søndag 29. september 2013

En smakebit på søndag [the handmaid's tale]

The Handmaid's Tale av Margaret Atwood har jeg sett frem til å lese så jeg nærmest kastet meg over den hin dagen. Selve bokdesignet på utgaven jeg har er praktfullt, og historien virker spennende og interessant. Margaret Atwood trives tydeligvis godt i sitt fremtidsunivers og har i år avsluttet sin dystopiske Maddaddam-trilogi, som består av Oryx and Crake, The Year of the Flood og Maddaddam. Mange vil mene at bøkene hennes er ren fantasi, men Atwood selv har uttalt at hun trodde mye av det hun skrev om ville bli virkelighet, bare ikke så fort. Men over til The Handmaid's Tale som handler om kvinners stilling i en fremtidig mannsdominert politistat, utgitt første gang i 1985:



s. 32

Nå skal jeg snart kose meg med røkelaks, eggerøre og nystekte rundstykker, 
de står i ovnen nå og er laget fra denne oppskriften som jeg syntes virket fristende. 

God søndag :)


Smakebit

lørdag 28. september 2013

Löwenskölds ring ~ Selma Lagerlöf

Selma Lagerlöf Löwenskölds-trilogien av Selma Lagerlöf har jeg lenge ønsket å lese og da Hedda skulle lese Lagerlöf denne måneden ble det til at jeg fant frem trilogien fra bokhyllen. Jeg har lest den første, det var greit nok siden den ikke er særlig lang. Bøkene er basert på et folkesagn som ble fortalt "i skymningen vid eldbrasan" da Lagerlöf i Lagerlöfs barndomshjem Mårbacka.

Trilogien kom ut i 1925 og er en slektskrønike som strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet, og starter med Löwenskölds ring som er en spøkelsesfortelling og en skjebnehistorie om forbannelsen som skal hvile over familien Löwensköld i generasjoner. Det har seg nemlig sånn at gamle general Löwensköld hadde skaffet Löwensköldene både navn og gård og adelskap, og etter tro tjeneste under kong Karl den tolvte fikk Hedeby herregård som lønn. Han fikk også en signetring som han hadde villet ha med seg i graven. Mange mente det var feil at ringen lå unyttig i en tilskrudd kiste nede i en gjenmurt gravkjeller for det var mange som kunne tenke seg å eie kostbarheten. Når ringen blir stjålet fører dette til mange hendelser som får betydning for mange i flere generasjoner fremover.

Handlingen er lagt til Lagerlöfs hjemsted Värmland og rammen er historien om ringen som er årsak til at generalen går igjen, han får ikke hvile før ringen er på plass i graven. I dette har Lagerlöf flettet inn mange personskildringer og det er deres historier som utspinner seg i den korte boken.  Her er mye mystikk, sagn og overtro, men også rasjonalitet ved at noen evner å se naturlige årsaker til mystiske hendelser. Likevel er mystikken hele tiden til stede og overtroen følger menneskene hele veien, og det religiøse går hånd i hånd med myter og overtro. Til tross for spøkelser og tragiske hendelser er det også mye humor i teksten, Lagerlöfs skrivestil er fornøyelig å lese! Hun hadde mye igjen for den muntlige fortellertradisjonen hun vokste opp med, hvor det overnaturlige hadde en naturlig plass. Kjærlighet er det også, og nå som jeg har kommet et godt stykke inn i Charlotte Löwensköld er jeg spent på hvordan forholdene utvikler seg. Plutselig kan historien ta en annen retning enn det først ser ut som, Lagerlöf hadde en stor porsjon fantasi!

Selma Lagerlöf (1858-1940) debuterte med Gösta Berlings saga i 1891. Hun arbeidet som lærer og guvernante frem til hun fikk kongelig stipendium og kunne være forfatter på heltid, og i 1909 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur, som første kvinne.

Löwenskölds ring av Selma Lagerlöf
Originaltittel: Löwensköldska ringen
i bindet Löwenskölds-trilogien
Oversatt av Per Qvale
De norske Bokklubbene as, 2012 for denne utgaven
Norsk, bokmål
661 sider
Innbundet, kjøpt

fredag 27. september 2013

Nytt til bokhyllen

Ah, Fredag! For tiden jobber jeg femti prosent, to dager en uke og tre dager neste, og denne uken er en todagersuke med fredagen fri. Skjønt, med innlevering på 2500 ord om kort tid skal jeg ikke kalle det fri, men det er uansett godt med en dag jeg ikke trenger å gå ut tidlig om morgningen. 

På lesefronten går det trått, denne uken har det kun blitt frokostlesing. Jeg har omsider skaffet meg instagram og tatt bilde av en bokfrokost. Syttenåringen gliste da hun måtte hjelpe meg i gang og spurte hvor mange likes jeg hadde fått på det første bildet. Likes? Hashtags? Ha! Nå vet jeg. 

