søndag 30. september 2012

Elskede ~ Toni Morrison


Elskede av Toni Morrison er hennes femte roman, og den fikk Pulitzerprisen året etter den kom ut. Av de bøker jeg har lest av Morrison må jeg si dette den beste, en sterk og gripende historie!

Originalens tittel: Beloved (1987)
Oversetter: Mona Lange
Utgitt først gang: 1987, Aschenhoug & Co.
Min utgave: 1994, De norske Bokklubbene A/S
Sider: 288
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Gave
Lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker

Handlingen er lagt til tiden under og rett etter den amerikanske borgerkrigen på 1800-tallet med fokus på slaveriets grusomheter. Selv om det er flere stemmer i boken er det særlig historien til Sethe som blir fortalt. Sethe flykter fra farmen Sweet Home for å slutte seg til resten av familien som har reist til den frie staten Ohio. Hun er høygravid, og da hun møter igjen sin svigermor (Baby Suggs) og de andre barna sine er det med sin nyfødte datter (Denver) i armene. Uheldigvis blir tiden i frihet kort og hun blir innhentet av eierne. Dette fører til en desperat handling i sin kjærlighet til barna; hun slår i hel sin yngste datter og prøver å drepe de to guttene for å skåne dem fra et liv som slave i de hvites makt.

Romanen starter med å beskrive spøkelset som har bodd i huset i atten år: "124 var hatsk. Full av giften til en liten unge". Alle er enige i at spøkelset er Sethes døde datter, men som leser skjønner jeg fort at spøkelset ikke egentlig er ondt, bare trist. Skjønt, Denver mener den lille er ensom og avvist. På datterens gravstein står det "Elskede".

Paul D, en medslave fra Sweet Home, ankommer huset 124 og tvinger spøkelset ut: han får høre historien om treet på Sethes rygg og stående bak henne, rører han treet og gjør seg kjent med sorgen hennes, "dens røtter; den tjukke stammen og det fine nettverket av grener". Mens de står slik, og Sethe kjenner på følelsen av å overlate til en som tar i mot, begynner huset å riste, ting å fare gjennom luften og Paul D skriker, veiver og slår rundt seg til ristingen tar slutt. En stund ser det ut til at spøkelset er forsvunnet, men en dag finner de en ung jente sittende foran huset. Hun sier hun heter Elskede.

Det er Denver som er ensom. Ensom og trist. En gang oppdaget hun hva det vil si å leve, men en hendelse gjør at hun flykter fra livet og inn i sine egne hemmeligheter og til et lønnkammer i skogen hvor hun, "skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte [...] fantasien sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut". Med Elskedes entré blir hungeren holdt i sjakk.

Etter hendelsen for atten år siden blir 124 og dets beboere isolert fra omgivelsene, ingen ville ha noe med dem å gjøre.Å gå fra en tilhørighet til å bli utstøtt gjør noe med et menneske, det preger dem selv om de ikke vil vedkjenne seg det. Paul D er den eneste i nabolaget som ikke vet hva som skjedde den gangen, og som ikke vet årsaken til at ingen snakker med dem. Da han blir fortalt historien konfronterer han Sethe som bekrefter det han sier. Dette blir for mye for ham og han reiser. Nå forsvinner virkelighetsfølelsen for Sethe, som oppriktig tror at Elskede er hennes døde datter og skyldfølelsen får henne til å oppvarte og skjemme den unge jenten bort. Etterhvert mister Sethe jobben og når det minker på maten slutter hun å spise:

"jo større Elskede ble, desto mindre ble Sethe; jo mer det skinte av øynene til Elskede, desto mer ble de øynene som aldri pleide å se bort, til sprekker av søvnløshet. Sethe gredde ikke håret lenger eller vasket seg i ansiktet. Hun satt i stolen og vætet leppene som et tuktet barn, mens Elskede åt opp livet hennes, tok det, svulmet opp av det, ble høyere av det. Og den eldre kvinnene ga det fra seg uten å mukke". 

Til slutt ber Denver lokalsamfunnet om hjelp, men da de kommer er Elskede sporløst forsvunnet. Slik spøkelser har for vane? Eller var hun jenten som ble holdt fanget av en hvit mann den sommeren?

Denne boken leste jeg i 1994 da min mor fikk den fra Bokklubben, og er en av de bøker som har etterlatt seg et utslettelig inntrykk. Det er en følelse, en tristhetens stemning som henger igjen, men samtidig er det også det poetiske språket og beskrivelsene. Jeg er glad jeg nå har lest denne historien om kampen for å frigjøre seg fra fortiden om igjen.

