fredag 30. mai 2014

Intet nytt fra Vestfronten ~ Erich Maria Remargue

Erich Maria RemargueEtter siste eksamen var det fantastisk å komme hjem etter jobb uten å slå på pc-en eller åpne pensumbøkene, uten å ha det hengende over meg at det var et visst antall sider jeg måtte komme gjennom og et visst antall notater som måtte repeteres, men bare sitte ute i det fine været og lese ferdig månedens 1001 bok, Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue. Den kom ut i 1929 og utgaven jeg har lest er gitt ut i anledning 100-årsmarkeringen av starten på første verdenskrig, med etterord av Helge Jordheim.

Boken handler om unge gutter som blir rykket rett ut i krigen. En krig som startet et av de blodigste århundrer. Fortelleren er nittenåringen Paul som sammen med tre av sine klassekamerater er blitt overtalt av sin lærer til å verve seg, av plikt for fedrelandet. Paul reflekterer over dette at generasjonen før dem styrtet deres verdensanskuelse, at overbevisningen om at de skulle være "formidlere og ledere til de voksnes verden, til arbeidets, pliktens, kulturens og fremskrittets verden, til fremtiden" blir slitt i stykker.

Mens de ennå skrev og talte, så vi lasarett og døende. Mens de betegnet oppofrelsen for staten som det største, visste vi alt at dødsangsten er større.
s. 12

Men feige var de ikke, og gikk modige frem ved hvert angrep, de elsket sine hjemsteder like mye som de. Likevel hadde de "plutselig lært å se", og de så at det ikke var noe igjen av deres verden. "Vi var plutselig på en fryktelig måte blitt ensomme, og ensomme måtte vi kjempe oss gjennom." Dette går som en rød tråd gjennom romanen, alt blir snudd på hodet, og følgene gutten ikke tenkte på da de vervet seg trer tydelig frem etter hvert. Å bli soldat innebar en oppofrelse av personligheten, å bli dressert som sirkushester, men som gjorde dem forberedt til det som ventet i skyttergravene, og samtidig våknet en fellesskapsfølelse som hjelper dem å holde ut. Hjelper dem å tilpasse seg, til ikke å bryte sammen i den nifse malstrømmen fronten var, hvor soldaten blir som dyr; "det er dyrets instinkt som våkner i oss, som leder oss og beskytter oss." De kan ikke tillate seg å tenke, da ville de for lengst blitt noen spredte kjøttfiller. Her er skolekunnskapen til ingen nytte. Når de snakker sammen om hva de skal gjøre etter krigen forekommer alt håpløst og fortvilet, for hvordan kan de kunne ta det andre alvorlig når de først har vært i fronten? "Det er vår generasjons felles skjebne."

Noen ganger er setningene oppstykket av kommaer, i en rytme som forteller om skjerpet oppmerksomhet, dyp dødsangst og frykt eller opplevelser som vanskelig lar seg forestille, noe som preger innholdet slik at det treffer rett i magen når jeg leser det. For det er død, lemlestelse, men også skildring av hvordan følelseslivet, drømmer og håp bukker under i malstrømmen. Utviklingen frem til en erkjennelse av å aldri kunne finne seg til rette når krigen er over, av å ha gått til grunne som menneske. Livet ved fronten er et liv på grensen til døden, og "innskrenker seg til det aller mest nødvendigste, alt annet ligger i en dump søvn. Det er vår primitivitet og vår redning. [...] Det er som en polarekspedisjon. Enhver livsytring skal bare tjene selvoppholdelsesdriften og er tvangsmessig innstillet på det."

Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt.
s. 74

Grunnlaget for å holde ut er omsorgen de har for hverandre, for kameratene, fordi det kun er tilfeldigheter som gjør om de lever eller dør. Og det gjør dem likegyldige, de kan ikke vite hvor neste bombe eller granat treffer. Beskrivelsene av de som blir truffet er så brutale, og jeg kan ikke fri meg fra tanken på hvordan dette påvirker et menneske å oppleve. Det er ingen tilfeldighet at 10-20 % av soldater som har vært i krig lider av posttraumatisk stressforstyrrelse. Det er også et tema i romanen, for hva vil skje med disse ungdommene etter krigen? Når Paul er hjemme på perm føler han seg som en fremmed, og tilbake ved fronten innser han at sammen med kameratene er han ikke lenger "et skjelvende stykke liv alene i mørket" for de er mer intimt forbundet enn elskende. Mot slutten finner Paul en bit av livsgnist i seg selv i det at han helt og holdent kjenner at "de skal ikke ta mer fra meg, de kan ikke ta mer fra meg" og derfor kan møte det som må komme.

