søndag 21. juli 2013

En smakebit på søndag [tåpenes sammensvergelse]

John Kennedy TooleMånedens lesesirkelbok, Tåpenes sammensvergelse, sies å være en av etterkrigstidens morsomste romaner og den er skikkelig vittig! Boken handler om Ignatius J. Reilly, en sprenglærd, arbeidsløs mann i begynnelsen av trettiårene som bor hjemme hos sin mor i New Orleans. Hans måte å uttrykke seg på om alt og alle på det mest foraktelige vis, hans velartikulerte betraktninger og ikke minst de vanvittige episodene han kommer opp i gjør dette til morsom lesing.

Fra den norske bokdatabasen: Storspiseren Ignatius J. Reilly tilbringer mesteparten av dagen i sengen. Han har eksentriske og svært fordømmende oppfatninger om den moderne tid, og fyller den ene kladdeboka etter den andre med sine betraktninger, også om den tidlige middelalder med dens rene geometri og teologi. Med jevne mellomrom prøver han seg i arbeidslivet, der hans radikale forslag og mildt sagt unormale oppførsel fører til de utroligste situasjoner.

Det er åpenbart at en vedvarende avhengighet av musikk har utviklet hos dem en nesten Pavlovsk reaksjon til lyden, en reaksjon som de trodde var en gledens reaksjon. Jeg som har tilbrakt utallige timer av mitt liv med å se på de forskrudde ungene på fjernsyn danse til den slags musikk, kjente til de fysiske trekninger som den granngivelig er ment å skulle frembringe, og jeg forsøkte min egen konservative versjon av den samme dans, for straks å kunne gjøre arbeiderne fredelig innstilt mot meg. Jeg må si at mitt legeme beveget seg med en forbausende spenst. Jeg er ikke uten en medfødt rytmisk sans, mine forfedre må ha vært av de fremst under jiggen på heden. Jeg lot som jeg ikke så arbeidernes blikk, og svevet omkring under en av høyttalerne og twistet og hoiet og skrek uavlatelig: "Go! Go! Do it, baby, do it! Hear me talking to ya. Vow!" Jeg visste at jeg hadde gjenvunnet min tillit hos dem da en god del av dem begynte å le og peke på meg.
s. 113


Smakebit

Noe helt annet:

I morgen reiser jeg til sol og varme og bloggen tar to ukers ferie. Jeg har ikke helt bestemt meg for hvilke bøker som blir med i kofferten, men i alle fall Indiskresjoner og andre essay av Virgina Woolf som jeg leser sammen med Hedda. Boken skal blogges om i løpet av helgen 9. - 11. august og hvis flere har lyst til å henger seg på er det supert!

torsdag 18. juli 2013

Paradis ~ Toni Morrison

Toni Morrison
Toni Morrison! Bøkene jeg har lest av henne har alltid berørt meg på måter det er vanskelig å beskrive, skrivestilen fremkaller flere tanker per setning enn mange andre bøker gjør over flere sider. Jeg var ganske ung første gangen jeg leste Morrison, det må ha vært De blåeste øynene. Så leste jeg Sula, Sangen om Salomon, Dukke i bek, Elskede, Jazz, Paradis, Kjærlighet og senere En nåde. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Og nå om igjen. For det var bøker jeg slukte og nå trenger jeg å fordøye dem. Paradis leste jeg ut på lørdag, men det er en av de bøkene som er vanskelige å skrive om og dermed har utsettelse vært enklere.

Paradis starter med at "de skyter den hvite jenta først. Med de andre kan de ta seg den tiden de trenger. Ingen grunn til hastverk her ute". Det er midten på 1970-tallet og mennene er der for å sørge for at ingenting skal få ødelegge byen deres, og ihvertfall ingen kvinner fra Klosteret. Ruby er en helsvart by i Oklahoma, grunnlagt i 1949 av femten afrikansk-amerikanske familier med forfedre som har vært i Amerika siden midten av 1700-tallet. Etthundreogfemti frigitte slaver grunnla byen Haven, og det er etterkommere av disse som reiser lengre vest for starte på nytt. Forfedrene har en lang historie med å forsvare og beskytte sin frihet. Som på ferden fra Mississippi til Oklahoma i 1890 ble vist bort, jaget, hånet. Til og med avvist i fargede byer som allerede var under bygging. En avvisning som bidro til at de ble stoltere og steilere for hver ulykke som rammet dem. Fordi de var eight-rock, med blåsvart hud, det eneste som skilte dem ut fra deres fargete likemenn.

De tar med seg Ovnen, som blir et symbol gjennom hele romanen, en helligdom og et minnesmerke over det forfedrene hadde bygget og fått til. Den har en jernplate inngravert med ord som "først syntes å velsigne dem; senere å forvirre dem; til slutt å kunngjøre at de hadde tapt". Det er sterke følelser involvert i deres historie og når ungdommene vil endre ordene blir dette kimen til konflikt. Om det ingen snakker om; forandring. For det har kostet å bygge byen, noe de eldre mener at den nye generasjonen ikke hadde begreper om, at de ikke aner hva de var beskyttet mot og hvilke ydmykelser de slipper. Friheten - "en prøve naturen satte en mann på, som han måtte bestå hver dag. Og bestod han mange nok prøver lenge nok, ble han konge". De unge mener at de eldre er akterutseilte, at tilstandene har forandret seg alle andre steder enn i Ruby - noe som er uforståelig for de eldre. Med denne konflikten argumenterer Paradis for at et samfunn må vær åpen for mangfold og endringer.