Inspirasjonen til boken fikk Toni Morrison da hun kom over en historie om en mor, Margaret Garner, som flyktet fra en plantasje i Kentucky og da de ble innhentet av eieren og Margaret drepte sin 2-årige datter for å spare henne for å vokse opp som slave.

Elskede føles til tider som en utfordring, noen ganger lurte jeg på hva som er fortid før fortid og enkelte steder måtte jeg stoppe opp og tenke meg om før jeg kunne lese videre. Men det er noe av det spennende ved Morrisons fortellermåte og skrivestil; det blir en fantastisk og rystende leseropplevelse.

Mot slutten er det hjerteskjærende å lese om de tre kvinnenes syn og tanker, og når det gjelder Sethe og hennes grusomme handling den gangen for mange år siden gir det uante perspektiver til nyheter som for eksempel det jeg leste hin dagen om den tyske kvinnen som er anklaget for å ha drept fem av sine nyfødte barn. Skjønt, da jeg leste årsaken ble jeg betenkt. Hun var nemlig redd for at mannen skulle forlate henne. Han ønsket ikke flere barn. Sethe...vel, du blir bare nødt til å lese det selv. Hjertet mitt blør.

Også gjennom det Paul D forteller om livet sitt fra Sweet Home og årene etterpå får vi innblikk hva en slave måtte tåle. I etterordet skriver Hans H. Skei at romanen reiser spørsmål om hvor grensene for menneskelig fornedrelse går og fremstiller den mangedobbelte undertrykkelse og fornedrelse som en svart kvinne og mor utsettes for.

Vi vet alle at et system hvor mennesker står i eiendomsforhold til andre slik at de betingelsesløst kan utnyttes er forferdelig galt, og at slavene ikke ble sett på mennesker, men snarere dyr, for å lette (og rettferdiggjøre) den umenneskelige behandlingen av dem. Danmark var først ute med å oppheve slavehandelen i 1792, mens det i flere arabiske land ikke ble formelt avskaffet før i 1960-årene.

I lys av hva som dokumenteres av moderne slaveri, det være seg trafficking, barnearbeid, sexslaveri, gjeldsslaveri og tvangsarbeid (som er de mest utbredte formene for slaveri i våre dager) er det virkelig et tankekors at slaveri fortsatt eksisterer fremdeles selv om det er forbudt i alle land hvor det praktiseres. Hva er for eksempel en kvinne i stand til etter å ha blitt voldtatt av to politimenn mens den tredje holder hennes forlovede fast? Poenget mitt er at faktainformasjon om emnet er nødvendig, men kan aldri erstatte skjønnlitterær lesing som dette, om hvordan det føles på kropp og sjel å være en annens eiendom.

På bokens første side står teksten: 60 millioner og mer. Dette lurte jeg litt på, og slo det opp på nettet hvor jeg fant at researchen førte Morrison til Brasil. Her finnes historiske museer hvor slaveriet er dokumentert (med kjettinger, munnstykker (bissel) og torturinstrumenter) og hun undersøkte hvor mange som egentlig var involvert. Ett tall var 200 millioner, ett annet var 60 millioner. Dette utløste et ramaskrik i USA, som aldri har forholdt seg til slaveriet som folkemord.

Anbefales!

Smakebit fra begynnelsen av boken (s. 10) og en fra Sethes tanker om å være fri.

Kilder:
forfatterweb.dk
Store Norske Leksikon

lørdag 29. september 2012

Når grammatikken er gått i glemmeboken

Det er rart med det, hvor mye en glemmer i løpet av årene. I går leste jeg for eksempel om syntaktisk utvikling og måtte slå opp ord som setningsledd og ordklasse. Disse hadde jeg en idé om, men verre ble det med ord som hypotaktisk og parataktisk uttrykksmåte.

Jeg har fått meg noen aha-opplevelser gjennom lesingen og det er årsaken til at jeg slår opp disse ordene som egentlig skulle stått klart for meg. For eksempel at barn ikke oppdager funksjonsordet og før rundt 3-årsalderen. Eller at det er to setningkonstruksjoner 6-åringer har vansker med; passivsetninger og manglende samsvar mellom den rekkefølgen handlingene nevnes i og den rekkefølgen de skal utføres i.

Først tenkte jeg herregud! Hva skal vi med dette da? Men den grammatiske beskrivelsen er nyttig når barns språklige vansker skal snakkes om for å finne frem til mulige stimulerings- og hjelpetiltak, men også for å observere og glede oss over barnas nye språklige erobringer (Høigård 2012:109).

