tirsdag 31. desember 2013

Odinsbarn ~ Siri Pettersen


Siri PettersenDa klarte jeg akkurat å lese ferdig enda en 2013-utgivelse på tampen av året og har enda en bok å nominere. Dette var spenning på høyt nivå, og så er den skrevet av en norsk forfatter! Siri Pettersen har skapt en fantasyroman som inneholder mange av de karakteristiske trekkene ved fantasy-fortellingen, og temaet er kampen mellom det onde og det gode. På en original måte ved at skillet ikke er like tydelig som i andre bøker jeg har lest i sjangeren.

Tenk deg å mangle noe alle andre har.
Noe som beviser at du hører til i denne verden.
Noe så viktig at uten det, er du ingenting. 
En pest. En myte. Et menneske.

Odinsbarn er første boken i en trilogi kalt Ravneringene og handler om Hirka, en femtenårig jente som ble funnet i snøen bare noen dager gammel. Mannen som fant henne oppdrar henne som sitt eget barn. Dette får hun ikke vite før senere. I mellomtiden holder faren henne borte fra omverden og forteller henne at folk betyr fare. Hirka er annerledes enn andre i det at hun ikke har hale, noe faren forklarer ved at den ble tatt av ulv da hun var liten. "Halelaus" er et tilnavn mange bruker om henne. Allerede på første side er det dramatikk og farer som truer.

Imponerende fantasy!

Siri Pettersen har selv sagt at universet i Ravneringene er et nordisk-norrønt naturmiljø, men med asiatiske innslag. Handlingen er lagt til Ymslanda, et oppdiktet rike bestående av elleve land. Det pågår en konflikt mellom nord og sør, to vidt forskjellige samfunn. Samtidig finnes det en parallell verden, en verden hvor odinsbarn eksisterer. Når Hirka får vite sannheten om hvor hun er fra, at hun er et et menneske fra den andre verdenen forstår hun hvorfor hun aldri helt har følt at hun hører hjemme der. Det er dessuten andre skapninger som også er kommet gjennom fra den andre siden... 

Konflikten mellom nord og sør tilspisser seg og sammen med Rime, arving til en mektig posisjon i samfunnet, blir Hirka etter hvert klar over hvordan ting henger sammen. Er alt folk tror på basert på en løgn? Begge lærer mye om seg selv, som å stole på at valgene de tar er det riktige å gjøre. Historien viser hvor viktig det er å ha mot til ta beslutninger selv om det betyr å rokke ved gamle sannheter. Å bryte med det bestående og yte motstand mot et samfunn som er enerådende og suveren på bekostning av folket. Som med politisk maktspill manipulerer folk til å tro på beskyttelse som egentlig ikke finnes. Boken viser også hvordan en opprinnelig idé om en fri og trygg verden kan bli utvannet og vrengt på, og det å stille spørsmål ved tingenes tilstand kan drive en på flukt. Utstøtt og jaget. Boken handler også om kjærlighet og tilhørighet, og å finne sin egen identitet. Hirka må stå på egne ben, men hun er ikke alene og sammen med andre kan mye utrettes.

Selv om Odinsbarn har mange av de karakteristiske trekkene for sjangeren, er også noe av det originale ved boken at Pettersen har brutt med flere av dem. I et intervju sier hun at dette blant annet er at hovedpersonen er en jente, og at hun ikke har spesielle krefter eller er utvalgt til noe - det var langt mer interessant å skrive om det å mangle noe. Utrolig spennende! Spesielt det at Hirka ikke har noen form for fantastiske krefter, noe som også viser at hun er annerledes. Historien tar også opp tema som fremmedfrykt, blind tro og det å kunne lede.

Språket er godt og personene driver handlingen fremover. Jeg liker som nevnt før at ikke alt blir fortalt og forklart, men at jeg som leser må tenke og finne ut av ting selv. Når noe forklares er det ved hjelp av handlinger eller tanker hos personene. Jeg gleder meg til neste bok som skal ha mange overraskelser!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter, mest kjent for serien Anti-Klimaks og nå romanen Odinsbarn. Hun tegner seriene sine digitalt, og har selv laget omslaget til debutboken.

