Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.
s. 523 (takk fra forfatteren)
Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crake, crakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?
MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.
Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.
s. 30
MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.
Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.
Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt, - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.
s. 37
Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?
Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.
s. 84
Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!
Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)
 |
| Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri. |
Originaltittel: MaddAddam
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.
Norsk bokmål524 sider