Jeg er vel egentlig ikke så bevandret i krigsskildringer, men har uansett sjeldent lest slike umenneskelige og brutale beskrivelser. I etterordet skriver Jordheim at første verdenskrig betegnet et skille i krigføring og at sjokkbølgene fra slagmarken slo innover litteraturen. Men der mange idylliserte tapperheten, kameratskapet og heroismen, skiller Intet nytt fra Vestfronten seg fra andre krigsromaner. Generasjonens felles skjebne består i at en hel generasjon unge menn deler opplevelser som ingen andre generasjoner kan forstå, det oppstår et brudd, og ved å lese denne boken kan det hjelpe oss å forstå slike brudd som for eksempel barnesoldater i Kongo eller norske krigsseilere. Det tror jeg faktisk den kan.



Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue
Orginaltittel: Im Westen nichts Neues (1929)
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

onsdag 21. mai 2014

Mapuche ~ Caryl Férey


Caryl FéreyOm smakebiten jeg hadde i april skrev jeg i noen kommentarer at selv om sitatet er fælt er ikke alt like ille, og at hele boken heldigvis ikke er som smakebiten. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hele boken er like fæl, men det finnes også deler som ikke er det. Forlaget skriver om boken at den er "rå og brutal, øm og poetisk, rystende og dypt engasjerende." Det har de helt rett i.

Mapuche ble utgitt i 2012 og er Caryl Féreys andre roman som er oversatt til norsk. Han betraktes som fransk thrillerlitteraturs store håp, og mange av bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter. På Wikipedia leste jeg at mapuche (mapudungun for 'folket på jorden' eller 'jordens folk'), er en folkegruppe som hadde kontroll over et territorium i sentrale og sørlige del av Chile og sør i Argentina, og etterkommerne lever fremdeles i området. De er kjent som folket som stod imot ekspansjonen fra inkaene, og som senere holdt stand mot spanske og chilenske styrker.

Handlingen er satt til Argentina etter militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983, med tre forskjellige presidenter. I 1976 kom de militære til makten ved et kupp mot presidenten Isabel Martínez de Perón. I deres maktperiode forsvant titusenvis av mennesker som motsatte seg militærregimet, eller som man mistenkte for det. Fra den første arrestasjonsbølgen av samlet mødrene til de forsvunne seg på Maiplassen foran Casa Rosada, presidentpalasset, for å demonstrere.

Med dette som utgangspunkt har den franske forfatteren Caryl Férey skrevet en roman med rystende beskrivelser av redselsfulle handlinger og opplevelser, om mennesker på sitt verste, og jeg tenker; er det mulig! Boken starter med at en kropp slippes fra et fly, og derfra føres leseren videre på en reise i både Argentinas historie og enkeltmenneskers skjebner. Jana, mapuchen, var kommet til hovedstaden Buenos Aires for å studere på kunsthøyskolen og "som så mange andre ubemidlede studiner måtte hun prostituere seg for å overleve". Hennes raseri kommer sterkt frem av setningene; "Hun hadde blitt en piggtråd." Da hun sammen med venninnen, Paula, egentlig Miguel, finner ut at den døde er Paulas venn gjør de hva de kan for å finne ut hva som har skjedd. Slik blir Jana kjent med privatdetektiven Rubén, hvis mål er å finne de ansvarlige for ugjerningene som ble begått i "Den nasjonale omorganiseringsprosessen" som diktaturet kalte det. Sammen med mødrene på Maiplassen nøster de opp flere uoppklarte saker som fremdeles er svært ømtålige selv etter tretti år fordi det er mange som har mye å skjule. Rubén har selv opplevd diktaturets torturkamre, hvor faren og søsteren ble drept. Det var også vanlig at spedbarn etter "forsvunne" personer havnet hos barnløse ektepar innen det militære, de var en del av "krigsbyttet", og dette er et uunngåelig tema i boken.