Så nå skal jeg lese videre. Om semantisk utvikling :)

torsdag 27. september 2012

Boktema [nattbord]

Vanligvis er det ikke mye på nattbordet mitt, og stort sett bare én bok. Jeg har en tendens til å ta den med opp om morgenen for å lese hvis det er tid etter avisen. Men så tenkte jeg hei! En glimrende anledning til å tørke støv! Og siden jeg er hjemme med kraftig forkjølelse og feber lå fremdeles boken på nattbordet. Samt de to neste måneders lesestoff i Lesesirkel 1001-bøker.



Anettes Bokboble

tirsdag 25. september 2012

Boken på vent [den afrikanske farm]

Ellikken har for tiden en fantastisk GiveAway, så trenger du å fylle opp bokhyllen er det bare å skynde seg dit for å sjekke ut om det er noe som frister. Det er mange titler igjen!

Selv har jeg spurt blant annet om Den afrikanske farm av Karen Blixen, en bok jeg har hatt lyst til å lese etter at jeg så filmatiseringen for mange år siden. Slik er det jo av og til, at bøker en har tenkt å lese blir fortrengt av andre som presser seg frem i køen.

Gyldendal.no skriver om boken at det "er en av de mest fascinerende bøker i nordisk erindringsdikting. Den kom ut første gang i 1937 og har senere, høyst fortjent, funnet og vunnet lesere over hele den vestlige verden".

Årene på farmen i Kenya stoa alltid for Karen Blixen som de rikeste i hennes liv. Hun elsket naturen i Afrika, hun var betatt av dyreverdenen der og utviklet en eiendommelig kontakt med den innfødte befolkningen, som hun etterhvert ble leder, lærer, lege og dommer for. Og det var her hun møtte den mannen hun kom til å elske, Denys Finch-Hatton. Den afrikanske farm er en besettende og klok historie om en kvinnes sterke følelser for et kontinent og mannen hun elsker. Boken dannet grunnlaget for Sydney Pollacks suksessfilm Mitt Afrika (1985), med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene.
Boken på vent




søndag 23. september 2012

En smakebit på søndag [morrison]

Nå er det bare syv dager til bloggdato for Elskede av Toni Morrison og jeg er ikke kommet halvveis ennå - det er helt usannsynlig å tenke at boken blir ferdiglest i tide. Jeg får bare ta tiden til hjelp og skive om den når den er lest ut. Eller også lage et foreløbig innlegg. Boken er i alle fall svært bra, her er en smakebit:

Sethe hadde hatt åtteogtjue dager - en  hennes hel månes gang - med liv uten slaveri. Fra den rene klare strømmen av spytt den lille jenta siklet ned i ansiktet på henne, til hennes eget seige blod, var det åtteogtjue dager. Dager til å bli hel, hvile og snakke alvor. Dager med selskap: bli kjent med navnene til føri, femti andre negre, hvordan de så på ting, hvilke vaner de hadde; hvor de hadde vært og hva de hadde gjort; kjenne deres gleder og sorg sammen med sin egen, som gjorde det lettere. En lærte henne alfabetet; en annen et sting. Alle lærte henne hvordan det føltes å våkne om morgenen og bestemme selv hva hun ville bruke dagen til. Det var slik hun kom seg igjennom ventingen på Halle. Litt etter litt, i 124 og i Lysningen, sammen med de andre hadde hun gjort krav på seg selv. Å sette seg fri var én ting; å gjøre krav på å eie seg selv som fri, var noe annet.
s. 102 


  Smakebit

lørdag 22. september 2012

Om å være til stede for hverandre


Med inspirasjon fra Heidi og hennes diktlesing:

Angår det dej kanske
vad jag gör?
Och vad jag tenker?
Angår det mej kanske
vad du gjør?
Och vad du tenker?
Angår vi varandra kanske?
Du och jag och alla vi 
som råker leva her 
just nu
och som det hönger på
hur det skal bli i vörlden.
Angår vi varandra kanske?
Kanske det ja
Kanske

~ Ingrid Sjöstrand (fra Samlade fundror, 1977)

fredag 21. september 2012

Fremtidige favoritter [elskede]

Mitt eksemplar -
 som jeg fikk av min mor :)
Arrester meg om jeg fusker nå, men Elskede av Toni Morrison er en ny-oppdaget favoritt som jeg skrev om i fjor. Ikke så lenge siden, men boken leste jeg i 1994 og sannelig er jeg glad jeg leser den om igjen nå. Om jeg ikke hadde deltatt i Lesesirkel 1001-bøker hadde jeg sannsynligvis lest en helt annen bok. Strengt tatt er det ingen fremtidig favoritt, ettersom den allerede er en favoritt :)

Fra baksiden (eller egentlig innsiden av omslaget):
Sethe, høygravid og tydelig merket av vonde og dramatiske hendelser, flykter fra slaveriet til friheten. Nå bor hun med datteren Denver i et lite hus i Cincinnati. Hun bærer på tunge minner om de tre andre barna sine - om de to sønnene som forlot henne og om datteren Elskede. Det er en høy pris Sethe har måttet betale for friheten: "Det jeg husker er et bilde som svever rundt der ute, utenfor hodet mitt. Jeg mener, selv om jeg ikke tenker på det, selv om jeg dør, er bildet av det jeg gjordet, eller visste eller så, fremdeles igjen der ute. Akkurat der hvor det hendte," sier Sethe.

