onsdag 4. september 2013

Jazz ~ Toni Morrison

Toni MorrisonJazz er andre boken i en trilogi skrevet av Toni Morrison. Den første er Elskede og den tredje er Paradis. Jazz ble utgitt i 1992 (til norsk samme år).

Baksideteksten:
Vi er i 1920-årene. Det fargete ekteparet Joe og Violet Trace flytter fra landsbygda i Virginia for å skape et nytt liv i Harlem, New York. Storbyens pulserende liv og jazzens tidsalder kombinert med en brutal råskap påvirker beboernes liv og psyke i den grad at Joe ta livet av sin unge elskerinne da hun vil forlate ham. Derfra føres historien bakover i tid og følger mønstrene og sammenhengene i Joe og Violets liv frem til et nytt utgangspunkt i nåtiden.

Jazz er en bok full av kjærlighet til Byen, menneskene og deres historier som formidler noe vesentlig om afro-amerikansk kultur og amerikansk historie, samtidig som de sier noe universelt om menneskenes søken etter tilhørighet, om kjærlighetens kår og irrganger.

Året er 1926 og romanen åpner med at Violet forstyrrer i begravelsen til mannens elskerinne, for å se henne og "skjære opp det døde ansiktet hennes". Fortellerstemmen er en "jeg" som beretter om Violet og antyder at hun kanskje trodde hun kunne løse kjærlighetens mysterium - "lykke til, og si fra hvordan det går", men "det nytter ikke å konkurrere med de døde om kjærlighet". Violet og Joe bor sammen i en leilighet i Harlem, men ekteskapet er ikke så lykkelig som det en gang var. Noe gjorde at Joe forelsket seg i attenåringen Dorcas og fortellingen gir ingen direkte svar på hverken det ene eller det andre, men tilbakeblikkene fungerer slik at jeg som leser gjør meg mine tanker. For eksempel det at Violet har sluttet å snakke. Hun har nemlig ikke alltid vært slikt. En gang var hun "en kvikk, målbevisst jente og en arbeidsom ung kvinne, med en friserdames slagferdige tunge". Fortelleren kaller det sprekker; "mørke brister i kuppelen av dagslys". Forsnakkelser fører til at hun sier mindre og mindre. Selv om fortelleren i klartekst sier at tausheten hennes til slutt gjør Joe deprimert, har han sitt eget i bagasjen som ligger til grunn for hans handlinger - de har tatt sine spøkelser med til Byen.

Minnet om jenten blir som en sykdom i huset for Violet, men for Joe er det annerledes. Ømheten han fant tilhører egentlig noe i barndommen hans, og han ønsker tilbake tiden de to hadde. Sin nye elskede kan han fortelle ting han aldri har fortalt Violet. Noen ganger er teksten som en gåte og jeg må lese om igjen, gå tilbake, grunne over det før jeg kan gå videre. For eksempel tingene Joe kan forteller til Dorcas, som han ikke en gang kan fortelle seg selv:

Viktige ting som hvordan hibiskus lukter på en elvebredd i skumringen; at han knapt kan se knærne sine stikke ut av hullene av buksa, så hva får ham til å tro at han kan se hånden hennes selv om hun skulle bestemme seg for å strekke den ut gjennom buskene og bekrefte, en gang for alle, at hun virkelig var moren hans?
s. 39-40