Helt på tampen av måneden har jeg startet på The Handmaid's Tale som er lesesirkelbok for neste måned, og i løpet av høsten gleder jeg meg til å lese Hollases krønike av Jølsen og planen for helgen er å poste et innlegg om Löwenskölds ring. Ellers har jeg denne uken fått nye bøker til bokhyllen:

Fra Elida har jeg fått disse da hun trengte hjelp til å bli kvitt en del bøker:


Og en dag lå denne i postkassen (Takk Beathe!): 


God helg :)

søndag 22. september 2013

En smakebit på søndag [löwenskölds ring]

Selma Lagerlöf
Löwenskölds-trilogien av Selma Lagerlöf kjøpte jeg i fjor og tok den frem tidligere i uken siden Hedda skulle lese Lagerlöf denne måneden, det er alltid gøy å lese sammen. Bokklubben skriverspøkelser, ulykker, svimlende kjærlighet, bondeslit, adelsluksus, sterke og veike menn - alt i en Värmlandsk pageturner av en skjebnetung slektssaga. Jeg leste Gösta Berlings saga for noen år siden, en bok jeg likte godt, hun skriver feiende bra! Hennes skrivemåte har også hatt stor betydning for utviklingen av moderne svensk fortellerstil. 

Denne første delen, Löwenskölds ring, er kun på knappe hundre sider som jeg leste ferdig nå i morges og allerede kommet godt i gang med Charlotte Löwensköld. Det er en slektskrønike som strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet. Löwenskölds ring er en spøkelsesfortelling og en skjebnehistorie om forbannelsen som skal hvile over familien Löwensköld i generasjoner.

Over til smakebiten:

Men dette, å se jordiske lidenskaper avspeile seg hos en avdød, var noe forferdelig skremmende. Vi vil tenke oss at våre døde befinner seg langt, langt avsted fra menneskelige lyster og lidelser. Vi vil se dem vidt adskilt fra alt jordisk, bare fylt av himmelske ting. I denne skapningen som hang slik fast ved det jordiske, syntes Adrian han så en forfører, en ond ånd, som ville trekke ham i fordervelsen. 
Han ble overmannet av redsel. I sanseløs angst rev han opp døren til foreldrenes soveværelse, styrtet inn og ropte: - Far! Mor! Generalen! 
Og i samme øyeblikk falt han besvimt om på gulvet. 
s. 85-86

Smakebit

fredag 20. september 2013

Uken som (nesten) er gått

...og den gikk rakst! Fullt opp med pensum og oppgaver som skal skrives og noen også med praktisk gjennomføring, kveldsmøter på jobb, foreldremøter og dessuten en familie som min oppmerksomhet konsentrerer seg om har frigitt lite tid til blogging. Skønt, jeg har hatt en del å meddele. Jeg forsøker å lese skjønnlitteratur hver dag og er egentlig tilbake til situasjonen fra september i fjor hvor jeg hadde som mål å lese minst en side hver dag. I morges før jobb leste jeg fire.

Selma LagerlöfJeg holder på å lese tre bøker på gang: Romaner og fortellinger, Skam av Salman Rushdie og Löwenskölds ring av Selma Lagerlöf. Sistnevnte er den jeg har prioritert denne uken, den er ganske kort og kommer nok til å bli ferdiglest i løpet av helgen. Rushdie har jeg en følelse av kommer til å bli nedprioritert siden det snart er oktober og da er det Margaret Atwoods The Handmaid's Tale som står for tur i lesesirkelen 1001-bøker. Romaner og fortellinger har jeg liggende etter Fernanda Mona for her er det mye å lese, men det er en biblioteksbok og kan jo følgelig ikke bli hos meg for alltid. Kanskje jeg rett og slett skal kjøpe den! Så får dagene fremover vise hva som faktisk kommer til å bli lest, Rushdie har jeg på Off the Shelf-utfordringen og jeg burde absolutt ha gjort noe med den listen. Akk, ja...

Så har Bokvrimmel en giveaway i anledning sin ett-årsdag og snart 10 000 besøkende, med fine bøker jeg ihvertfall kan tenke meg å lese! Og Mellom Linjene holder på å lage en liste over bokbloggernes 100 beste bøker så her er det bare å henge seg på med bøkene du synes skal være med på en slik liste.

Og opp i alt dette så har jeg til tross for at jeg ikke har deltatt på bokbloggertreffet fått masse inputt, for eksempel det med hvordan man skal definerer omtale kontra anmeldelse, noe jeg, som også Rufsetufsa, helt mangler kunnskap om. Noe jeg skal sjekke nærmere ut om, men her er i alle fall en som koser seg fullstendig uten mål og mening;


Luna er svært fornøyd med å ligge på sofaen. 