Odinsbarn av Siri Pettersen
Gyldendal Norsk Forlag, 2013
Norsk, bokmål
620 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 29. desember 2013

Marengshjerte ~ Frode Håkonsen

Frode HåkonsenJeg må le - julens bøker liksom! Lest har jeg, men kun kommet halvveis i Odinsbarn. Og så har jeg lest Marengshjerte som slett ikke var på listen, men da Beathe tilbydde seg å låne meg den ble det til at jeg satt med nesen i den noen dager. Det er jeg glad for!

Marengshjerte er Frode Håkonsens debutbok, og forlaget skriver at det er poesi om livet, guttens reise mot det å bli mann. For meg var det fantastisk å ta del i reisen. "Dikt kan være så mangt. Det kan være rim og regler. Det kan være lek med ord". For Håkonsen ble diktskrivingen en slags uttrykkskanal, har han uttalt. Poesien i Marengshjerte inneholder også eksistensielle spørsmål, som meningen med livet. Det handler om følelser. Savn, sorg, kjærlighet, lengsel.

Håkonsen håper at de som leser diktene finner en slags resonans i seg selv, kanskje reflektere over ting man ikke vil tenke på. Jeg fant det i mange av diktene, i helheten da jeg lukket boken, og det er dette jeg tror appellerer til folk flest og ikke kun et smalt publikum. Det er noe med å slakke på forsvarsverkene vi setter opp rundt sårbarheten, åpne opp for det som er innerst inne, som er for sårt til å vises frem. Det skal så lite til for å nærme seg hverandre, og likevel så mye. Det handler om å ikke ha mye å gi, men likevel alt. Hvor innestengt det føles med hemmeligheter, og drømmen om å bli fri, om å finne ro i uroen. Glede; gleden ved nærhet, kjærlighet og erotikk. Om å bli seg selv, være det som er en selv. Men også kraften som finnes i oss, hvor godt det er å kjenne når energien raser gjennom kroppen - kanskje vi burde slippe den til oftere? Diktene rører ved noe innerst inne i meg, får frem sårbarheten, følelser jeg nødig vil kjenne på. Dette er en svært fin poesidebut!

Innimellom er det lagt inn linker til multimedia som gjør det mulig å høre diktene opplest og tonesatt, samt ekstra dikt og en novelle. Håkonsen har sagt at han nok er mer litterært påvirket av karer som Bob Dyland og Ole Paus. Han er også veldig fascinert av Charles Bukowski og er farget av råheten, humoren og nakenheten hos ham. Nå har jeg enda en grunn til å lese Bukowski, som Heidi har skrevet mye om.

Frode Håkonsen (f. 1966) begynte å skrive dikt i godt voksen alder etter en fuktig aften på byen. Det begynte som en slags renselsesprosess og har etter hvert utviklet seg til en mer helhetlig uttrykksform, og publiserte diktene opprinnelig på bookface (en litterær gruppe på facebook). Han skriver både dikt, essay, kåseri og noveller. Det han skriver og da særlig poesien kommer brått til ham i inspirerte øyeblikk, enten fra egenopplevde situasjoner og innblikk i andres liv, eller gjennom litteratur, film og musikk som berører ham. På nettsiden hans finnes flere dikt og annet som er interessant å lese.

Marengshjerte av Frode Håkonsen
Nova Forlag, 2013
Norsk, bokmål
104 sider
Innbundet, lånt

lørdag 28. desember 2013

The History of Love ~ Nicole Krauss

Nicole KraussNicole Krauss (født 1974) er en amerikansk forfatter, bosatt i Brooklyn, New York City sammen med sin mann, forfatteren Jonathan Safran Foer og deres to barn. Krauss er best kjent for sine tre romaner, Man Walks Into a Room (2002), The History of Love (2005) og Great House (2010).