Paul D er ikke den eneste som vender tilbake fra fortiden, som finner Sethe etter mange års hvileløs flukt og søken. En dag sitter den døde datteren foran huset. Hun krever den kjærligheten hun aldri fikk. Elskede er et av fortidens "spøkelser", men hun er samtidig en høyst levende kvinne. Fantasi og virkelighet, fortid og nåtid, veves sammen til et fargeritkt bile og en gripende historie.

Elskede er en roman om rasismens historie - og en roman om kjærlighet.


Fremtidige favoritter er en ukentlig spalte hos Bokelskerinnen
titt innom henne for andre favoritter :)

torsdag 20. september 2012

Lesing

Det har blitt lite tid til å lese Elskede i det siste, og enda mindre til Jane Eyre som er bøkene jeg leser for tiden. Jeg har som mål å få lest en side hver dag i det minste, og det har jeg holdt. Når det gjelder Elskede vel å merke. I morges leste jeg faktisk flere sider, siden jeg hadde god tid.

Utover det føles det som hodet er et eneste surr og jeg undres på om jeg kommer jeg til å huske alt pensumet!

søndag 16. september 2012

En smakebit på søndag [språkutvikling]

Høigård
En stor begivenhet fant sted i Oslo i går, nemlig Norges første bokbloggtreff! Høres spennende ut, og spesielt interessant er diskusjonen som har gått for seg i det siste om at det bør være noen retningslinjer for hvordan man skal blogge, noe jeg er svært uenig i. Det er en av fordelene med en blogg, man kan gjøre akkurat som en vil med tanke på innhold, hensikt og utforming. I utgangspunktet ganske enkelt; kommer man over en blogg man ikke liker trenger man ikke gå tilbake.

Jeg holder fremdeles på med Elskede av Toni Morrison, uten at jeg har kommet særlig langt, så jeg har en annerledes smakebit i dag enn det jeg vanligvis har om søndagene siden det jeg har lest mest av denne uken er norsk i forbindelse med førskolelærerutdanningen.

Et delkapittel i Barns språkutvikling av Anne Høigård handler om språkfunksjoner, som handler om at all språkbruk kommuniserer noe selv om vi ikke alltid er klar over det.

Når vi prøver å klargjøre hvilken kommunikasjonsintensjon språkbrukeren har, snakker vi om språkfunksjoner. Barn bruker gester, mimikk, blikk, stemme og andre kroppslige uttrykk for å vise hvilken kommunikasjonsintensjon de har og i samvær med barn er det viktig å være bevisst på disse signalene for at barnet skal blir møtt med anerkjennende kommunikasjon.

Det siste understreker Berit Bae, norsk forsker og professor ved Høyskolen i Oslo, viktigheten av. Hun er kjent for sin forskning i anerkjennende relasjonskompetanse og formidling av Anne Lise Løvlie Schibbyes teori om anerkjennende relasjoner, og sier at den anerkjennende kommunikasjonen er avgjørende for barnets selvopplevelse og selvutvikling.

Begrepet anerkjennelse forstås slik:

"Jeg anerkjenner deg som et individ med rettigheter, integritet og en separat identitet. Jeg gir deg retten til å ha dine egne erfaringer og opplevelser. Jeg behøver ikke godta dem som riktige; jeg er simpelthen villig til å la deg ha rett i ditt syn."
(Løvlie Schibbye, 1984, s. 40)


Smakebit

lørdag 15. september 2012

Giveaway hos Beathe

Beathe som har bloggen Beathesbokhylle har syvende oktober hatt bloggen i ett år, 
og i den anledning har hun en giveaway med bøker og andre bokrelaterte gaver 
så det er bare å skynde seg dit for å bli med på feiringen! 

torsdag 13. september 2012

Boktema [bokmerke]

Jeg har et favorittbokmerke, et som jeg fikk av min mor da vi to reiste en uke til Palma de Mallorca i 2009. Vi var inne i en av de mest berømte katedralene på Mallorca, La Seu, hvor hun kjøpte et nydelig bokmerke med katolsk motiv til meg. Dette har jeg brukt siden, og hadde det også med til Gran Canaria i sommer. Dessverre det siste stedet jeg så det, det er sporløst forsvunnet!