Ruby er isolert, men ikke mindre enn tredve kilometer unna står et stort herskapshus som går under navnet Klosteret. Selv om det er lenge siden det har fungert som et kloster. Egentlig var det en skole for indianerjenter, og opprinnelig bygget av en underslager tjuefem år før Ruby, før fire nonner flyttet inn. Bokens kapitler forteller om kvinnene som søker ly her, eller har kommet dit av andre grunner. Kvinner som mer eller mindre tilfeldig driver mot stedet. Det er Mavis som i uforsiktighet lot babyene sine dø og rømmer fordi hun tror mannen og de andre barna skal drepe henne. Hun møter Connie (Consolata) som bor i det store herskapshuset:

[Mavis]: "Er dere ikke redde for å bo her ute helt aleine? Ser ut som det er mange kilometer til folk". Connie lo. "Uhyggelige ting er ikke alltid ute. De fleste uhyggelige ting er inne."
s. 52
Det er Grace (Gigi) som vil se steinen hvor et par elsker i all evighet. Seneca, forlatt som barn og flyttet fra fosterhjem til fosterhjem og ikke klarer å la være å skade seg selv. Pallas (Divine), fra en velstående familie som rømmer fra en dominerende far og sviktet av kjæresten. Connie (Consolata) kom til Klosteret sammen med priorinne Mary Magna og etter dennes død betraktes hun som lederen av Klosteret. Consolata ble tatt hånd av Mary Magna etter å ha blitt funnet på gaten Sør-Amerika, og har følgelig ingen identitetspapirer eller familie.

Konfliktene...som fører frem til aksjonen boken starter med og som alle var enige i til tross for striden som herket mellom byens menigheter. Som forteller om et samfunn med den tunge børen fra forfedrene. De kan ikke bare tenke på seg selv som individer, men som en felles mur mot inntrengere. For eksempel presten Misner, han kommer til byen med håp om forandring, men forblir en utenforstående - innbyggerne tenker om ham at "han kunne anspore til underlig oppførsel". Misners syn på mennene i Ruby; "de tror de har lurt de hvite, mens de i virkeligheten etterligner dem" får meg til å tenke på at frihet kan oppleves forskjellig, og er man egentlig fri selv om man opplever det slik? Frihet handler også om å bli fri fra sine egne stengsler og traumer, fri til å være seg selv. Det er dette kvinnene i klosteret opplever og som er en befriende tilstand. Med indre dialog og tilbakeblikk bearbeider de sine traumer og får utløp for sine drømmer og innerste tanker. Det er dette jeg liker så godt ved Morrisons bøker; innblikket i personenes indre liv og at de er mer enn de blir definert som, og stream of consciousness-teknikken passer godt til å få frem hvilke traumatiske opplevelser personene sliter med.

Romanen har ingen kronologi, noe som gjør den litt komplisert å følge. Om dette har Morrison uttalt at forventningene om en lineær kronologi er så tilstedeværende fordi det narrative blir vist slik på tv og filmer, men livet oppleves i øyeblikket, håp om fremtiden og med mange biter av fortiden. Det er som med modernistene og Virginia Woolf som mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi mennesker ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Så har jo også Morrison skrevet hovedfags-avhandling om Woolf.

Religionen står også sterkt i romanen. Opp gjennom historien har kvinner hatt lite de skulle ha sagt, og de afrikansk-amerikanske kvinner har måttet gå gjennom en dobbelt kamp; mot patriarkatet og mot raseskillet. Morrison har selv sagt at bøkene ikke skal leses som feministiske, hun støtter ikke patriarkatet, men heller ikke matriarkatet. "I think it's a question of equitable access, and opening doors to all sorts of things." Uansett; Patricia, læreren som forsøker å finne ut av byen og familienes historier, mener å ha forstått oppskriften på udødeligheten til generasjonene med eight-rocker: for å sikre seg udødelighet måtte blodet være rent og ublandet. "I så fall, tenkte hun, må alt som bekymrer dem komme fra kvinner".

I Paradis er det avvisningen eight-rockerne møter i fargete byer som fører til at de grunnlegger sin egen by. Det var ikke bare skillet mellom frie og slaver, fattige og rike, hvite og svarte, men også lyshudete og svarte. At avvisningen kom fra fargete gjør at borgerne hegner om byen, om sin raserenhet, og isolerer. De utvikler en frykt for folk som kommer utenfra, noe som kommer til uttrykk i angrepet på Klosteret, "der ute...hvor tilfeldig og organisert ondskap brøt ut når og hvor den ville". Et spørsmål som har opptatt Morrison er hvorfor Paradiset nødvendiggjør eksklusjon. Og kanskje er det nettopp det; at separatisme ikke er løsningen, hverken for hvite/svarte eller menn/kvinner. Udødelighet er ikke å bli værende på stedet hvil, å gjøre ting slik det alltid har vært gjort, men den trenger fornying og forandring. "Fremtiden stod ved porten".

Jeg var ikke klar over at Paradis var den siste i en trilogi (det står ingenting i omslaget eller tittelbladet om det, men de kan heldigvis leses frittstående) som starter med Elskede, om en rømt slave som dreper barna sine heller enn å se dem fanget. Den andre er Jazz med handling fra Harlem i 1920-årene, boken følger karakterens fortid bakover til midten av 1800-tallet. Denne har jeg lånt på biblioteket og tar den med når jeg reiser på mandag så det kommer nok et innlegg om den når jeg er tilbake fra Holmen.

