Prosessen

På ene siden har uken gått uforståelig fort, men på den andre siden langsommelig. Jeg skal forsøke å forklare denne motsetningen; dagene har vært innholdfylte (jeg nekter å bruke beskrivelsen "tidsklemmen"!) og på samme tid har alt innholdet forskjøvet de påtrengende tankene angående stillingen min i barnehagen hvor jeg jobber.

"Barnehagene er lovpålagt å ha et visst antall barn per førskolelærer. Mange barnehager har tolket regelverket feil og har dermed hatt for få førskolelærere. Nå vil kunnskapministeren rydde opp i praksisen med en veileder til kommunene." 

På grunn av denne bestemmelsen har altså stillingen min stått i fare, noe jeg skrev om allerede i april og deretter tidligere denne måneden. Det hele kulminerte med to kolleger; meg og en annen. I dag hadde vi møte med representant fra kommunen, to fra fagforeningen, styrer og tillitsvalgte. Resultatet ble at min kollega valgte å "flytte på seg". Hovedgrunnen er at jeg har femti prosent stilling og dette gjør det vanskelig å få puslespillet til å gå i hop og min kollega ønsket ikke å ha femti her og femti der. Forståelig nok.

Jeg er glad. Jeg tillater meg å kjenne på det, men samtidig føler jeg meg som synderen. En helt uventet reaksjon inntraff etter at jeg kom hjem fra seinvakt. All energi forlot meg etter møtet tidligere i dag og presset eksploderte i pannen. Da jeg skulle gjøre meg klar til kveldens julebord var alle lemmer slappe og saltvann rant fra øynene...