Ellers liker jeg bøker med bokmerke-tråd, som i boken på bildet - Elskede av Toni Morrison.

Ofte bruker jeg forresten noen gule lapper til å markere hvor i lesingen jeg er kommet, og til å notere etterhvert som jeg leser. 


Anettes Bokboble

onsdag 12. september 2012

Katten som ville studere


Sånn kan det se ut på mitt ny-innflyttede kontor/bibliotek/trimrom/roterom. Nei! Gudforby at det skal bli et roterom! Og heller ikke trimrom. Trimming får utføres andre steder, for her skal jeg kunne lukke meg inne med mine bøker, lese og notere. Tiltenkt skolebøker. Skjønt, det er foreløbig ikke så komfortabelt på en gammel (og hard) kjøkkenstol. Etter en stund får jeg vondt i baken. Jeg har satt inn et skrivebord. Og overfylt det med bøker, pc, permer, pensumlister, blyanter og notatblokker. Akkurat nå står en tom tekopp ytterst på høyre side. Og så katten da. Hin dagen hoppet hun opp og la seg godt til rette, her lå hun lenge. Til jeg begynte å lure på hva hun egentlig ville, men det var bare for kosen sin del. Ikke at jeg kan tenke meg at en hard bordflate er så behagelig å ligge på, men kattens veier er uransakelige. Uansett er planen å hente ned fra øverste etasje bokhyllene, helst skulle jeg ha kjøpt noen nye, men de gamle får duge inntil videre. Behovet for et sted å sette permer og bøker, og annet, blir mer og mer prekært. Kanskje katten vil flytte inn, det blir i alle fall koselig.

søndag 9. september 2012

En smakebit på søndag [morrison]

Jeg har akkurat startet på Elskede av Toni Morrison som er månedens bok i Lesesirkel 1001 bøker. Denne boken har jeg lest før, det må ha vært i 1994 for eksemplaret jeg har er min mor sitt og når jeg åpner den står det navnet hennes og årstallet hun kjøpte den. Akkurat som jeg selv gjør når jeg kjøper bøker, navn og årstall. Altså 1994, og jeg vet jeg leste den like etter min mor leste den. Så jeg tenkte det ville være lett å lese den for andre gang, men nå er jeg ikke like sikker. Det er noe med språket i bøkene til Morrison, noe som er vanskelig å forklare. Det er så...poetisk, det gløder og alt det såre kommer så godt frem. Nei, jeg kommer til å gå meg vill om jeg forsøker. Jeg er i alle fall glad for at jeg leser denne boken om igjen.

"Hun spøker kraftig til å være så liten," sa Denver."Ikke kraftigere enn jeg elsket henne," svarte Sethe, og der var det igjen. Ru gravsteiners kjølige velkomst; steinen hun valgte å lene seg mot, på tå og med knærne like vidåpne som noen grav. Lyserød som en negl var den, med et  dryss av glitter. Ti minutter, sa han. Gi meg ti minutter, så gjør jeg det gratis.
s. 10

Smakebit

lørdag 8. september 2012

Tilbake til Riverton ~ Kate Morton


Som nevnt i omtalen av Den glemte hagen ville jeg gjerne ha mer av Kate Morton og da jeg så Tilbake til Riverton i en bokhandel en stund senere, måtte jeg jo kjøpe den! Nittini kroner skulle de ha for den, det er jo ingenting for en fengslende og underholdende historie :)

Originalens tittel: The House of Riverton (2006)
Oversetter: Elisabet W. Middelton
Utgitt: 2008, Schibsted Forlag
Sider: 511
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Kjøpt

På samme måte som med Den glemte hagen og En svunnen tid ble jeg også denne gangen begeistret over Mortons verden som åpenbarer seg mellom permene. Boken leste jeg på en fin strand på Mallorca og ble sittende, og til tider liggende, med boken godt oppunder nesen (rart jeg ikke fikk blekt avtrykk av boken i ansiktet) hver dag. Jeg måtte ta et bad av og til siden det var så varmt, og jeg registrerte at lyden av brusende bølger var passende bakgrunnsmusikk til lesingen av denne boken; som glemte minner rullende innover en strand. Men la meg ikke bli sentimental, romanen ender på en god måte, om enn noe overraskende!