Oppdatering 20. juli: Åslaug med bloggen Med bok og palett har også nettopp lest boken :)


Paradis av Toni Morrison
Originaltittel: Paradise
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1998
Norsk, bokmål
367 sider
Innbundet, kjøpt

onsdag 17. juli 2013

Dagbok fra i morgen ~ Cecelia Ahern

Cecelia AhernDagbok fra i morgen er skrevet av den irske forfatteren Cecelia Ahern, som jeg har lenge hatt lyst til å lese. Sikkert fordi debutromanen hennes, PS: Jeg elsker deg!, ble en stor suksess da den kom ut og hun siden har solgt over 14 mange millioner bøker på verdensbasis, noe som har gjort henne svært kjent og populær.

Bøkene til Ahern betegnes som chick lit, dvs en litterær sjanger som tar opp typiske kvinneproblemer på en humoristisk måte og ifølge beskrivelsene for sjangeren passer de for Dagbok fra i morgen. Blant annet omslaget. Og det er lett underholdning. Men likevel spennende underholdning. Morsom underholdning. Og raskt overstått underholdning.

Boken handler om Tamara, en bortskjemt sekstenåring som er vant til å få det hun peker på og aldri tenker på hva morgendagen vil bringe. Da faren dør blir tilværelsen snudd opp ned, hun og moren må selge alt de har og flytte langt ut på landet til onkelen og tanten. Dette nye livet er så langt fra det hun er vant til og hun lengter tilbake til sitt gamle liv med frie tøyler, dyre handlerunder og ikke minst vennene. Hendelser gjør at hun til slutt setter pris på morgendagene, for at det i det hele tatt kommer en morgendag, og hun ønsker å gjøre dem så bra som mulig. For å oppnå denne kunnskapen må hun gjennom en modningsprosess. Hun kommer over en mystisk bok, en dagbok hvor morgendagens hendelser står skrevet. Det er kjernen i bokens innhold; at man ikke kan gjøre noe med fortiden, men fremtiden kan endres. Men det er flere mystiske ting som skjer og familiehemmeligheter rulles opp.

Jeg følte at jeg hadde jaget etter en hemmelighet, og nå var det hemmeligheten som jaget meg. Jeg var redd. Jeg ville bare at tiden skulle gå så mamma kunne holde opp med å sørge, blir bedre så vi kunne komme videre, bort herfra og fra hele dette stedet som føltes så hjemsøkt av fortiden, en fortid som, enda den slett ikke angikk meg, trakk meg stadig lenger inn i seg.
s. 243

Tamara føler seg dobbelt så gammel som hun er, men jeg får ikke helt det samme inntrykket. Selv om hun blir mer reflektert etter hvert er det en utvikling man kan forvente av en sekstenåring, men så klart; det å oppleve at faren tar livet av seg og tilværelsen endres totalt kan få en hver til å føle seg eldre enn man er. Hun ser livet med andre øyne, men som like gjerne kunne vært en sekstenåring. Uansett, hun erkjenner at for å endre fremtiden må vi skape våre egne morgendager.

Ahern har skrevet en lettlest, men spennende historie, morsom og sjarmerende på samme tid. Jeg ser at forlaget har lagt den til et voksent lesenivå, men skrivestilen og innholdet synes jeg passer like godt til de som er yngre. Jeg fikk litt Kate Morton følelse da jeg leste denne boken, og kommer nok til å lese flere bøker av Cecelia Ahern. Likevel; Morton er bedre.

Dagbok fra i morgen av Cecelia Ahern
Originaltittel: The Book of Tomorrow
Oversatt av Hedda Vormeland
Bazar forlag, 2011
Norsk, bokmål
Heftet, 320 sider
Lånt av Beathe

tirsdag 16. juli 2013

Boken på vent [lys mellom to hav]

Boken jeg har på vent denne uken er ganske ny i bokhyllen. Så ny at den ikke har fått plass der ennå. Strngt tatt går det forresten ikke an å presse inn selv den tynneste bok og jeg har sett meg tvunget til å stable på gulvet. I en kartong foreløpig. Lys mellom to hav heter boken og er skrevet av M.L. Stedman. Jeg vant den i Beathes give away i juni sammen med et stilig bokmerke.


Fra forlaget:

Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel.

Årene går, og bringer med seg en stadig tyngre sorg over to spontanaborter og en dødfødt baby. En dag hører Isabel spedbarnsgråt. En båt har drevet i land, med en død mann og hans levende datter om bord.
Den alltid ryddige og nøyaktige Tom, en mann som ikke har latt fire år i en skrekkelig krig gå ut over hans egne moralske prinsipper, vil avlegge rapport om mannen og babyen umiddelbart. Men Isabel har trykket det lille barnet til sitt bryst. Han går med på å beholde barnet, som de kaller Lucy. Når Lucy er to år gammel, vender den lille familien tilbake til fastlandet og blir minnet på at det finnes andre mennesker i verden. Deres valg har knust ett av dem.

Beathe synes boken var fantastisk og anbefaler den sterkt så jeg ser frem til å lese denne. Neste tirsdag ligger jeg på en varm og solrik strand, lesende på en bok, men akkurat denne er nok for stor og tung til strandlesing :)




Boken på vent

søndag 14. juli 2013

En smakebit på søndag [woolf]

Uken som passerte har med godværet noen av dagene gjort det mulig å male alle gjerder rundt huset og i går ble vi ferdig med å tapetsere vindfanget, og det gjenstår kun en handletur til Ikea for å kjøpe skohyller og noe å henge klærne på. Det gikk fra mørkt til lyst. Hagen er derimot et begredelig kapittel som jeg etter hvert har begynt å gjøre noe med. Alt er ikke like gale, men blir naturen overlatt til seg selv tar den overhånd og velger selv planter. Det er ihvertfall...grønt!