Det er mye som skjer nå og Beathe har opprettet en side for oss bokbloggere på vestlandet, og er der noen andre der ute fra disse trakter så bli gjerne med! 


lørdag 14. september 2013

Fernanda Mona ~ Ragnhild Jølsen

Ragnhild JølsenRagnhild Jølsens mest kjente roman er Rikka Gan, som hun skrev like etter at slektsgården Ekeberg måtte selges fordi faren var konkurs og boken kan leses på bakgrunn av denne hendelsen som gikk sterkt inn på Jølsen. Historien fortsetter i Fernanda Mona som jeg nå har lest sammen med Hedda; jeg våknet tidlig i morges og lå i sengen og leste de siste sidene. Å igjen oppleve dette magiske universet som nærmest er litt eventyraktig var fantastisk og denne gigantboken vil det bli lenge til biblioteket ser igjen!

Enhver beskikkes jo sitt kors i denne verden, 
men enkelte beskikkes også flere kors enn ett.

Arnhild Skre, som har skrevet biografien La meg bli som leoparden, påtok seg en dristig oppgave da hun skulle skrive om den myteomspunnede Ragnhild Jølsen. En slektning av Jølsen mente at det var bortkastet tid - det finnes nemlig lite skriftlig kildemateriale, men historier om henne skorter det ikke på. Skre mener å ha avlivet mange av mytene om Jølsen, blant annet at hun neppe var gravid da hun bare 32 år gammel døde. Videre at hun misbrukte både opiater, alkohol og sovemidler, men at det er lite trolig at hun begikk selvmord. Hun var en oppsiktsvekkende person som hadde forhold til mange menn og flere av dem var gift, blant annet hadde hun et stormfullt forhold med maleren Carl Dörnberger.

Fernanda Mona ble utgitt året etter Rikka Gan, i 1905, og starter med den gamle prokuratoren som vender hjem etter mange år i syden. Slik står det skrevet i hans gamle håndskrifter:

For kvinnene på Gan, de utdør ikke lett. Så er min tro at først opphører deres saga, når de farer langt ifra gården, og blodet blandes med andre slekters blod.

Prokuratoren var ankeret for Rikka og han ønsker å hjelpe niesen, Fernanda, til et bedre liv enn hva Rikka fikk. Men slektslenken tynger, og han skjønner at hennes sjeleliv har fått en brist slik at hun er blitt trett av livet, før det har begynt. En dag vil han at hun endrer navnet sitt, noe Fernanda motsetter seg. Han forteller henne at "hva du selv vil, det kan du, hva enten det er et navn eller en skjebne, du vil bytte" og gir henne tilnavnet Mona. Gjennom samtaler med prokuratoren klarer Fernanda å se det hvite i det sorte og også oppofrelsen til Rikka i det hun har ofret for slekten. Han må likevel se sitt håp om en bedre tilværelse for henne bli knust, selv om hun ønsker å se lyset. Hun får nemlig innblikk i dette kjærlighetens lys, forelsker seg i gården Herbys eier og får kjenne elskovens hete omfavnelser. Likevel blir motsetningene mellom det dystre og mørke Gan og lysets og kjærlighetens gård, Herby, for store og umulige å utholde. Elskeren viser seg å være en rundbrenner og Fernanda ender i depresjon og tomhet. Motsetningene kan også sees i kvinnekarakterene som svinger mellom ønsket om å være selvstendig og sterk, og samtidig sårbarheten i for eksempel behovet for å bli elsket. I dette sees også at Fernanda mot slutten opplever en glede, en rik og mektig følelse av å ikke være bundet i "drageklør" og med kjærligheten hun kjenner strømme innover seg ser hun frem til å starte sitt nye liv.

Fernandas to yngre søstre er hennes motsetning og har fått tilnavnet "Gangaupene" ved at de til stadighet fartet omkring i skog og mark, og "med en sterkt hang til å skremme". De erter oksene, plager lærerne, drikker seg full, forfører fetteren og de prøver å ta livet av Mattias Aga. Det ender med at han temmer dem, men han får ikke Fernanda slik han lyster. Deres møter og samtaler får henne til å innse at han påfører straff til seg selv for hva som skjedde med Rikka og at det er mer enn nok. Prokuratoren vekket hennes kjærlighet for det vakre, noe hun utøver i hagen hvor hun steller blomstene. Men Fernanda skulle aldri få oppleve et liv hvor blomstene aldri visnet i hagen.

Jeg liker godt hvordan Jølsen har flettet inn legenden om Melusine, måten hun har brukt sagnet til å illustrere forholdet mellom Fernanda og elskeren fra Herby! At jeg kvapp da jeg leste dette er kanskje ikke så rart. For det første ventet jeg ikke å finne et slikt sagn i denne boken og for det andre...vel, det er opplagt. Men at jeg nå har funnet meg en ny favorittforfatter som samtidig har skrevet om Melusine, ja, det er mer enn forventet. En annen forfatter jeg setter høyt er Sigrid Undset og i biografien om Undset forteller Tordis Ørjasæter at Undset og Nils Collett Vogt snakket sammen etter Jølsens død og var enige om at hun var et geni. Sigrid Undset mente, ifølge Arnhild Skre, at Jølsen var den største av de to.