Tilbake til Riverton er Kate Mortons debutroman, og til forskjell fra de to som er kommet i ettertid har denne en annen innfallsvinkel: en nittini år gammel kvinne, Grace Bradley, får gamle spøkelser vekket til live og en hemmelighet hun har båret på i så mange år er i ferd med å slippe frem i lyset. Hemmeligheten har ligget i dvale i det herskapelige Riveton-huset, en hemmelighet med bunn i en skandale fra 1930-årene. Det som skjedde skal bli film og Grace blir oppsøkt av filmprodusenten som ønsker bakgrunnsmateriale om familien som bodde på Riveton på den tiden, hvor Grace var tjenestepike. 

Boken er lettlest så det er ikke noe problem at det er over 
fem hundre sider, de flyr avgårde som sandkorn i vinden. Side etter side, jeg bladde og bladde, fullstendig forgapt. Men, det må sies; ikke like oppslukt som i de to andre og for å si det slik synes jeg Den glemte hagen er best. Men absolutt perfekt strandlektyre og ellers for late sommerdager, den ble forresten kåret til årets sommerbok i England året etter den kom ut.

torsdag 6. september 2012

Boktema [favorittforfatter j]

Robert Jordan
Første bok
Torsdag og tid for boktema og denne uken ønsker Anette å vite hvilke favorittforfattere en har på bokstaven  J, og det er jo enkelt - en forfatter jeg har skrevet om før:  Robert Jordan!

Jeg leste ferdig tiende bok i serien Tidshjulet (The Wheel of Time) januar 2008 og som jeg nevnte nå i juli er det vanskelig å si hvorfor jeg ennå ikke har fullført serien, for den er virkelig bra og jeg kunne godt tenke meg å lese videre om hva som skjer. En sterkt medvirkende årsak må nok sies å være at leselisten etterhvert ble for lang og dermed ble serien nedprioritert, så jeg må nok lese bok ti om igjen før jeg kan gå videre!

I alle fall: serien er skrevet av amerikanske James Oliver Rigney Jr. under pseudonymet Robert Jordan (1948-2007), og han regnes som den fremste blant fantasyforfattere som tok opp arven etter Tolkien.

Det er kommet ut 12 bøker, hvorav 11 av dem er oversatt til norsk. Da Jordan døde i 2007 var den siste boken uferdig og det ble bestemt av hans kone, Harriet, at Brandon Sanderson (en gryende fantasyforfatter og fan av Robert Jordan) skulle skrive den. Han fant raskt ut at det var så mye som skulle fortelles at boken ble delt i tre. Den skulle hett A Memory of Light og det er den fjortende og dermed ugjenkallelige siste boken som har fått denne tittelen, men er ennå ikke utgitt selv om boken sies å være ferdig skrevet.
Anettes Bokboble
Sentralt i historien står Den Gjenfødte Dragen, en ung mann som heter Rand Al'Thor. Han er i besittelse av mektige krefter, som han må bruke i kampen mot Den Mørkeste, og han må seire ellers vil verden gå til grunne.

Edit 9/9/12: Astrid Terese har et utfyllende innlegg om Robert Jordan, hvor hun har skrevet at A Mermory of Light er fullført av Brandon Sanderson. Da jeg spurte henne om dette, fikk jeg til svar at den ble utgitt i november 2011, men er ikke oversatt til norsk ennå :)

tirsdag 4. september 2012

Boken på vent [the mysteries of udolpho]

Før ferien bestilte jeg The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe fra Bokklubben, den skal jeg lese i november i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker og siden den kun kostet meg den nette sum av nittini kroner syntes jeg det var en grei investering. Alltid kjekt å ha klassikere i bokhyllen!

Jeg ante ikke på forhånd hva boken handlet om, men dette står på Bokklubbens sider (og det virker unektelig spennende, og perfekt for høstlige kvelder innendørs!):

"Emily's face was stained with blood'. Beautiful young heiress Emily St. Aubert is frightened when she finds herself orphaned and in the hands of her cold and distant aunt, Madame Cheron. But her fear turns to terror when Madame Cheron agrees to marry the haughty and brooding Signor Montoni, and she finds herself trapped in the castle Udolpho, threatened by Montoni's terrible greed and haunted by the secrets of the medieval fortress. Will Emily find the strength to survive this place of nightmares? Or will Montoni and his wicked schemes destroy her completely?

Romanen ble skrevet i 1794 av den engelske forfatteren Ann Radcliffe (1764-1823), kjent som en av pionerene for den gotiske romanen. Fortellingene hennes ble svært populære blant den engelske overklassen og den voksende middelklassen, særlig hos kvinnene.