The History of Love handler om fjortenåringen Alma Singer som gjør alt hun kan for at moren ikke skal være så trist og ensom. Hun tenker løsningen finnes i en gammel bok som moren holder på å oversette, og forsøker å finne forfatteren. Så er det Leo Gursky, en eldre mann som prøver å holde fast ved livet en stund til. Hans tanker kretser om henne han forelsket seg i for over seksti år siden i Polen, og som inspirerte ham til å skrive en bok. Selv om han ikke vet om det, har boken overlevd. Den krysset hav og generasjoner, og den forandret liv.

Romanen er litt treg i starten, men etter hvert klarte jeg knapt å legge den fra meg og leste den ferdig en uke før julaften. Jeg satt ved frokostbordet, kaffen ble kald og gjøremålene ble utsatt. Dette var en fin historie! Eller, egentlig er det flere historier, de krysser hverandre og jeg liker måten Krauss binder trådene sammen. Til tider er det hjerteskjærende og jeg kjenner på meg at denne boken kommer til å sitte lenge. Kjærlighet, mysterier, tap. Ta for eksempel Alma Singer, som etter farens død forsøker å gjøre moren lykkelig ved å finne en ny kjæreste til henne. Hun er oppkalt etter en person i The History of Love, boken moren oversetter, og jakten på en kjæreste til moren fører henne ut på leting etter sin navnesøster. Leo Gursky på sin side har mange tanker i hodet på tampen av livet, og sin egen leting han strever med. Litt etter litt møtes de parallelle historiene; oppklaringen på mysteriene er overraskende og sår lesing. Jeg opplevde boken som rørende og sterk. Anbefales!  

Once upon a time there was a boy who loved a girl, and her laughter was a question he wanted to spend his whole life answering.
s. 11


De ulike personenes historier blir fortalt etter hvert, det er en form for stream of consciousness, og om den komplekse strukturen har Krauss sagt at hun bestemte seg for at boken ikke skulle ha et plot, men etter hvert som hun skrev kom det flere og flere elementer til; "The plot was just a way of giving everything I was thinking about a place: a street, an alley, a square, a boulevard, a bridge". Krauss' The History of Love og ektemannens Extremely Loud and Incredibly Close ble utgitt samme år, og har visstnok mange likhetstrekk, men sistnevnte har jeg ikke lest. Den står i bokhyllen på syttenåringens rom så jeg tar den nok frem en dag.

The History of Love av Nicole Krauss
Penguin Books, 2006
Engelsk
255 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

lørdag 21. desember 2013

Utsikten fra Castle Rock ~ Alice Munro


Alice MunroAlice Munro regnes som en av de fremste novellefortatterne og fikk nettopp Nobelprisen i litteratur. Hun ble født i 1931 i Ontario, Canada, hvor hun vokste opp og senere studerte. Munro har vunnet en rekke priser og utmerkelser, blant annet to av Canadas mest ettertraktede, The Governor General's Award og The Scotiabank Giller Prize. I 2009 mottok hun The Man Booker International Prize.

master of the contemporary short story


Den første novellesamlingen, Dance of Happy Shades, kom ut i 1968 og mange av fortellingene finner sted i Canada, slik også Utsikten fra Castle Rock gjør. Skjønt, den første delen handler om forfedrene fra 1700-tallet i Skottland som tidlig på 1800-tallet emigrerte til Canada. I andre del skildrer Monro historier som er inspirert av hendelser fra sitt eget liv. Boken kom ut i 2006, og Munro har skrevet i forordet at hun samlet materiale om familien gjennom flere år. Informasjonen tok etterhvert form som noveller, og selv om dette er en slags slektshistorie og novellene er fortalt innenfor rammene av en sann beretning, har de glidd over i fiksjon.