Her øynes en sårhet, men hva menes med at hun var moren hans? Svaret kom etterhvert. Dette er Morrisons måte å fremstille sine personer på, og der er ingen kronologi i historien, men som nevnt gjør man seg sine tanker underveis. Som slett ikke alltid holder stikk, overraskelsene kan komme på løpende bånd og perspektivene skifter ofte. En rød tråd finnes, selv om den kan være vanskelig å følge. Da jeg skrev om Paradis nevnte jeg at Morrison ser på livet som opplevd i øyeblikket, liknende som Woolf uttrykte det: sinnet mottar myriader av inntrykk og denne bevissthetsstrømmen omgir oss gjennom hele livet. Som utgangspunkt i en roman kan det gjøre historien komplisert å følge. Likevel, det et dette som gjør det så spennende å lese, man må rett og slett improvisere som leser! Bare det å skrive dette slynger meg tilbake i fortellingen, i Morrisons magisk-realistiske verden og får meg til å tenke på hva man kan ha opplevd som gjør at en handler som en gjør. For selv om skrivestilen hennes til tider oppleves komplisert, er dette noe av det jeg liker så godt (jeg gjentar sikkert meg selv i det uendelige); at det som er vanskelig å få tak på gjør nettopp at forbindelsen mellom det hun skriver om og metoden hun bruker får helheten i boken (og de andre for den saks skyld) tryllet frem, som om jeg kan føle den pulserende byen og endringene som er i anmarsj. Det er vrient å forklare, men Morrison får frem så mye med så lite. For eksempel er parallellene til de andre bøkene stukket inn hvor man minst skulle ane det: Paradis! Det er ganske intenst. Flere historier trer frem, og slik sett kan det overføres til i dag: man sitter stramt fast i oppdragelsen og fører videre noe man sverget på ikke å gjøre. Man gir det videre likevel. Rene krigstilstanden! Alle disse tankene som farer gjennom hodet. Det er som med Rikka, jeg må tenke, tygge, undre meg. Finne en betydning etterhvert som jeg leser. Setninger som "lyden som kom fra munnen hennes, tilhørte noe med skinn istedenfor kåpe" - fantastisk! og når tanker og følelser blir voldsomt tilstedeværende er det få komma eller punktum eller andre skilletegn:

Jeg plukket ham ut blant alle de andre ingen var som Joe han kunne får hvem som helst til å stå ute på åkeren midt på natta; få en hvilken som helst kvinne til å drømme seg sånn bort om dagen at hun bommet med plogen og måtte slite verre for å få muldyra tilbake på plass.

Denne måten å skrive frem personligheter, skjebner, livsvilkår og ens drømmer og håp på - å komme inn under huden på ens tanker og handlinger, følelse av tilhørighet og det å kunne se at foreldrene ikke hadde mulighet til å se etter barna sine i sin harde hverdag: "Vi plukket bomull, hogg ved, pløyde. Jeg har aldri visst hva det vil si å sitte med henda i fanget før nå". Å spise stivlese, velge når du ville ta bærestykket, sy, plukke, lage mat, hogge ved. Violet tenkte på det alt sammen og sukket. "Jeg trodde det ville være noe mer enn dette. Jeg visst at det ikke kom til å vare, men jeg trodde det ville være noe mer."

Jeg skal ikke gå mer inn i bokens handling, men kan uten videre anbefale den. Og de to andre. Og alle de andre! Men noen aspekter har jeg lyst til å gå inn på, for eksempel det med musikken. Morrison lar Byens pulserende liv være bakteppe og fletter det inn i menneskenes livshistorier. Jeg er ikke særlig stø i musikk og av nysgjerrighet slo jeg opp musikksjangeren jazz for å få et innblikk i årsaken til tittelen. På wikipedia fant jeg at jazz har røtter i blues, musikken de afrikanske slavene utviklet da de ble bortført til Amerika. I begynnelsen var det ren dansemusikk og rytmen det vesentlige. Denne rytmen finnes i Morrisons beskrivelser av Byen (New York) siden improvisasjon er sentral hos musikerne. En annen ting jeg leste på wikipedia (hva skulle man gjort uten!) er at det er vanlig å se fortellerstemmen i Jazz som Morrisons egen, eller kanskje boken selv. Det hadde jeg ikke tenkt på og jeg lurte nemlig på hvem som fortalte - det kom aldri frem.