Det gode med ferie er at leseintensiteten øker og jeg er til og med ferdig med Paradis. Dermed har jeg startet på nye bøker som gjør sommerleselisten lengre enn planlagt, blant annet Indiskresjoner og andre essay av Virginia Woolf, et utvalg av hennes essay.

Fra En nattlig vandring:

Og likevel, når man først hadde vent seg til det ukjente element, rommet det stor fred og skjønnhet. Det var som om håndgripelige ting bare fantes som skygger og åndesyn; skyer svevde hvor det før var åser, og husene var gnister av ild. Blikket kunne bade og forfriske seg i mørkets dyp uten å gnisse mot realitetenes krasse konturer; kloden med dens mylder av detaljer var oppløst i et ubestemmelig tomrom. Husets vegger ble for trange og lampelyset for grelt for oss nyvåkne og inntrykksvare; vi var som fugler som nettopp har lært å fly og så er fanget og satt i bur.
s. 29



Bildene er tatt fra altanen. 
Det er ikke så ofte jeg lar kamera sikte nedover, 
som oftest blir det solnedganger og utsikten oppover jeg foreviger. 

Virginia Woolf

Startet på denne i dag - bok og espresso = kosestund :)

Smakebit

fredag 12. juli 2013

Dager i stillhetens historie ~ Merethe Lindstrøm

Da jeg i fjor leste at boken ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris 2012 og at den hadde fått Kritikerprisen året før ble jeg nysgjerrig da jeg leste det som stod i begrunnelsen: ”i en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet”. Dette måtte jo være en bra bok! Og det kan jeg si først som sist: det er den.

Dager i stillhetens historie handler om et eldre ektepar som stilltiende er blitt enige om å ikke snakke om sin fortid. Men fortiden lar seg ikke overse og den dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

Fortellerstemmen er Eva. Hun har alltid hatt en følelse av å være utenfor, av å stå på utsiden og hun ønsker å være del av noe. Dagene endret seg så brått, eller kanskje det hadde vært der hele tiden. Tausheten. Eva forteller om hvordan ektemannen, Simon, blir mer og mer taus. Lindstrøm lar Evas tanker være det som driver fortellingen, og det som gir innblikk i hvordan en slik er forandringer mulig. Simon trekker seg innover i seg selv og det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lengre; det er følelsen av at hun selv ikke er det. Simons fortid innhenter ham, han forteller om hendelser og opplevelser, dette opptar mye av tankene hos Eva. Den underliggende følelsen av å ha gjort urett ved ikke å fortelle døtrene om farens bakgrunn er hele tiden til stede og Lindstrøm skriver vakkert, enkelt og hverdagslig. Men intenst på en måte som får historien og lesingen til å flyte avgårde, sidene ble raskt bladd om og mange følelser og tanker oppstod underveis. Mange opplever boken som litt for stillestående, men jeg synes intensiteten i tankene og følelsene som beskrives gjør historien og leseopplevelsen alt annet enn stillestående.

Vaskehjelpen som ekteparet etter hvert blir så godt kjent med blir plutselig blir sagt opp. Er det sammenheng mellom Simons taushet og hennes fravær? Det er ihvertfall en sammenheng mellom henne og Simons fortid. Bakgrunnen hans som ingen andre vet om. Som skaper en avstand, også mellom Eva og Simon. Samtidig som Eva funderer mye på Simons stillhet, blir det hennes egen taushet som for henne selv skaper avstand til andre.

Lindstrøm har uttalt i et intervju at hun synes det med taushet i nære relasjoner er interessant, og hvordan man kan se fra forskjellige vinkler. Og: stillhet kan også være en samtale. For hvem er man egentlig? Kjenner man virkelig et menneske selv om man har bodd sammen et helt liv? Kan det hende vi definerer andre ut fra hvordan man ønsker de skal være? Det hender at vi oppdager et trekk, en holdning, noe vi ikke visste var der fra før av. Det kan ha utviklet seg over tid eller det kan ha vært der hele tiden. Det kan være noe positivt, men også noe vi ser på som en mangel. "Vi klarte ikke godta det. Denne manglende evnen til å godta noe vesentlig ved hverandre. Min manglende evne til å erkjenne sorgen hans, og han som ikke kunne akseptere mitt fravær av sorg, anger".

Omslaget er et bilde malt av Ida Lorentzen fikk jeg opplyst av Bjørg Nina, som samtidig nevnte at det var en av hennes favoritter på malerfronten. En link til en artikkel fikk jeg også, den handler om Lorentzens interiørmalerier i et kunsthistorisk perspektiv. Det som er spennende er at "det mest fremtredende ved bildene hennes er stillheten i de øde rommene", men også at forsiden viser at det er lys i mørket. Eva tenker om det Simon forteller fra barndommen før han blir taus at "det var akkurat som han hadde fått tilgang til et annet rom, han gikk inn, kom ut igjen, han gikk inn og ut mellom fortiden og nåtiden".