Jølsen var banebrytende på flere måter, for eksempel var hun den første som skrev om orgasmer i litteraturen. Tittelen på biografien har Arnhild Skre valgt fordi Jølsen ønsket å være fri og frank som leoparden, og hun har sagt at Jølsen skrev detaljert om oppsiktsvekkende ting som utroskap, morfinisme, rus, kvinners drifter og attrå - store temaer og sterke saker for sin tid som gjorde at det ble stilt spørsmål om tekstene virkelig var skrevet av en kvinne.

For å kunne skrive som hun ville måtte Virginia Woolf ta livet av "Engelen i huset"; selvsensuren som stadig hang over henne, stemmen fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive: "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev" (fra essayet Yrker for kvinner). Ragnhild Jølsen drepte også sin engel og skapte en ny sjanger- og språkform og tekstene hennes viser at hun så kropp og sinn som en helhet.

Fascinerende lesing!

Oppdatering: Hedda har skrevet om boken her :)

Fernanda Mona av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger
Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Fernanda Mona: 175
Innbundet, lånt på biblioteket

onsdag 11. september 2013

Giveaway hos Betraktninger

Astrid Terese har i anledning sin kommende bursdag og 1000 innlegg en giveaway med mange spennende bøker. Selv har jeg blitt med på bokpakke 1 som har hele tre bøker av Neil Gaiman og satser på at jeg endelig får anledning til å lese mer av denne forfatteren. Titt innom bloggen hennes, Betraktninger, hvis du vil være med :)

Klikk på bildet og du kommer direkte til giveawayen!

tirsdag 10. september 2013

Boken på vent [det golde landet]

En nykommer til hyllen min er Det golde landet av T. S. Eliot, en gjendikting av hans berømte dikt The Waste Land som kom på norsk første gang i 1949.

Om den ikke har stått lenge i min hylle har den sannelig gjort det i min mors uten at jeg fattet noen interesse for den, ja altså jeg var faktisk ikke klar over at den stod der i det hele tatt! Så kom hun en dag med tre kasser fulle av bøker og der lå den. Nå har jeg sett Eliot nevnt både her og der hvilket har gjort meg nysgjerrig på forfatteren.

Eksemplaret jeg har er utgitt av Den Norske Bokklubben i forbindelse med Århundrets Bibliotek, en liste som skulle omfatte de 100 beste og mest sentrale bøker i det 20. århundre. Jeg må si jeg er spent på lesingen av denne, men vet nok ikke helt hva jeg går til og håper noen andre kan gi meg en pekepinn. "Et poetisk dokument om vår tids sivilisasjon" ifølge bokklubben, og "goldheten rår i et samfunn der menneskene mister troen på det godt". Diktet er blitt tolket opp og ned i mente, jeg har for så vidt fått med meg at det handler det om å finne mening i tilværelsen.

Store norske leksikon har dette å si om boken: 


The Waste Land, dikt av T. S. Eliot, utgitt i 1922. Det står sentralt i 1900-tallets engelske lyrikk og i den modernistiske poesi overhodet. Diktet er rikt på symboler, allusjoner og små dramatiske episoder. Det uttrykker en undergangsstemning som bunner i dikterens personlige følelser, men som også avspeiler en utbredt oppfatning i tiden: at kulturens livskilder er inntørket. Eliot fikk hjelp av Ezra Pound til den endelige utformingen. Norsk gjendiktning ved Paal Brekke, Det golde landet (1949, ny utg. 1988).


Boken på vent

søndag 8. september 2013

En smakebit på søndag [fernanda mona]

I forrige uke leverte jeg inn sommerens bibliotekbøker og brukte anledningen til å se etter Fernanda Mona, oppfølgeren til Rikka Gan. Jeg fant den ikke, men derimot en gigantbok fra Aschehoug som stod inneklemt mellom forfattere på J: Romaner og fortellinger. Jeg mistenker meg selv for at det blir Jølsen fremover! Skjønt, det er jo også annet som skal leses. Som Rushdie og Lagerlöf og 1001-bøkene, så får tiden vise hva som blir lest og til hvilken tid :)

Den unge Fernanda Torsen fattet den dag idag ikke, hvorfor hun og hennes to søstre engang for lenge, lenge siden var blitt skubbet inn i et kammers og døren låst av etter dem. De to viltre småsøstre hadde ledd først og derefter skrikende lirket i klinken og spent dørfjelene - altsammen til ingen nytte. Folk gikk og sprang nok derute i gangen, dører slos opp og i; men ingen ville ense de innestengte barn, de fikk hyle og tumle seg trette.
s. 209 