Så heldig hun er som har brev og erindringer fra generasjoner tilbake! Sånn sett er det synd at brevskriving nærmest har forsvunnet som kommunikasjonsmiddel. Moren het Anne Clarke og faren Robert Eric Laidlaw, det er denne grenen hun skriver om i Utsikten fra Castle Rock. Laidlaw'ene kom fra Ettrick, en dal som omtales i Statistisk årbok for Skottland fra 1799 som et sted uten fortrinn. Tittelen viser til gutten som blir fortalt at det er kysten av Amerika de kan se fra Castle Rock, mens det egentlig er Fife. Drømmen om "den nye verden" fører dem til Canada og det er fantastisk hvordan Munro gir liv til disse skikkelsene fra så lenge siden, og så livaktig! Og like levende skriver hun om opplevelser fra barndommen og videre frem til hun i voksen alder utforsker landskapet i Ontario. Hun beskriver natur og landskap så uttrykksfullt at det ikke var noe vanskelig å se det for meg. Selv om jeg skummet noen deler av fortellingene nøler jeg ikke med å anbefale boken, dette er stor fortellerkunst!

Her er også forbindelser til Brontë-søstrene: En av slektningene skrev en livaktig beskrivelse av en storm som ble trykt i bladet Blackwoods Magazine. Munro skriver at "dette var de unge søstrene Brontës yndlingslesing på prestegården, og når barna lekte og skulle velge en helt, valgte Emily gjeteren fra Ettrick" og hennes store roman, Wuthering Heights (Stormfulle høyder) starter med beskrivelsen av en fryktelig storm.

Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro
Originaltittel: The View from Castle Rock
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2009
Norsk, bokmål
316 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

onsdag 18. desember 2013

Munro og pelsdott

Det andre vinduet vendte ut mot en grå fjellvegg, skrånende og med hyller og revner der små furuer og sedertrær og bærbusker hadde funnet feste for røttene. Ved foren av veggen gikk det en sti - som jeg skulle følge senere - gjennom skogen til fru Montjoys hus. Her var alt fremdeles fuktig og nesten mørkt, men hvis man strakte seg, kunne man se nesten-hvite himmelflekker mellom trærne på klippetoppen. Nesten alle trærne var strunke, duftende og eviggrønne, med lave grener som ikke lot noen underskog slippe til - intet villnis av bærkratt og vinstokker og tilvekst slik jeg var vant med i løvskogen hjemme. Da jeg så ut av togvinduet dagen før, la jeg merke til at det vi kalte bush, her var forvandlet til en mer overbevisende, ekte skog, der all ødselhet og forvirring og årstidsveksling var borte.
s. 212

Fra siden jeg nettopp har lest i Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro. Pelsdotten under er mest interessert i trange kasser å sove i. 


tirsdag 17. desember 2013

Julens bøker

Årets siste "Boken på vent", og Beathe spør om det blir noe lesing i julen. Det blir det: jeg skal lese ferdig Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro, starte på Odinsbarn av Siri Pettersen og forhåpentligvis Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Det røde huset av Mark Haddon. Jølsens Brukshistorier og etterlatte arbeider står også høyt, men de må nok vente til neste år siden sannsynligheten for at jeg kommer gjennom den planlagte bunken er liten. Men pytt; lesing blir det uansett!


Boken på vent

søndag 15. desember 2013

Til tannfeen

 photo tannfe.jpg

Lappen er mange år gammel, jeg kom over den under en ryddeøkt - ganske sjarmerende!

torsdag 12. desember 2013

Bokhyllelesing

Mitt forsøk på å lese bøker fra bokhyllen ble totalt mislykket. Jeg tok Off the Shelf-utfordringen med fem bøker og kun én er lest. Derfor gjør jeg et nytt forsøk og har meldt meg på lesesirkelen til Bjørg, det er så mye gøyere å lese sammen med andre.

2014:


  1. Les en skandinavisk bok fra 1900-tallet (3.-9. februar): Löwenskiold-trilogien av Selma Lagerlöf
  2. Les en bok fra Afrika (17.-23. mars): Den afrikanske farm del I og Del II av Karen Blixen.
  3. Les en europeisk klassiker (28. april-4. mai):
  4. Les en bok av en forfatter som skriver på engelsk (9.-15. juni): Den ensomme polygamisten av Brady Udall
  5. Les en bok som opprinnelig er skrevet på spansk (21.-27. juli): Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende
~ ~ ~

Oppdatering:

tirsdag 10. desember 2013

For mye lykke ~ Alice Munro

Alice MunroDa den kanadiske forfatteren Alice Munro vant Nobelprisen i litteratur, satte Bjørg, i gang en samlesing, både for å kunne gjøre seg en oppfatning av forfatterskapet og for å bli kjent med bøkene.

