har dessverre ikke lest boka ennå, rett og slett for at jeg bare har visst om den i noen dager, og jeg bor i Spania. Men, grunnen til at jeg skriver til deg, er at jeg lurer på om det er greit at jeg deler denne omtalen (og helt hele sida, m/kommentarer) på hjemmesida mi www.ghvidsten.com, som i sin helhet handler om spiseforstyrrelser. Den har bare vært oppe i 2 -3 dager, men ta gjerne en titt innom, og kom mer enn gjerne med forslag om andre bøker som tar for seg spiseforstyrrelser, eller tema som kan knyttes med det. Du kan svare meg på email: ghvidsten@mail.com, om det er greit at jeg deler, og hva ;)

    SvarSlett