Ragnhild Jølsen

Smakebit

lørdag 7. september 2013

Jeg tør ikke fly ~ Erica Jong

Erica Jong"Livet har ikke noe plot" 

Når jeg ser andres opplevelser med boken skulle jeg gjerne ha lest denne boken tidligere. Sånn for tjuefem år siden eller deromkring. Kanskje jeg hadde turt å fly tidligere. Men jeg leste sånne bøker på den tiden og. Skjønt, saftige og erotiske skildringer var det lite av. Sånn sett var jeg mer lik Isadora og smugleste Lady Chatterleys elsker. Senere leste jeg amerikanske feminister som Marilyn French, Fay Weldon, Naomi Wolf før jeg søkte hjemover til våre egne. Jeg kan ikke si at Jeg tør ikke fly handler ikke så mye om sex, den gjør jo det forsåvidt, men den handler mer om hvordan kan frigjøre seg og leve ærlig med seg selv. Den handler om å vokse opp i et motsetningsfylt samfunn hvor skjønnhetsmyten tilsier at kvinner skal gjøre hva de kan for å se bra ut og tiltrekke seg menn. For menn blir det å være "vakker og sterk, potent og rik" og "få hjertet ditt til å hoppe (eller stå stille), gjøre deg svimmel, hjelpe deg til å fly til månen (helst på florlette vinger), hvor du ville leve fullstendig lykkelig resten av livet".

Isadora Wing er redd for å fly. Hun har en intens, åndeløs følelse av å miste fotfestet, av å falle utfor stupet og måtte gi seg over til det store ukjente … Slik kjenner hun det også når hun setter seg på flyet i New York for å reise til en psykoanalytikerkongress i Wien. Vel fremme blir Isadora lokket med på en svimlende, erotisk reise tvers over hele Europa – et vilt eventyr som ender på et hotell i Paris. Der blir hun forlatt av sin demoniske elsker, Adrian Goodlove, som finner det opportunt å vende tilbake til sitt stabile familieliv.

Men Isadora har ikke tapt! Hun har vunnet en sterk følelse av frihet.

Og flyskrekken er borte …

Isadora bor i New York og er i romanens start på på vei til Wien sammen med sin mann for å delta på en psykoanalytikerkongress. Han fordi han er psykoanalytiker, hun for å skrive en artikkel. Her reflekterer hun over sine behandlinger hos psykoanalytikere, ekteskap og sex. For eksempel at en enslig kvinne blir antatt å ha sammenheng med at ingen har interesse av henne og ikke fordi hun har valgt det selv, og følgelig behandlet som en paria. Isadora vet at det er uamerikansk å ville noe annet enn å "være halvparten av et par" og kjenner på tilstanden med motstridende lengsler, men kan ikke for å tenke annerledes:

Og et annet punkt er enda viktigere: Kvinnen kan aldri godta seg selv på denne måten. Hun lever som om hun ustanselig stod på randen av en eller annen kolossal opplevelse. Som om hun ventet på at Prince Charming skulle redde henne ut av alt sammen. Alt hva for noe? Ensomheten ved å leve med sin egen sjel? Visshethen om å være seg selv istedenfor halvparten av noe annet?

Menns definisjonsmakt har holdt kvinner nede i uminnelige tider, sier Isadora, og Jong bruker henne som talsperson for det faktum at kvinner ikke har kommet til orde før de begynte å skrive bøker - noe som også Virginia Woolf hevdet: at vi alltid vet noe om våre forfedre, men hva er igjen etter våre mødre, bestemødre og oldemødre? Interessant at Woolf skrev dette i 1929 og at kvinner ikke følte det særlig mye bedre i 1973 da Jeg tør ikke fly kom ut. Den halvbiografiske romanen handler altså ikke bare om sex, men om identitet og valg. Om den patriarkalske tankegang og om forholdet til våre foreldre. Isadoras mor hevdet at "kvinner kan ikke gjør begge deler [...], man er nødt til å velge. Enten bli kunstner eller få barn." Den handler om eksistensielle spørsmål som meningen med livet og hvordan man ved å akseptere ens spøkelser kan bli i stand til å "skrelle av maskene" og være ærlig ovenfor en selv. Isadora sensurerte seg selv når hun skrev, nektet å skrive om det som egentlig opptok henne.

Den ultimate sexistiske ydmykelsen: pikken som legger seg ned på jobben. Det ultimate våpenet i kampen mellom kjønnene: den slappe pikken. Flagget i fiendens leir: pikken på halv stang. Sybolet på apokalypsen: pikken med atomstridshode som selvdestruerer. Det var den grunnleggende ulikheten som aldri kunne rettes opp: Ikke at mannen hadde en fantastisk ekstraattraksjon som het penis, men at kvinnen hadde en fantastisk allværsfitte. Verken snø eller sludd eller kulde eller mørke eller natt kunne vippe den av pinnen. Den var alltid der, alltid klar. Ganske skremmende, når man tenker på det. Ikke så rart at menn hatet kvinner. Ikke rart at de oppfant myten om kvinnens utilstrekkelighet. 