For meg var Munro ukjent, det kommer utvilsomt av at jeg leser sjeldent noveller. For å si det først som sist; det skal det bli en slutt på! Dessuten likte jeg godt novellesamlingen til Etgar Keret og nå har jeg startet på Utsikten fra Castle Rock, som er boken bibliotekaren var så vennlig å nevne at jeg kunne sette meg opp på fordi den hadde kortere ventetid, men det er altså For mye lykke jeg nå har lest siden det var den opprinnelige planen og den ble ledig tidligere enn jeg trodde.

Baksideteksten kan du lese i et tidligere innlegg, så jeg skal ikke gå inn på den her. Derimot skal jeg først si noe om noveller generelt. De kjennetegnes blant annet ved at de er korte, det er få personer og handlingen foregår innenfor et begrenset tidsrom. Bortsett fra å være kort er det spesielle med noveller at de helt fra begynnelsen av forbereder avslutningen som kan betegne et vendepunkt eller en krise, men som i den moderne novelle gjerne representerer et øyeblikk av (mulig) klarsyn og forståelse av dypere sammenhenger (snl). Det blir ofte brukt antydninger fremfor klartekst og en må lese mellom linjene for å forstå hva novellen egentlig handler om. Slutten er gjerne åpen, med rom for flere tolkninger. Noen er overraskende, andre kan invitere leseren til å dikte videre.

Det er akkurat slik jeg opplever For mye lykke, å måtte lese mellom linjene. Allerede den første novellen fikk meg til å skjønne at dette ikke kom til å bli enkelt. I novellene handler det om vanlige liv, vanlige mennesker, og gjenkjennelsen i at det også i de dagligdagse kan være hendelser som har stor innvirkning i våre liv. Det er noe med hvordan Munro formidler dette som jeg liker. Menneskesinnet er ikke klart og entydig, men derimot med irrganger til og med en selv frykter å søke i. Hun skriver om det å kunne konstruere sin egen tilværelse, utvikling av identitet - å speile seg i andre for å oppleve seg selv..."[...]med folk hastende forbi meg [...] underveis til gjerninger de ennå ikke visste de hadde i seg". En av novellene handler om å leve et konvensjonelt liv, men med fjerne øyer i sikte kontra det å leve i øyeblikket, å være strandet på øyer man selv har valgt og være tilfreds med det. Eller er man? En kvinne finner det nødvendig å beskytte seg mot frie radikaler. Som kjent vil et overskudd av disse skade kroppens celler og utløse sykdommer som kreft, diabetes og hjerte- og karsykdommer - best å kvitte seg med! Mange overraskende vendinger.

Novellene tar blant annet opp hvordan enkelte hendelser kan innvirke på resten av livet, hvordan en bærer med seg opplevelser fra barndommen, bevisst eller ubevisst. "Jeg ble voksen, og gammel". Ulike mennesker kan ha ulike opplevelser av hendelser, man eier sin egen opplevelse og følelse. Mens jeg holdt på å øve til artsprøven i naturfag leste jeg novellen "Tre" som har fine beskrivelser av trær og skoglandskap. Munro sammenligner trærne og skogen med menneskenes individualitet og fellesskap, om å leve i skyggen av store trær, som Henningsen sa det, og å erkjenne at opplevelsen av et fellesskap har noe ved seg.