Slutten er ganske åpen, akkurat som jazzmusikken kan være det, noe som er interessant ettersom Morrisons romaner er preget av en blanding av fabulering og realisme. Rasisme er et overordnet tema, i varierende form. Kanskje Morrison ønsker at vi skal improvisere frem våre egen bilder av å føle, kjenne, erfare på kropp og sinn hvordan det er å være diskriminert på bakgrunn av rase, av kjønn? Det å leve med sine spøkelser, men også å kunne finne utløp for dem. Ja, bøkene til Morrison har gitt meg mye i så henseende, og vist en veg. Den handler også om frigitte slaver som dro ut for å finne et bedre liv. Det er også en vei.

Jeg fikk som sagt ikke helt taket på denne fortelleren. Hvem er hun, som på slutten minner oss på at historien også handler om henne? Og mens Violet og Joe opplever kjærligheten sammen og lever lykkelig videre innser fortelleren at hun har brukt for mye tid på å observere andre og lite til å leve selv. Jeg søkte på nettet og fant en side med mange tankevekkende drøftinger fra boken. For eksempel at hun også ønsker seg kjærlighet, og hun antyder at det ikke er tilstrekkelig å observere, man må være mer enn det: man må også leve. Og ved å finne sin egen mor finner hun sin tilhørighet. I løpet av fortellingen sin har hun funnet det samme som Violet og Joe: helbredelse.

Morrison har sagt at det som binder romanene sammen er kjærlighet, men her er også traumer. Både i Paradis og Elskede er dette gjennomgående og de traumatiske opplevelsene kommer frem ved tilbakeblikk og bearbeides med personenes indre dialoger og i samspill med andre. Dette oppleves som frigjørende og helbredende, og både Violet og Joe erfarer til slutt at en ødelagt barndom lar seg leve med bare de kan tilgi seg selv. Og det som er skjedd. Det handler om å bli fri. Fra savn, skam og kunne bli et helt menneske.


“Freeing yourself was one thing, claiming ownership of that freed self was another.”
Toni Morrison, Elskede



Funnet på en fb gruppe.




Jazz av Toni Morrison
Originaltittel: Jazz
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1992
Norsk, bokmål
212 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

6 kommentarer:

  1. Nydelig bokomtale! Og kjempegøy at du er med på en bok i lesesirkelen :) Jeg gleder meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Anette! Og jeg gleder meg til å være med på lesesirkelen din :)

      Slett
  2. Utrolig godt skrevet, som vanlig. Tekstene dine er noe ekstraordinært i seg selv.

    Kjenner meg igjen i beskrivelsene dine om hvordan det er som leser å lese Morrison. Det at leseren må selv improvisere (ja!).

    Flott, flott, flott.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fin kommentar! Ja, det er noe helt spesielt med å lese Morrison, nå ser jeg frem til å lese mer :)

      Slett
  3. Fantastisk!

    Har nettopp lest denne selv. Enig i at det er noe spesielt i å lese Morrison, mye fordi man som leser må tenke selv, sette sammen, sy. Ble som deg veldig nysgjerrig på hvem fortelleren er. Dette med at fortellerstemmen kan tolkes som Morrisons egen stemme hørtes interessant ut. Tror jeg må google litt selv. Jeg sliter også litt med å se sammenhengen mellom de forskjellige bøkene i trilogien (har dog ikke lest Paradis ennå), mulig jeg tolker trilogibegrepet for vidt. Gleder meg uansett voldsomt til å lese Paradis!

    SvarSlett
    Svar
    1. Har du, så gøy! Ja, jeg synes det var et meget interessant perspektiv å se fortelleren som Morrisons egen stemme...og det ga meg en god del nye tilnærminger til hennes bøker generelt. For jeg tror nok hun har mye på hjertet i bøkene som er fra egen historie. Da jeg første gangen leste disse bøkene ante jeg ingenting om at disse tre hadde en sammenheng, men nå kan jeg det fordi jeg har lest dem sånn :)
      Paradis synes jeg er best, vet ikke helt hvorfor, men sikkert fordi den tar opp så mange aktuelle spørsmål direkte.

      Slett