Da jeg meldte meg på Lesesirkel 1001 bøker tenkte jeg ikke over at første bloggdato var bare en snau uke etter, men jeg skyndet meg til biblioteket og heldigvis hadde de den inne!. I år er det 200 år siden Dickens ble født, så det passer godt å starte med en Dickens roman. Dessuten er det år og dag siden jeg leste Oliver Twist og ikke har lest noe annet av ham.Store forventninger (Great Expectations, 1860–61) startet jeg altså med forrige søndag. Boken er på 526 sider, med innledning og etterord, og jeg regnet ut at det ble omtrent 75 sider per dag, noe som var enkelt de første dagene før jeg hang lengre og lengre etter og som resulterer i at jeg ikke ble ferdig i tide. I skrivende stund har jeg kommet til kapittel 52, side 430.
Omtale fra De norske bokklubbene:
Romanen følger Pip fra oppveksten hos en håndfast søster og hennes godhjertede ektefelle, gjennom livet som ung gentleman som lever høyt på midlene til en ukjent velgjører og fram til den store personlige krisen som snur opp ned på alle store forventninger til et liv i velstand og lykke.
Romanen starter med at Pip opplever et skrekkinngytende møte med en rømt straffange og ganske snart blir han invitert til Miss Havisham. Etter dette besøket reflekterer han at det
”var en minnerik dag, for den medførte store forandringer i mitt liv. Men slik er det med alle liv. Tenk deg en enkelt dag i et liv, og tenk på hvor forskjellig den kunne ha artet seg. Du som leser dette, stopp og tenk et øyeblikk på det lange kjedet av jern eller gull, av torner eller blomster, som aldri ville ha blitt bundet rundt deg om det ikke var for det første leddet som ble smidd på en minneverdig dag”.
Pips ønske om å bli en fin herre er sterk uten at han kan se utsikter til noe slikt.
”Litt lengre ut i læretiden kan jeg huske at jeg ofte gikk bort til kirkegården på søndagskveldene, akkurat når det begynte å bli mørkt, og at jeg pleide å sammenligne mine egne utsikter med utsikten over den forblåste myren. Begge var helt flate, uten noen høydepunkter, begge gikk over i et ukjent landskap utenfor synsvidden, og begge munnet ut i en mørk tåkedis og hav”.
Etter hvert som jeg leser lurer jeg jo sterkt på hvem velgjøreren er, lengre ut i romanen er det ikke like selvsagt at det er Miss Havisham, og når Pip endelig møter vedkommende er det nærmest som jeg kjenner følelsene på meg selv! ”Sannheten om mitt liv flimret foran meg. Alle skuffelser, farer, all skjensel og alle slags konsekvenser raste over meg med en slik overveldende kraft at jeg følte jeg ble kvalt og måtte hive etter pusten”.
John Irving skriver i etterordet at ”det er flere ting ved denne romanen som enkelte ikke liker - og spesielt er det én ting som de ikke liker ved Dickens generelt. Her kommer det som står høyest på listen over alt det de ikke liker: en roman av Charles Dickens har som formål å tale til leseren gjennom følelsene, ikke gjennom intellektet; og det er ved følelsenes hjelp Dickens vil forme leseren syn på samfunnet. Dickens er ingen analytiker, hans forfatterskap er ikke analytisk - selv om det kan være pedagogisk. Han har en genial evne til å skildre; han kan skildre en ting så levende - og med en slik suggestiv kraft - at ingen kan se på den tingen med samme øyne igjen”.
Det er nettopp hva jeg sitter igjen med; velskrevet og med fremragende skildringer. Store forventninger frister avgjort til mer lesing av Dickens!
Nå må jeg lese slutten, hvordan går det med den snobbete Pip og ikke minst; hva med Estella, som han så uløselig er knyttet til?
Lesesirkel Januar
(eksportert fra gamlebloggen)