Tittelnovellen "For mye lykke" er ganske lang og handler om Sophia Kovalevsky. Jeg tenkte på essayene Virginia Woolf skrev om kvinner som Brontë-søstrene og Christina Rossetti, og hvordan personene ble levendegjort på en helt annen måte enn i en biografi. Det gjør Munro med Kovalevsky:

Så hadde de gitt hennes Bordinprisen, hadde kysset henne på hånden, holdt taler og gitt henne blomster i de mest elegante, strålende opplyste saler. Men de hadde lukket dørene når det ble snakk om å tilby henne en stilling..[...] Hustuene var voktere på barrikadene, en usynlig, uslåelig armé. Ektemennene trakk oppgitt på skuldrene over hindringene, men lot dem få drive på. Menn med hjerner som blåste gamle forestillinger i fillebiter, var fortsatt slavebundet av kvinner hvis hoder ikke tumlet med annet enn nødvendigheten av at stramt korsett, visittkort og en konversasjon som fylte strupen med en slags parfymeduftende tåke.
s. 298

Og gjett hva dere: Margaret Atwood (hun er jo også kanadier) har skrevet om Alice Munros vei til Nobelprisen, og den var visst ikke enkel! Hun ble født i 1931 og i utgangspunktet betraktet som en husmor som skrev om kjedelige ting som vedrørte hjemmet. "A male writer told her she wrote good stories, but he wouldn't want to sleep with her", hvorpå Munro sarkastik sa at "nobody invited him".

For mye lykke av Alice Munro
Originaltittel: Too Much Happiness
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2010
Norsk, bokmål
339 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

søndag 8. desember 2013

En smakebit på søndag (the history of love)

Først blåste en voldsom storm, feide med seg alt som ikke var bundet fast. Deretter lavet snøen ned slik at alt ble hvitt, og nå regner det bort igjen. Jaja, det gir anledning til lesing for uteaktivitet frister ikke. Dessuten skal jeg ha eksamen i pedagogikk i morgen, noe jeg ikke kan si jeg gleder meg til. Så mange teorier, den har sagt ditt, og den har sagt datt og i følge den så...men så er det ihvertfall skoleferie og jeg har planer om å få lest en del denne måneden. Først ut er The History of Love, som er månedens 1001-bok.  

Once upon a time there was a boy who loved a girl, and her laughter was a question he wanted to spend his whole life answering.
s. 11




Snø på vinduet.
Borte nå.

Smakebit

torsdag 5. desember 2013

Porselenspiken ~ Gunn Marit Nisja

Gunn Marit NisjaPorselenspiken har jeg hatt stående i bokhyllen siden i sommer og da Bjørg anmeldte boken på bloggen sin Mellom linjene kommenterte jeg at boken trolig kom til å bli stående. Årsak: hennes opplevelse var at hun ikke fant plass til seg som leser, og som leser følte hun seg undervurdert fordi hun mener historien er ferdig fordøyd og dermed ikke inviterer leseren til å aktivt delta. En god leseropplevelse definerer hun ved at en tekst utfordrer, "ved å gå inn i ein tekst og utforske dei språklege elementa, oppdage samanhengar og aktivt gjere ein innsats i lesinga, opplever eg at eg blir utfordra, at lesinga gir meg noko".

I forbindelse med Bokbloggerprisen passet det likevel bra å lese Porselenspiken siden den stod no der i hyllen, og jeg leste den med Bjørgs anmeldelse i bakhodet. Det var umulig å la være.

Porselenspiken har fått mange gode omtaler og jeg kan forstå hvorfor. Forfatteren, Gunn Marit Nisja, sier at den handler om mennesker som møtes og hvordan livene deres påvirker hverandre. Det er nettopp dette som treffer, man kjenner seg igjen i mye av det som hovedpersonen, Kristin, opplever og tenker, og ellers i de mellommenneskelige relasjoner som oppstår. Samtidig kan jeg se det som Bjørg mener om å ikke bli utfordret som leser.

Boken handler om Kristin. Hun er i slutten av tredveårene, singel, uten barn. Som odelsjente venter foreldrene på at hun skal "komme til fornuft" når det gjelder gården. Farmoren er den eneste som ikke har presset henne med forventninger, hun er den som gir henne gode råd i form av livsvisdom, kjærlighet, varme og et åpent sinn. Dette gjør Kristin rustet til veien videre - til å velge selv hva hun ønsker å gjøre med livet. I en alder av 33 år tar hun fagbrev som kokk og når faren dør åpner hun sitt eget spisested, kafeen "Små Gryter". Kristin ansetter en ung jente Marta, selv om hun er skeptisk til den magre skikkelsen med utvasket hettegenser, som får stor betydning for hennes vei videre i livet.