Jeg tenker at bokens begynnelse har direkte sammenheng med slutten. Den starter dramatisk med en inntrenger i huset, dette refererer Eva senere til som "episoden". Episoden som åpner en revne hvor det kom noe frem som ikke skal være synlig; hennes sorg og anger over noe som skjedde i ungdomstiden. Og til slutt lyset som kommer gjennom revnen, åpningen til det som er lukket og kanskje kan hun endelig oppleve å være del av noe, slippe å stå på utsiden. For det er aldri for sent.

Nå er jeg spent på hva Hedda synes om boken, vi har nemlig vært enige om flere andre bøker som vi har lest. Dette er derimot første gangen med samlesing :)

Oppdatering 15. juli: Hedda sin omtale her


Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm
Aschehoug, 2011
Norsk, bokmål
215 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lest sammen med Hedda

tirsdag 9. juli 2013

Boken på vent [dagbok fra i morgen]

Cecelia Ahern er en forfatter jeg lenge har tenkt å skulle lese og Dagbok fra i morgen fikk jeg også låne av Beathe så den føyer jeg til listen over sommerlektyre. Det er godt å bare slappe av og kunne lese uten å tenke på alt som må gjøres. Det er ferie. I fire uker. Litt prosjekter har vi på gang likevel; gjerder og hus skal males og vindfanget tapetseres. Skjønt, akkurat nå siler regnet ned og tapeten jeg bestilte i går kommer ikke før på torsdag. Da blir det vel mer lesing tenker jeg :)


Fra Bokomslaget:

Tamara vokser opp på solsiden og er vant til å få alt hun ønsker seg. Hun har aldri skjenket morgendagen en tanke, men da faren dør og etterlater familien i bunnløs gjeld, forandrer livet seg dramatisk. Sammen med moren må Tamara flytte til sin onkel og tante, som bor i en liten landsby, langt fra det velstående og urbane Dublin Tamara er vant til. Hun er ensom og alene. Men på biblioteket kommer hun over en bok som snur opp ned på tilværelsen. Tamaras liv forandrer seg for alltid da hun finner ut hva boken gjemmer...


Dagbok fra i morgen


Boken på vent

søndag 7. juli 2013

En smakebit på søndag [dager i stillhetens historie]

Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm har jeg hatt på vent en stund, og som jeg endelig har startet på. Jeg lånte den på biblioteket og leser den sammen med Hedda. Boken handler om et eldre ektepar som har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Men fortiden lar seg ikke overse og den dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

Jeg har aldri likt å bli tatt bilde av, men jeg husker spesielt godt et fotografi som ble tatt med denne boksen. Jeg har det fremdeles, jeg ser mitt eget ansikt på det fotografiet, det halvlange blonde håret som jeg klippet selv med kjøkkensaksen i pussige ujevne etasjer. Jeg trekker meg bakover for å unngå nærheten, hvorfor gjør jeg det, det er et bindeledd mellom redselen og samtidig tilfredsheten i uttrykket mitt, som gjengis nærmest perfekt i dette fotografiet. Det er en ting med denne unge jenta som jeg ser på bildet av meg selv, noe som alltid forundrer meg: det virker ikke som hun lar seg merke av tiden. I dette øyeblikket, i motivet, finnes det heller ikke noen fortid, tenker jeg. Ikke når du er så ung, ikke når der er ung som på bildet. Mellom alt som har skjedd og alt som skjer, går et skille, tydelig og definert, som en mur, og på baksiden holder fortiden til, stengt av, glemt.
s. 62

Merethe Lindstrøm

Smakebit

lørdag 6. juli 2013

En halv gul sol ~ Chimamanda Adichie

Chimamanda Adichie
Verden var taus da vi døde

En halv gul sol er Chimamanda Adichies andre roman og ble hennes internasjonale gjennombrudd. Den kom ut i 2007, og Adichie ble tildelt The Orange Broadband Prize For Fiction og nominert til National Book Critics Award. Tittelen viser til Biafras flagg, der motivet er en halv sol, og handlingen foregår i Nigeria på 1960-tallet før og under Biafrakrigen. Nigeria fikk sin fulle uavhengighet 1. oktober 1960, med Sir Abubakar Tafawa Balewa som første statsminister.

Boken er delt inn i fire deler. Den starter tidlig på sekstitallet og landsbygutten Ugwu som er på vei for å arbeide for Odenigbo, en revolusjonær universitets-professor, i byen Nsukka sør-øst i Nigeria. Odenigbo blir bestyrtet over Ugwus manglende skolegang og skriver ham inn på en skole. For Ugwu blir dette starten på et helt nytt liv og etter hvert er det flere ting som går opp for ham. For eksempel at han ikke er en vanlig boy, men får eget rom og en seng å sove i og bøker å lese. Så kommer Olanna, en velstående og vakker kvinne som Odenigbo kjenner. Hun har tatt en mastergrad i England og skal bo sammen med Odenigbo nå som hun er tilbake, og undervise i sosiologi på universitetet. Men konflikter oppstår. For eksempel lar Odenigbo seg terge av uttalelser fra Olannas far om at Nsukka ikke trenger et eget universitet.