Videre står det på wikipedia:
Radcliffes romaner ble sjangerdannende for den romanenformen som er blitt kalt den gotiske. Radcliffe sjøl hadde førstehånds kjennskap til det engelske landskapet og dets herregårder. En av hennes sterke sider er miljøskildringene. Hun viser også en imponerende evne til å la det mysteriøse og overnaturlige falle innafor grensene av det som kan forklares ad naturlig veg. Mange av hennes etterliknere på 1800-tallet hadde ikke samme sikre evne til miljøskildring og plot, slik at mye av den gotiske fiksjonsprosaen ytrer seg som banaliserte versjoner av Radcliffe, med sine usannsynligheter og skrekkeffekter.

Boken på vent

mandag 3. september 2012

Vredens druer ~ John Steinbeck

John SteinbeckVredens druer er en roman fra 1939 av den amerikanske forfatteren John Steinbeck. På norsk kom den i 1940.

Originalens tittel: 
The Grapes of Wrath (1939)
Oversetter: Arthur Omre
Utgitt, denne utgaven: 1979, Gyldendal Norsk Forlag (innbundet)
Sider: 384
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Lånt på biblioteket

Fra bokomslaget: 
"Vredens druer" gir et mektig og rystende bilde av kriseårenes Amerika. I slutten av 1920-årene hadde banker og storspekulanter tatt jorden tilbake fra hundretusener av farmere i Oklahoma, og "okiene" ble hjemløse. Romanene gir oss historien om en av disse familiene - Joad'ene. De blir plutselig en dag satt på landeveien, de hører ikke lenger til noe sted. Lokket av løfter fra farmere i California begir de seg, i en gebrekkelig lastebil, mot vest. Mot det forjettede land, der ny elendighet venter dem.
Steinbeck delte kår med okiene under det lange trekket på Highway 66 og gjennom ørkenen; han kjente de dramatiske skjebnene han forteller om. "The Grapes of Wrath" gikk som en farsott over Statene, men den kom lenger. Hollywood kjøpte filmrettigheten, farmere i California brente den på bål, over hele verden fant lesere frem til dette eposet og ble betatt; av gru, av menneskelighet, av humor og skjønnhet.
Hva skriver man vel om en klassiker som denne! Ikke enkelt med en bok som regnes som et hovedverk i amerikansk litteratur, men her er mitt inntrykk av boken:

Vredens druer var sterkt medvirkende til at Steinbeck fikk Nobels litteraturpris i 1962. Komiteen slo fast at Steinbeck var en av mesterne i moderne amerikansk prosadikting og romanen står som et minnesmerke over depresjonens elendighet.

Det slo meg umiddelbart at romanen inneholdt svært gode beskrivelser; utrolig hvordan og hvor mye han får sagt om et tørt og solsvidd område! Boken har et regelmessig skifte av sjanger hvor annenhvert kapittel er fortellende, og annenhvert er essayistisk reflekterene (se wikipedia), noe jeg finner interessant fordi det gir innblikk i forfatterens syn på tiden. For eksempel kapittel 5 hvor bankenes vesen blir skildret, man får en aha-opplevelse av å lese om traktorens fremferd over jordene mens folkene blir overkjørt (billedlig talt, men etterhvert mer bokstavelig siden de får kjenne forandringene på kropp og sinn). 

Et eksempel: "Vi har ikke rå til å holde forpaktera, Og dem sier: Den parten som en forpakter får, er akkerat den profitten vi ikke har tåd til å miste. Og dem sier: Hvis vi slår sammen alle jordene til ett støkke, kan vi så vidt får det til å lønne seg. Så traktor-kjørte dem alle forpaktera vekk fra jorda." (s. 45)

I kapittel 11 blir traktorens fremferd skildret mer utførlig, menneskenes følelser for jordene. Som bestefaren som døde, "han tilhørte den jorda. Han kunne ikke forlate den"  - for bestefaren og plassen var akkurat det samme.

Det er forferdelig å lese om fluktens vei, Highway 66, og frykten de kjenner mellom byene hvis noe skulle svikte med bilene. På den strabasiøse reisen til California får familien høre fra flere hold at det forjettede land slett ikke er slik de forestilte seg. Når de endelig kommer frem blir de møtt med fiendtlighet og Tom sier til politiet: "Vi er ikke lasaroner...vi ser etter arbe. Vi tar all slags arbe." (s. 215) I møtet med kontraktører og politi blir de sett på på inntrengere og og annenrangs mennesker. Tom prøver å forklare for more at det ikke er loven politiet holder seg til, men at de prøver å ta motet fra dem. "Dem prøver på å knekke oss...dem tar fra oss alt, æra og alt sammen."