Motsetningene mellom ønsket om trygghet og uhemmet livsutfoldelse er en rød tråd gjennom boken. I løpet av ungdomstiden mistet Isadora sine illusjoner om å finne en mann å dele alt med - når skulle man egentlig kunne føle seg komplett, med eller uten mann? Hvor var de kvinnene som var virkelig frie eller frigjorte? For eksempel foretok Simone de Beauvoir "seg aldri noe uten å tenke: Hva ville Sartre mene?" og Anna Wulf kan ikke få orgasme uten at hun er forelsket.

Isadora møter Adrian, en fullstendig frigjort type, en eksistensialist med Laing-teorier som etterhvert viser seg å være en tvangstrøye. Hans væremåte har likevel ikke noe med spontanitet eller eksistensialisme å gjøre, men ren desperasjon. Når Isadora innser dette tør hun å fly. Hun får en innsikt, om seg selv, hun begriper noe vesentlig: "Jeg ønsket å utslette meg selv i en mann, slutte å være meg selv, bli båret inn i himmelen på lånte vinger. [...]. Og de lånte vingene satt aldri fast når jeg mest trengte dem. Kanskje jeg i virkeligheten trenge å få mine egne vinger?" og hun opplever at frykten, "den kalde steinen", er borte. Og uansett hva som enn skjer vet hun at hun kan overleve og først og fremst fortsette å arbeide.

Det er interessant å lese etterordet til denne nyutgivelsen hvor Jong skriver om vanskelighetene ved å være forfatter og hennes overbevisning om at "ingen roman skrevet fra et kvinnelig synspunkt kunne oppnå den litterære prestisjen" hun ønsket. Det er mye av det samme Virginia Woolf skrev om flere tiår tidligere, at for å bli tatt på alvor måtte en være mann. "De fleste kvinnene som tok pennen fatt [...] skjulte seg i populærlitteraturens kvinneavdeling", men i syttiårenes andre feministbølge ville alle vite hva kvinner følte og tenkte, noe som førte til at den "kvinnelige litteraturen forårsaket dyptgående forandringer i hele vår litteratur".

"Spørsmålet er ikke: Når begynte det å gå galt? Men heller: Var det noen gang riktig?"

Erica Jong vokste opp i New York. Hun studerte ved Columbia University der hun tok eksamen i engelsk 1700-tallslitteratur. 31 år gammel skrev hun Jeg tør ikke fly. Romanen fikk en flying start, ryktet om den spredte seg som ild i tørt gress blant lesere verden over. Aldri før hadde noen skrevet om kvinners sexliv på denne måten. Mange var dypt sjokkert over Jongs frimodighet og ærlighet, mens berømte, mannlige forfattere som John Updike og Henry Miller hyllet henne. Med ett slag hadde Erica Jong snudd opp ned på vante forestillinger. Erica Jong skrev om kvinnens rett til å være seg selv, og hun stilte spørsmål  ved kvinnens avhengighet av å bli sett av menn. Boken hennes bidro til å forandre en hel generasjons syn på hva det innebar å være kvinne, og har blitt en moderne klassiker som har solgt i 20 millioner eksemplarer.

Jeg tør ikke fly av Erica Jong
Originaltittel: Fear of Flying
Oversatt av Carl Hambro/Børge Lund
Silke forlag, 2011
Norsk, bokmål
352 sider
Pocket, lånt

onsdag 4. september 2013

Jazz ~ Toni Morrison

Toni MorrisonJazz er andre boken i en trilogi skrevet av Toni Morrison. Den første er Elskede og den tredje er Paradis. Jazz ble utgitt i 1992 (til norsk samme år).

Baksideteksten:
Vi er i 1920-årene. Det fargete ekteparet Joe og Violet Trace flytter fra landsbygda i Virginia for å skape et nytt liv i Harlem, New York. Storbyens pulserende liv og jazzens tidsalder kombinert med en brutal råskap påvirker beboernes liv og psyke i den grad at Joe ta livet av sin unge elskerinne da hun vil forlate ham. Derfra føres historien bakover i tid og følger mønstrene og sammenhengene i Joe og Violets liv frem til et nytt utgangspunkt i nåtiden.

Jazz er en bok full av kjærlighet til Byen, menneskene og deres historier som formidler noe vesentlig om afro-amerikansk kultur og amerikansk historie, samtidig som de sier noe universelt om menneskenes søken etter tilhørighet, om kjærlighetens kår og irrganger.