Starten av boken er preget av Kristins anstrengte forhold til moren. Dette blir i løpet av historien kun et moment som skyves tilside, noe som er synd fordi det kunne ha vist bedre Kristins behov for å ta Marta under vingene om konflikten ble tatt ut. I stedet får jeg som leser lite innblikk i dette forholdet fordi forfatteren velger å la det ligge til fordel for forholdet mellom Kristin og Marta. Når moren sier at hun er stolt over det Kristin har utrettet med kafeen stusser jeg, hun som var så negativ til det hele. Men etter farens død og Kristins egne valg har hun kanskje innsett en ting eller to? I alle fall synes jeg dette belyses dårlig, om enn ikke i det hele tatt. Dette er til syvende og sist en mangel ved boken, for det blir så overfladisk. Selv om mye er gjenkjennelig blir det lite troverdig fordi teksten går for fort frem. Plutselig jobber moren i kafeen og det er ingen flere konflikter mellom dem, moren blir en perifer person.

Likevel er Kristin en sympatisk person og det jeg nevnte over om at det er en del gjenkjennelig, for eksempel hvordan hun skal få Marta til å snakke om hva som plager henne. Her gjør Kristin noe veldig fint når Marta sier det er ting hun ikke kan snakke med noen om - hun sier "si det du kan", og da kommer hele hennes "historie om vanskjøtsel, skyldfølelse og ensomhet". Det som er synd at personene ikke trer ordentlig frem, jeg blir ikke kjent med dem på en slik måte at jeg får en følelse av hvordan de virkelig har det, føler og tenker. Vi har alle vårt å stri med, men Martas bakgrunn gjør at Kristins problemer fortoner seg som bagateller. Og det er de nok å regne for også, i forhold til hva Marta har opplevd, men uansett har slikt betydning på et individuelt plan. Kristin blir voksen. Hun blir mer bevisst, og det er positivt at boken tar opp forhold som gjelder verdisyn og det å gjøre valg.

Meningen med historien er nok å vise at en kan komme til selverkjennelse ved å møte mennesker som er dårligere stilt enn en selv, men hva gjør Kristin på slutten - jo, hun lager en utvei. Ikke for å finne seg selv eller få større selvinnsikt, for det gjør hun dessverre ikke. Selv om historien ikke til punkt og prikke er gitt på forhånd gir den ingen rom for tankevirksomhet omkring det som skjer fordi jeg som leser hele tiden blir det fortalt. Boken er lettlest, utlest på en lørdagskveld og passer godt når en er på farten, så slipper man å tenke.

Gunn Marit Nisja
Lørdag: meg og Pjusken i sofaen.

Porselenspiken av Gunn Marit Nisja
Juritzen forlag, 2013
Norsk, bokmål
267 sider
Pocket, lesereksemplar

søndag 1. desember 2013

En smakebit på søndag (for mye lykke)

Hun leste skjønnlitteratur også. Alltid skjønnlitteratur. Hun hatet å høre ordet "flukt" om skjønnlitteratur. Hun kunne ha innvendt, og ikke bare for spøk, at det var dagliglivet som var en flukt. Men dette var altfor viktig til å diskuteres.

- fra Frie radikaler i For mye lykke av Alice Munro


Bildet under ble tatt forrige søndag da det var vinter. I dag er snøen borte, men det er kaldt og oppholdsvær foreløbig og fine forhold for en spasertur senere. Gårsdagen gikk med til fotballcup for trettenåringen, den varte utover natten - han og husbonden var ikke hjemme før i firetiden. Gjett om jeg koste meg i sofaen med en bok! Og selvsagt, laget til adventskalenderen. Ønsker alle en fin 1. desember :)




Smakebit