De gode og fine skildringen av landet de kommer til gjør dem alle fra seg av forventning og drømmen om et bedre liv blir klarere enn noensinne før:
"Våren er vidunderlig i California. Dalene der frukttrærne blomstrer er duftende lyserøde og hvite strømmer på et still hav. De første slyngtrådene snør seg fra gamle, knudrete vinstokker, henger i slør for å dekke stammene. De grønne åsene er runde og bløte som bryster. Og på flatlandet strekker rekker av blek, grønn salat og tynne små blomkålplanter seg milevis like ved uvirkelige grågrønne aritsjokk.planter."  
Familien kom omsider til den fine regjeringsleiren nær Weedpatch, men oppdaget at de til tross for alle fasiliteter måtte jobbe for en dollar og kjøpe mat for en dollar.

Til tross for vonde opplevelser finnes det også samhold og klokskap. "...en kar i fengslet prøvde å starte en forening. Men dem samme folka han prøvde å hjelpe, kasta han ut. Han sa: En må huske på at hver gang det går et skritt fremover, så glir det litt tilbake, men aldri helt tibake. Og det betydde at det ikke var å kaste bort tia, selv om det kunne se sånn ut." (s. 326).


Som når mennene i familien arbeider uvitende om at de er streikeforbrytere for fem cent og de streikende får 2,5. Denne lønnen holder ikke til mat, det oppstår slagsmål og Tom vil dra for å skåne familien. De får det til å virke så enkelt, samholdet, men i den nye verden holde det ikke. Samholdet i familien er spesielt, og hvordan de ser hverandre, og noe som er nødvendig når en arbeider tett sammen for å skaffe daglig innkomme. På reisen ser de at det slett ikke trenger å være slik, men jeg har en særlig godfølelse for moren som stort sett ordner opp og de andre tør ikke gjøre noe uten hennes bifall. Hun holder orden på familien og snakker om enn ikke i veldige vendinger så dypt nok. Dypt nok til at vi skjønner hun forstår dem alle.

Slutten er overraskende, men ikke mer enn at jeg som leser heller blir overrumplet. Om den uventede slutten tenker jeg at den var til ettertanke om forholdene under depresjonsårene.

På slutten av kapittel 25: "Og i folkets øyne står nederlaget skrevet. Og i de sultnes øyne vokser vreden. I menneskesjelene begynner vredens druer å svulme, og de blir tunge, tunge nok til å høstes."
"Det går ikke an å skremme en mann som også er sulten i de forpinte mavene til de små barna sine. Han har kjent en frykt som er større enn enhver annen."
s. 209
En smakebit fra s.183

Til slutt: Boken leste jeg i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker, og den ga meg en ytterst bra leseropplevelse som jeg anbefaler sterkt andre å lese og oppleve!

PS: Politiken.dk skriver (8/1-2013) at Steinbeck kun fikk nobelsprisen i 1962 fordi komiteen ikke kom til enighet. Dette skal være hemmeligstemplede dokumenter som nettopp er offentliggjorte, og en av komitémedlemmene skal ha uttalt at "de åpenlyse kandidater glimtet med sitt fravær".

søndag 2. september 2012

En smakebit på søndag [the moonstone]

Blue Couples-hotellet Luabay Marivent på Mallorca ligger rett ved stranden i Cala Mayor. Blue Couples er ifølge Star Tour det "beste alternativet for de som reiser uten barn og, alt er lagt til rette for å kunne koble av, nyte livets goder og ha tid for hverandre." Høres unektelig fint ut, men jeg må innrømme at dette konseptet ikke var et bevisst valg da vi bestilte. Vi søkte på pris, og fant en rimelig tur. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være særlig forskjell uten barneståk. Jeg er vant til barneståk, det gjør meg ingenting. Etter noen dager merket jeg at det faktisk gjorde godt, så et slikt alternativ kan anbefales! Klikk gjerne på bildet for å se bedre litt av utsikten vi hadde fra rommet.

Det er nesten utrolig, men jeg har fått lest masse denne uken, både pensum og romaner. For eksempel Tilbake til Riverton, noen sider i Jane Eyre og jeg er (endelig) ferdig med The Moonstone! Det må sannelig feires med et aldri så lite sitat:

"I may pass from the suicide at the Shivering Sand, with its strange and terrible influence on my present position and future prospects, to interests which concern the living people of this narrative, and to events which were already paving my way for the slow and toilsome journey from the darkness to the light."
s. 329


Bildet er tatt med mobil og ble uklart, men en skikkelse kan skimtes i en sofa lengre bak i bildet.
Meg. Lesende på slutten av The Moonstone :)
Vi hadde et par timer å slå ihjel i går før bussen kom for å frakte oss til flyplassen,
og siden det regnet passet det bra å sitte her i baren.

Smakebit