Men når Olanna og Odenigbo lå i sengen med omslyngende bein, ble hun slått av at hennes liv i Nsukka kjentes som å være omgitt av et lag av mykt dun, selv de dagene da Odenigbo stengte seg inne på arbeidsrommet i flere timer. Hver gang han foreslo at de skulle gifte seg, sa hun nei. De var for lykkelige, farlig lykkelige, og hun skulle vokte over denne samhørigheten; hun fryktet at giftermål ville forflate det til prosaisk partnerskap.
s. 65

Olanna har en tvillingsøster som er ganske ulik henne selv; "Kainene hadde alltid vært det tilbaketrukne barnet, den mutte og ofte syrlige tenåringen". Deres nære forhold har med årene endret seg. Hun pleier å kalle Odenigbo for "denne revolusjonære kjæresten". Han på sin side har politiske kveldsmøter og er opptatt av å gi afrikanerne en sjanse til å omgås hverandre. Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard, og foreslår at han besøker dem når han skal til Nsukka. Her blir han raskt innlemmet i kretsen som diskuterer politikk og situasjonen i landet. Fra hans perspektiv fortelles årsaken til at han er i Nigeria, hvordan han møter Kainene og opplever at det er første gang i hans liv det kjentes som han kunne høre til et sted. "[...] Kainenes melankolske gåtefullhet, som beruset og forvirret ham".

Boken handler forholdet mellom enkeltpersoner. Det oppstår konflikter og forsoninger. Det er kontraster, diskriminering og korrupsjon, men også kjærlighet og vennskap. Den handler om generasjonskløften og de komplekse årsakene til utbruddet av biafrakrigen. Som Odenigbo sier det:

Den virkelige tragedien i vår postkoloniale verden er ikke at flertallet ikke hadde noe de skulle ha sagt med hensyn til om de ville ha denne nye verden eller ei, det er at flertallet ikke har fått redskapene til å takle denne nye verden.
s. 123 

De fire delene skifter fra tidlig og sent på sekstitallet, en god måte å feste løse tråder som får historien til å henge sammen. På et tidspunkt er Ugwu på besøk i landsbyen og sammenligner med livet han nå er blitt vant til; han kan ikke komme fort nok tilbake. Men folkene i landsbyen er intelligente og lar seg ikke pille på nesen - det er noe jeg finner svært positivt. For hva visste jeg om dette fra før? Biafrabarn. Jeg er født i -71 og uttrykket "biafrabarn" var vanlig om underernærte barn da jeg vokste opp og ble også brukt om de som var tynne, så det er ingen tvil om at denne hendelsen har satt sine spor. Adichie lar Richard være den som sier at det var sulten som knekket Biafra, som gjorde Biafra berømt og fikk verdens folk til å reagere og utløse protester og demonstrasjoner. Som fikk Det internasjonale Røde Kors til å kalle Biafra den alvorligste nødssituasjon man hadde stått ovenfor siden andre verdenskrig.

Biafra var Land of the Rising Sun. I 1966 ble det gjennomført et militærkupp og statsministerern, Balewa, ble drept. Senere samme år tok offiserer fra nord over makten gjennom et motkupp. Konflikten førte til at mange ble drept, og forfølgelsen av de som flyktet til igbo-områdene i Øst-Nigeria gjorde at kravet om selvstendighet blant igoene ble styrket og i mai 1967 løsrev øst-regionen seg fra Nigeria og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Dette førte til Biafrakrigen (1967-70), som krevde antageligvis over en million menneskeliv, de fleste sivile som døde av sult. Biafra oppnådde anerkjennelse fra noen få stater, men opprøret ble slått ned av den føderale hæren og endte med at biafransk overgivelse og gjeninnlemmelse i Nigeria.

Det er sterkt å lese om bekymringene for penger, mat, luftangrep. Ofte må de løpe i dekning i en bunkers, og på sykehuset har de sluppet opp for medisiner. Frykten. Sulten. Richard skriver bok. Etter flere redigeringer kaller han boken Verden var taus da vi døde, og det passer godt med min opplevelse av En halv gul sol med sine beskrivelser; hverdagslige, skjønt med sterke inntrykk og historie sammenflettet med hendelser fra tiden og stedet. Denne boken kan jeg anbefale, og jeg skal absolutt lese flere av bøkene til Adichie!


En halv gul sol av Chimamanda Adichie
Originaltittel: Half of a Yellow sun
Oversatt av Mona Lange
Gyldendal forlag, 2007
De norske Bokklubbene AS, 2010 for denne utgaven
Norsk, bokmål
503 sider
Kjøpt

tirsdag 2. juli 2013

Boken på vent [jeg tør ikke fly]

Jeg tør ikke fly av Erica Jong er en bok det har vært meningen å lese en stund, og nå har jeg fått låne den av Beathe så jeg tror nok den skviser seg inn på sommerleselisten!

Baksideteksten:

Isadora Wing er redd for å fly. Hun har en intens, åndeløs følelse av å miste fotfestet, av å falle utfor stupet og måtte gi seg over til det store ukjente … Slik kjenner hun det også når hun setter seg på flyet i New York for å reise til en psykoanalytikerkongress i Wien. Vel fremme blir Isadora lokket med på en svimlende, erotisk reise tvers over hele Europa – et vilt eventyr som ender på et hotell i Paris. Der blir hun forlatt av sin demoniske elsker, Adrian Goodlove, som finner det opportunt å vende tilbake til sitt stabile familieliv.
Men Isadora har ikke tapt! Hun har vunnet en sterk følelse av frihet.
Og flyskrekken er borte …
Jeg tør ikke fly slo ned som en bombe da den kom på syttitallet: direkte på sak – fremfor alt svært djerv i sin skildring av kvinnelig seksualitet. En frekk og morsom, sensuell og livsbejaende bok!
I dag blir vi ikke lenger sjokkert over frimodig sex i litteraturen, men spørsmålene Erica Jong tar opp, er fortsatt like aktuelle. Også i dag har vi all mulig grunn til å diskutere kvinnens plass – i erotikken som i livet ellers.