Det er flere spor som krysses i romanen og tråder som knyttes sammen, noe forfatteren har gjort på en særdeles spennende og elegant måte. Mye historie om landet blir fortalt, og om utviklingen frem til mot diktaturet og etterpå. Terror og sensur, altomfattende undertrykkelse, dødsskvadroner, frykt og usikkerhet er noen av elementene. Hvem kunne stå i mot de militære? Når man risikerte for å bli beskyldt for konspirasjon om man snakket til ukjente eller arrestert for å gi fyr til en forbipasserende. Kvinnene bestemte seg for å gjøre opprør når ektemenn og barn forsvant, og Mødrene på Maiplassen fortsatte også etter militærdiktaturets fall. Det er farlig å pirke borti gamle forbrytelser, og Jana og Rubén blir utsatt for flere mordforsøk. De opplever også mye som er fælt å lese. Noen ganger har jeg lyst til å lukke øynene, ønsker ikke å vite at slikt faktisk har skjedd. Men det går an, det er mulig. Når man tror en har sett det verste, og skjønner at det verste har ingen grenser, blir det også for meg en opprørende og ubehagelig opplevelse. For selv om handlingen er fiksjon, er forholdene rundt fakta, og nettverkene som overlevde diktaturet gjør hva som helst for at ikke sannheten skal komme frem. I en by hvor 34,9 % av befolkningen (rundt 4,4 millioner) lever under fattigdomsgrensen, er Buenos Aires "blitt en gammel dame som hadde stengt seg inne i de gamle minnene mens hun telte over de siste smykkene sine foran det grå Atlanterhavet, som ikke gadd å se på henne lenger".

Et særdeles høyt spenningsnivå preger hele boken, det var til tider umulig å legge den ned. Jeg leste om kvelden, og våknet med den på dynen. Jeg leste før jeg gikk på jobb og hadde den med med i vesken, og jeg leste før skolen selv om jeg skulle forberedt meg til forelesningene. Jeg fikk vondt i magen, tårene sprengte på bak øyelokkene, det er grusomt å lese og det er vanskelig å forestille seg at slikt har skjedd. Det er rått, brutalt og en får realiteter slengt rett i fleisen. Men jeg sitter igjen med troen på at det finnes håp. Jana og Rubén dras mot hverandre, til tross for alt som skiller dem. Midt oppi alt det grufulle spirer denne ømme, sårbare kjærligheten, som binder dem sammen. Det er fint å lese, og binder sammen deres individuelle fortid med opplevelser ingen skulle vært nødt til å gå gjennom. Samtidig viser romanen at en kollektiv protest kan føre til oppklaring og svar på tilslørt sannhet. Denne boken anbefaler jeg alle å lese! Den gir en ny dimensjon til et lands historie, men også enkeltmenneskers egen historie.

Mapuche av Caryl Férey
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2014
Norsk bokmål
528 sider
Leseeksemplar fra forlaget

søndag 18. mai 2014

En smakebit på søndag (intet nytt fra vestfronten)

Månedens 1001-bok Intet nytt fra Vestfronten, som jeg startet på hin dagen, virker å være bra. Jeg har ikke kommet lengre enn til side 16, men det jeg har lest så langt gjør at jeg ser frem til å fortsette. Fire unge menn er rykket rett ut i krigen, overtalt av sin rektor, Kantorek, og historien fortelles av en av dem, Paul Bäumer.

Vi går videre, en lang stund. Kropp har roet seg, vi føler det. Det er denne fronthysterien, alle har en trevl av den iblant.
Müller spør ham: - Hva skrev Kantorek egentlig til deg?
Han ler. - At vi er ungdom av stål.
Vi ler alle tre hånlig. Kropp banner. Han er glad han kan snakke.
Ja, slik tenker de, de hundretusenvis av Kantoreker! Ungdom av stål. Ungdom! Ingen av oss er mer enn tyve år. Men ung? Ungdom? Det er lenge siden. Vi er gamle mennesker.
s. 15


Smakebit

torsdag 15. mai 2014

Ambisjoner

Puh! Da var det bare én eksamen igjen og det er heldigvis over en uke til, så nå skal skrivebordet ryddes slik at det er klart til nytt fag, nye bøker og nye notater. Men det gjør jeg i morgen etter jobb. I dag skal jeg kun gjøre slikt som jeg ikke har hatt anledning til den siste tiden, blant annet ta en surferunde på nettet. Det er helt sikkert skjedd en hel masse jeg har gått glipp av!

Mapuche ble lest ferdig for ti dager siden, og anmeldelse kommer i løpet av helgen, og Den ensomme polygamisten er blitt satt på vent til siste eksamen er unnagjort. Da blir det stormlesing, for jeg har også ambisjoner om å lese månedens 1001 bok som allerede er lånt på biblioteket.

På forhånd - god helg!

Skrivebordet mitt - bildet tok jeg i går da det var litt sol inn gjennom vinduet.
I dag har det stort sett regnet.

Med mine nye briller :)