Året er 1926 og romanen åpner med at Violet forstyrrer i begravelsen til mannens elskerinne, for å se henne og "skjære opp det døde ansiktet hennes". Fortellerstemmen er en "jeg" som beretter om Violet og antyder at hun kanskje trodde hun kunne løse kjærlighetens mysterium - "lykke til, og si fra hvordan det går", men "det nytter ikke å konkurrere med de døde om kjærlighet". Violet og Joe bor sammen i en leilighet i Harlem, men ekteskapet er ikke så lykkelig som det en gang var. Noe gjorde at Joe forelsket seg i attenåringen Dorcas og fortellingen gir ingen direkte svar på hverken det ene eller det andre, men tilbakeblikkene fungerer slik at jeg som leser gjør meg mine tanker. For eksempel det at Violet har sluttet å snakke. Hun har nemlig ikke alltid vært slikt. En gang var hun "en kvikk, målbevisst jente og en arbeidsom ung kvinne, med en friserdames slagferdige tunge". Fortelleren kaller det sprekker; "mørke brister i kuppelen av dagslys". Forsnakkelser fører til at hun sier mindre og mindre. Selv om fortelleren i klartekst sier at tausheten hennes til slutt gjør Joe deprimert, har han sitt eget i bagasjen som ligger til grunn for hans handlinger - de har tatt sine spøkelser med til Byen.

Minnet om jenten blir som en sykdom i huset for Violet, men for Joe er det annerledes. Ømheten han fant tilhører egentlig noe i barndommen hans, og han ønsker tilbake tiden de to hadde. Sin nye elskede kan han fortelle ting han aldri har fortalt Violet. Noen ganger er teksten som en gåte og jeg må lese om igjen, gå tilbake, grunne over det før jeg kan gå videre. For eksempel tingene Joe kan forteller til Dorcas, som han ikke en gang kan fortelle seg selv:

Viktige ting som hvordan hibiskus lukter på en elvebredd i skumringen; at han knapt kan se knærne sine stikke ut av hullene av buksa, så hva får ham til å tro at han kan se hånden hennes selv om hun skulle bestemme seg for å strekke den ut gjennom buskene og bekrefte, en gang for alle, at hun virkelig var moren hans?
s. 39-40

Her øynes en sårhet, men hva menes med at hun var moren hans? Svaret kom etterhvert. Dette er Morrisons måte å fremstille sine personer på, og der er ingen kronologi i historien, men som nevnt gjør man seg sine tanker underveis. Som slett ikke alltid holder stikk, overraskelsene kan komme på løpende bånd og perspektivene skifter ofte. En rød tråd finnes, selv om den kan være vanskelig å følge. Da jeg skrev om Paradis nevnte jeg at Morrison ser på livet som opplevd i øyeblikket, liknende som Woolf uttrykte det: sinnet mottar myriader av inntrykk og denne bevissthetsstrømmen omgir oss gjennom hele livet. Som utgangspunkt i en roman kan det gjøre historien komplisert å følge. Likevel, det et dette som gjør det så spennende å lese, man må rett og slett improvisere som leser! Bare det å skrive dette slynger meg tilbake i fortellingen, i Morrisons magisk-realistiske verden og får meg til å tenke på hva man kan ha opplevd som gjør at en handler som en gjør. For selv om skrivestilen hennes til tider oppleves komplisert, er dette noe av det jeg liker så godt (jeg gjentar sikkert meg selv i det uendelige); at det som er vanskelig å få tak på gjør nettopp at forbindelsen mellom det hun skriver om og metoden hun bruker får helheten i boken (og de andre for den saks skyld) tryllet frem, som om jeg kan føle den pulserende byen og endringene som er i anmarsj. Det er vrient å forklare, men Morrison får frem så mye med så lite. For eksempel er parallellene til de andre bøkene stukket inn hvor man minst skulle ane det: Paradis! Det er ganske intenst. Flere historier trer frem, og slik sett kan det overføres til i dag: man sitter stramt fast i oppdragelsen og fører videre noe man sverget på ikke å gjøre. Man gir det videre likevel. Rene krigstilstanden! Alle disse tankene som farer gjennom hodet. Det er som med Rikka, jeg må tenke, tygge, undre meg. Finne en betydning etterhvert som jeg leser. Setninger som "lyden som kom fra munnen hennes, tilhørte noe med skinn istedenfor kåpe" - fantastisk! og når tanker og følelser blir voldsomt tilstedeværende er det få komma eller punktum eller andre skilletegn:

Jeg plukket ham ut blant alle de andre ingen var som Joe han kunne får hvem som helst til å stå ute på åkeren midt på natta; få en hvilken som helst kvinne til å drømme seg sånn bort om dagen at hun bommet med plogen og måtte slite verre for å få muldyra tilbake på plass.