Erica Jong

Boken på vent

mandag 1. juli 2013

Til fyret ~ Virginia Woolf

Virginia WoolfFør jeg leste boken kom jeg over en artikkel hvor den er ført opp på listen over the world's most difficult books, og fikk bange anelser. Dette er en liste over bøker som er vanskelige å lese pga lengden, syntaksen eller den strukturelle og generiske særhet, eksperimentelle teknikker eller abstraksjon. Etter å ha lest første siden antok jeg straks at det måtte være syntaksen som gjorde at boken kom med på den listen. Bare sjekk sitatet fra side fem, et eksempel på de lange setningene som boken består av. Som lesingen skred videre gikk det tregt til tross for få sider og det var ikke fordi boken i seg selv var treg, men det var så mye å absorbere i denne korte romanen. Det føltes som om Sigrid Undset skulle ha kortet ned Olav eller Kristin til noen korte notater med svært godt resultat.

Til fyret (1927) er den engelske forfatteren Virginia Woolfs femte roman, og regnes som en av de mest betydningsfulle i det 20. århundres modernistiske litteratur. Den er også delvis selvbiografisk (se lengre nede). Romanen handler om familien Ramsay som reiser til sommerhuset på Isle of Skye i Skottland i tiåret omkring første verdenskrig, og noen bekjente som besøker dem der. Alt virker idyllisk; fru Ramsay er den perfekte hustru, mor og vertinne og herr Ramsay er oppslukt av sitt arbeid. Som leser får jeg innblikk i tanker som viser at livet likevel ikke er så idyllisk, under overflaten skjer det nemlig svært mye, og jeg som ikke har lest noe av Woolf tidligere ble overrasket over at det tok så lang tid før de kom seg til fyret. Ti år faktisk. Det har å gjøre med fortellerstilen; "stream of consciousness", en litterær teknikk hvor forfatteren forsøker å gjengi bevissthetsstrømmen av tanker og forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom et menneskes bevissthet. Teknikken bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på og Til fyret har for eksempel ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Modernistiske forfattere ønsket å skildre og problematisere forholdet mellom ytre og indre virkelighet, og mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi et menneske ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Dermed var det ikke særlig virkelighetsnært å gjengi personers tanker i ryddige, grammatisk korrekte setninger ettersom bevisstheten forholder seg både til logikk og assosiasjoner og følelser.

Romanen består av tre deler. Den første, Vinduet, er den lengste delen og foregår i løpet av noen timer. Fru Ramsay og hennes yngste sønn, James, sitter ved vinduet og leser. Maleren Lily Briscoe holder på med et bilde ute i hagen og scenen ved vinduet er en del av motivet. I innledningen spør James om de kan reise til fyret dagen etter og moren sier ja, hvis været blir bra. Men faren er uenig og James blir usigelig skuffet:

"Men", sa faren og stanset foran stuevinduet, "det blir ikke pent vær".
Hadde James hatt en øks for hånden, en ildtang, et hvilket som helst redskap som hadde kunnet flenge hull i farens bryst og drepe ham på flekken, så ville han ha grepet det. Så voldsomme var følelsene Ramsay vekket hos barna sine ved sitt blotte nærvær.

Et konfliktfylt forhold mellom far og barn kommer frem allerede her, og lengre ut i boken leser jeg at herr Ramsay blir oppfattet som en tyranniserende person av sine barn. Det er lite ytre handling og det som skjer formidles stort sett gjennom indre dialog. De to viktigste karakterene er fru Ramsay og Lily Briscoe, men det er mest fru Ramsay vi blir kjent med gjennom hennes indre liv. Hun er svært vakker og den som holder familien samlet:

I grunnen stod hele det motsatte kjønn under hennes beskyttelse; av årsaker hun ikke kunne redegjøre for; fordi de var ridderlige og tapre, fordi de forhandlet om traktater, styrte India og stelte med finansene; dessuten fordi deres opptreden ovenfor henne var slik at enhver kvinne nødvendigvis måtte finne behag i det; tillitsfull, barnlig, tilbedende; noe en eldre kvinne kunne aksepterer fra en ung mann uten å miste sin verdighet, og ve den unge piken - Gud gi at ingen av hennes døtre var slik! - som ikke følte verdien av dette, og alt det innebar, langt inn i margen.
 s. 7  
Traktater og finanser til tross; den ene kan ikke fungere uten den andre. Ramsay er avhengig av sin kones anerkjennelse og ros, og fru Ramsay trenger å vite at han erkjenner henne som hustru og samtalepartner. Hun unngår å belemre ham med hverdagslige ting, men plages av tanker om hva som er meningen med livet. Og hun tenker at døtrene bærer på et opprør om et liv som er annerledes enn hennes, hvor de "ikke alltid skulle stå på pinne for en eller annen mann". Lily er motsetningen til fru Ramsay; hun ønsker å realisere sine kunstneriske ambisjoner. Woolf var opptatt av å vise at ulike mennesker kan ha forskjellige oppfatninger av samme hendelse, og det er noe jeg synes kommer godt frem i Til fyret hvor perspektivet skifter ofte og en kort spasertur avdekker mye av personenes tanker. Det er dette jeg liker så godt med boken! Å få innblikk i det store isfjellet som befinner seg under overflaten; det indre liv.

