Var Jane Austen en prippen frøken?

Om Jane Austens kjærlighetsliv er det skrevet en hel del, til tross for at vi ikke vet en døyt om det. Det vi har kjennskap til om hennes liv kommer fra romanene og brev, og etter å ha lest bøkene kan vi spekulere i hvordan hun levde. Ble hun forelsket? Opplevde hun en kjærlighet lik romansene hun skrev om? Mange har lansert teorier om nettopp dette, den vanlige er den om Tom Lefroy.

Fra brevveksling mellom Jane og søsteren Cassandra vet vi at Jane møtte Lefroy i 1796, og skrev til Cassandra at "He is a very gentlemanlike, good-looking, pleasant young man, I assure you". De danset og, angivelig, flørtet. Sommeren 1801 reiste familien Austen til Devon hvor Jane møtte en ung gentleman som tydeligvis ble tiltrukket av henne. Hans navn og yrke er ukjent, men han var pen, intelligent og sjarmerende. Jane likte ham svært godt, ifølge brevene. Etter noen uker måtte han reise, men skulle visstnok komme tilbake. Det gjorde han ikke. Mer vites ikke, for mange av brevene er forsvunnet etter dette, og vi vet at Cassandra brente en hel bråte med brev etter Jane's død. En teori er at dette var en Dr. Samuel Blackall. Ifølge brevene tyder det på at Jane sa ja til å gifte seg med Harris Bigg-Wither i 1802, og at hun forelsket seg i en som døde kort tid etter. Men vi vil aldri få vite for sikkert.

Bildet av Jane Austen som "den skikkelige, beskjedene, broderende tante" som skrev tekkelige og romantiske bøker kan vi avskaffe. Jeg tror snarere at hun slett ikke var en "prippen frøken". Hun hadde helt sikkert romanser, og både flørtet og hadde mye moro. Fra brevene kan vi se en livlig, munter og skarp Jane. Der mange hevder at kjærlighetssorg var drivkraften for å skrive, har jeg mye større tiltro til at ved å leve et stille liv på landet sammen med moren og søsteren bidro til at hun fikk frihet til å skrive. Tidens kvinneideal la vekt på at kvinnen skulle ta seg av hus og familie. Hun hadde ansvar for oppdragelse og reproduksjon, men ble ikke tiltrodd å ha fornuft eller intellekt. Et ideal som gjorde kvinnen avhengig av andre. Jane Austen parodierte datidens romantiske ideal, og ville nok ha syntes det var ironisk at vi i dag filmatiserer bøkene hennes som idylliske romanser.