Denne måten å skrive frem personligheter, skjebner, livsvilkår og ens drømmer og håp på - å komme inn under huden på ens tanker og handlinger, følelse av tilhørighet og det å kunne se at foreldrene ikke hadde mulighet til å se etter barna sine i sin harde hverdag: "Vi plukket bomull, hogg ved, pløyde. Jeg har aldri visst hva det vil si å sitte med henda i fanget før nå". Å spise stivlese, velge når du ville ta bærestykket, sy, plukke, lage mat, hogge ved. Violet tenkte på det alt sammen og sukket. "Jeg trodde det ville være noe mer enn dette. Jeg visst at det ikke kom til å vare, men jeg trodde det ville være noe mer."

Jeg skal ikke gå mer inn i bokens handling, men kan uten videre anbefale den. Og de to andre. Og alle de andre! Men noen aspekter har jeg lyst til å gå inn på, for eksempel det med musikken. Morrison lar Byens pulserende liv være bakteppe og fletter det inn i menneskenes livshistorier. Jeg er ikke særlig stø i musikk og av nysgjerrighet slo jeg opp musikksjangeren jazz for å få et innblikk i årsaken til tittelen. På wikipedia fant jeg at jazz har røtter i blues, musikken de afrikanske slavene utviklet da de ble bortført til Amerika. I begynnelsen var det ren dansemusikk og rytmen det vesentlige. Denne rytmen finnes i Morrisons beskrivelser av Byen (New York) siden improvisasjon er sentral hos musikerne. En annen ting jeg leste på wikipedia (hva skulle man gjort uten!) er at det er vanlig å se fortellerstemmen i Jazz som Morrisons egen, eller kanskje boken selv. Det hadde jeg ikke tenkt på og jeg lurte nemlig på hvem som fortalte - det kom aldri frem.

Slutten er ganske åpen, akkurat som jazzmusikken kan være det, noe som er interessant ettersom Morrisons romaner er preget av en blanding av fabulering og realisme. Rasisme er et overordnet tema, i varierende form. Kanskje Morrison ønsker at vi skal improvisere frem våre egen bilder av å føle, kjenne, erfare på kropp og sinn hvordan det er å være diskriminert på bakgrunn av rase, av kjønn? Det å leve med sine spøkelser, men også å kunne finne utløp for dem. Ja, bøkene til Morrison har gitt meg mye i så henseende, og vist en veg. Den handler også om frigitte slaver som dro ut for å finne et bedre liv. Det er også en vei.

Jeg fikk som sagt ikke helt taket på denne fortelleren. Hvem er hun, som på slutten minner oss på at historien også handler om henne? Og mens Violet og Joe opplever kjærligheten sammen og lever lykkelig videre innser fortelleren at hun har brukt for mye tid på å observere andre og lite til å leve selv. Jeg søkte på nettet og fant en side med mange tankevekkende drøftinger fra boken. For eksempel at hun også ønsker seg kjærlighet, og hun antyder at det ikke er tilstrekkelig å observere, man må være mer enn det: man må også leve. Og ved å finne sin egen mor finner hun sin tilhørighet. I løpet av fortellingen sin har hun funnet det samme som Violet og Joe: helbredelse.

Morrison har sagt at det som binder romanene sammen er kjærlighet, men her er også traumer. Både i Paradis og Elskede er dette gjennomgående og de traumatiske opplevelsene kommer frem ved tilbakeblikk og bearbeides med personenes indre dialoger og i samspill med andre. Dette oppleves som frigjørende og helbredende, og både Violet og Joe erfarer til slutt at en ødelagt barndom lar seg leve med bare de kan tilgi seg selv. Og det som er skjedd. Det handler om å bli fri. Fra savn, skam og kunne bli et helt menneske.


“Freeing yourself was one thing, claiming ownership of that freed self was another.”
Toni Morrison, Elskede



Funnet på en fb gruppe.




Jazz av Toni Morrison
Originaltittel: Jazz
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1992
Norsk, bokmål
212 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

søndag 1. september 2013

En smakebit på søndag [jeg tør ikke fly]

For tiden leser jeg Jeg tør ikke fly av Erica Jong, en ganske artig bok faktisk, men litt langdryg til tider. Det kan jo komme av at boken først ble utgitt i 1973 (oversatt til norsk i 1975) og denne ny-utgivelsen fra Silke forlag (2011) har ikke samme slagkraften som den gang da den skapte stor oppstandelse for sin skildring av kvinners seksualitet. Det blir ingen saftig smakebit fra boken, men fra hovedpersonens lave selvtillit i forhold til det hun skrev og frykten for nederlag:


Iallfall hadde jeg en ytterst eksaltert forestilling om hva det betydde å være forfatter. Jeg forestilte meg dem alltid som et mystisk brorskap av dødelige som bevegde seg svevende omkring på en annen måte enn vanlige mennesker, som om de var vektløse eller hadde vinger. De smilte uutgrunnelig og kjente hverandre igjen på noen slags mystiske tegn - omtrent som det spesielle radarsystemet flaggermus skal være utstyrt med. Iallfall ikke noe så simpelt som et hemmelig håndtrykk. 
s. 134



Smakebit