Om kvelden samles familien og gjestene for å spise middag. "Men hva har jeg gjort ut av livet mitt?", tenker fru Ramsay idet hun setter seg. Oppsyn med maten og dekking av bordet er deler av fru Ramsays gjøremål og som hun behersker til fulle. Som vertinne klarer hun også å snu den litt ampre stemningen til harmoni, noe som viser hennes idealistiske egenskaper som kvinne.

Andre del, Tiden går, dekker et tidsrom på ti år og knytter sammen første og siste del. Første verdenskrig finner sted, fru Ramsay og to av barna dør og sommerhuset forfaller. I tredje del, Fyret, kommer herr Ramsay, barna og noen gjester til sommerhuset, blant annet Lily. Herr Ramsay og to av barna gjennomfører turen til fyret som ble planlagt ti år tidligere, og Lily fullfører maleriet hun begynte på for så mange år siden. James opplever at faren roser ham, og kan endelig løses fra tankene om å skulle stå imot tyranniet hans. Lily maler, tenker og får tingene i perspektiv. Spørsmålet om meningen med livet er stadig tilbakevendende og uten at hun får den store åpenbaringen innser hun at det er "de små daglige mirakler, glimt av lys, fyrstikker som uventet ble revet av i mørket" som utgjør livet. Romanen avsluttes med at Lily opplever et øyeblikk av lykkelig erkjennelse; "jeg har hatt min visjon".

"Kvinner kan ikke male, kvinner kan ikke skrive" sier en av gjestene, Charles Tansley, til Lily. I følge wikipedia har Woolf sagt at fyret er tilfeldig og uten symbolsk verdi, men en vanlig oppfatning blant feministiske litteraturkritikere er at det representerer herr Ramsays overlegenhet i forhold til sin hustru; hun blir den andre, slik Simone de Beauvoir skriver i boken Det annet kjønn (1949). Virginia Woolf ønsket ikke å bli kalt feminist, men i tidligere utkast av boken viser Lily Briscoe mer politiske og feministiske sider ved seg selv som senere ble tatt bort. For eksempel vil hun si noe ved middagsbordet men "she could not bear to be called, as she might have been called had she come out with her views as a feminist." Av ukjente årsaker valgte Woolf å stryke begrepet feminisme gjennom hele romanen. Ved fokus på hovedkarakterene fru Ramsay og Lily, men også de andre, sees den underliggende feminismen selv om romanen ikke i utgangspunktet er feministisk. De to hovedkarakterene er som sagt motpoler; fru Ramsay er den tradisjonelle husmor som sørger for at familien har det de trenger, og hun forsøker å Lily til å gifte seg. Lily på sin side ønsker ikke ekteskap og lever som kunstner uten mann og barn. Ingen av dem forstår at den andre er tilfredse med sine livsvalg. Lily blir symbolet på neste generasjon frigjorte kvinner. Men også fru Ramsay brenner for ting hun gjerne skulle ha gjort. Hvis hun hadde tid. Kanskje når barna ble større.    

Selvbiografisk er boken i det at Woolf tar opp sin opplevelse av morens død. Hun har skrevet at faren var en vanskelig, krevende og avhengig ektemann, og med så mange barn ble moren mer et nærvær enn en bestemt person for barna: "Husker jeg at jeg var alene med henne i mer enn noen få minutter? Alltid kom det noen å forstyrret". Britt Andersen, førsteamanuensis i litteraturvitenskap, har sagt at Woolfs følelser ble fryst fast og hun klarte ikke å sørge, men med Til fyret fikk hun bearbeidet sorgen (selv om hun ikke ble kvitt melankolien). Videre at Woolf kalte romanen for en elegi. "En elegi er en sørgesang som blir skrevet i anledning et dødsfall, og er et forsøk på å vinne tilbake nytt liv etter at noen døde og borte. Den beskriver ofte en reise over sjøen frem mot lys - elegien har gjerne motiver som en vandrer, en sjøreise". I moderne diktning betegner elegien et (sentimentalt) klagedikt uten hensyn til den ytre form (snl).

For å komme tilbake til den vanskelige boken som jeg nevnte innledningsvis så er det ikke bare syntaksen Woolf brukte som virkemiddel, men det er altså flere forhold som gjør boken vanskelig. Som "stream of consciousness"-teknikken og det at så mye blir sagt på få sider. Som må tenkes over. Hvordan er det når tankene seiler avsted? Plutselig, hvis jeg lot tankene fare kom jeg helt ut av lesingen og måtte lese om igjen avsnittet jeg holdt på med, eller hvis jeg ble forstyrret ville jeg kveppe og se opp og vanskelig finne tråden igjen. Dette er ingen bok å skumme gjennom for å si det slik, og jeg bruket lengre tid på denne en en annen som hadde tredobbelt antall sider. Og jeg synes det var fryktelig vanskelig å skrive om den!

Jeg har tidligere skrevet at Til fyret er en fantastisk bok som fikk meg til å minnes tiden da jeg lest Undset, men der Undset følger Olav og Kristin til bunns skifter Woolf perspektiv og noen ganger er det vanskelig å vite om det som står der er tanker eller utsagn - uten at det føles ubekvemt av den grunn. Hvordan de går og tenker om hverandre, men holder igjen blant annet for ikke å såre andre eller kanskje den andre ikke bryr seg.

Boken ANBEFALES!

Til fyret av Virginia Woolf
Originaltittel: To the Lighthouse
Oversatt av Merete Alfsen
Bok nr. 34 i Verdensbiblioteket, 2007
Norsk, bokmål
161 sider
Kjøpt, innbundet
Lesesirkel 1001 bøker