Det mørke tårn II: De utvalgte ~ Stephen King

Etter å ha lest første bok i serien om Det mørke tårn, Revolvermannen, så jeg frem til videre lesing og ble ikke skuffet! I utgangspunktet ble jeg inspirert av Astrid Terese og hennes begeistring for bøkene, og da jeg var så heldig å motta serien i gave nå i sommer grep jeg anledningen til å starte lesingen. Ekstra flott var det at også Ina var interessert i denne lange fortellingen og at vi kunne lese sammen.

I første bok var Revolvermannen på jakt etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Han når ham igjen til slutt, skjønt; hvem som finner hvem er et betimelig spørsmål. Den sortkledde spår Revolvermannens fremtid med tarotkort, og disse viser tre følgesvenner han må finne ved havet i vest; Fangen, Skyggenes dame og Døden. Han får også vite mer om tårnet og om verden som er gått videre, som er beskrivelsen av verden slik den fortoner seg etter en katastrofe som har ødelagt den verden Revolvermannen kjente. Men for det meste er det uklarheter. Han sovner på en strand ved havet, og det er her han våkner idet andre bok, De utvalgte, starter på dramatisk vis. Noen besynderlige, grufulle vesener med hummeraktige klør og takkete nebb kommer opp fra havet. Den ene biter og Roland mister en bit av to fingre og mesteparten av høyre stortå, noe som fører til forgiftning og infeksjon. De fleste patronene til revolverne er blitt våte, han har ikke mat, kun vann for en dag og trenger medisin. Det hele ser temmelig mørkt ut.

Han begynner å gå nordover langs stranden. Langt om lenge, på randen av utmattelse og i feberørske ser han en dør. Han har ikke noe annet valg enn å åpne den og gå gjennom, om han ikke vil legge seg ned og dø. Forskrekket finner han seg selv seende gjennom øynene til Fangen (hvis navn er Eddie), en narkoman på smugleroppdrag, og Roland deler nå kroppen hans. Sin egen ligger syk og utmattet på stranden. Han befinner seg i vår verden på 1980-tallet, en verden Roland tenker om ikke er særlig forskjellig fra hans egen, noe som virket underlig betryggende for ham. Gjennom noen dramatiske hendelser ender de på stranden sammen. Eddie blir fri fra heroinen og Roland har fått med seg antibiotika.

Gjennom samværet med Eddie, det tar lang tid å bli noenlunde frisk og abstinensfri, får jeg som leser mer innblikk i Roland som person. Også Eddie blir jeg kjent med, hans oppvekst og noe av årsaken til narkotikaproblemene. Samtaler, tanker og tilbakeblikk gir dybde til karakterene. Selv om bakgrunnen til Rolands oppdrag eller søken ikke belyses nærmere, og det ennå er ubesvarte spørsmål, sitter jeg igjen med en følelse av at dette vil komme senere. Og det er akkurat slik jeg liker det, som med Margaret Atwood sine bøker hvor ting på ingen måte er åpenbart. På et tidspunkt forteller Eddie mer om seg selv, og Roland lytter:

Det hele druknet i et brus som ikke var helt ulikt lyden av brottsjøen som slepte med seg stein opp på stranden. Roland kjente historien og sa ingenting. Det var Eddie som ikke kjente historien, en Eddie som muligens var klar i hodet for første gang på kanskje ti år eller mer. Eddie fortalte ikke historien til Roland; Eddie fortalte omsider historien til seg selv.

s. 210

De vandrer videre og oppdager dør nummer to på stranden. Her er det de skal hente Skyggenes dame fra 1960-tallet, noe som slett ikke blir enkelt. Betegnelsen betyr at hun har to ansikter, hun er schizofren. Den positive siden, Odetta Holmes, forelsker Eddie seg i. Den negative siden, Detta Walker, sverger å drepe dem. Men Roland er fortsatt syk, han trenger mer antibiotika. Gjennom den tredje døren, hvor det ikke stod Døden, men Dytteren, går Roland inn i en seriemorder på 1970-tallet.

Når det gjelder reiser i tid dukker det uunngåelige spørsmålet opp, "det latente paradokset"; vil en endring i én tid, påvirke i én annen? Her googlet jeg litt for å få noe mer håndfast og vitenskapelig tilknyttet dette, og en interessant artikkel har et eksempel:

Hvis jeg reiser tilbake i tid og skyter morfaren min som barn, så vil moren min, og dermed jeg, aldri bli født. Men hvordan vil jeg da kunne reise tilbake i tid og skyte morfaren min? Framtiden og fortiden henger uløselig sammen, så tidsreiser som endrer fortiden og dermed framtiden, er vanskelige å forstå.

Mange paradokser rundt sammenhengen mellom fortid og fremtid altså. Men løsningen kan være at parallelle verdener finnes, som er en gyldig tolkning i kantemekanikken. Hvis man reiser "tilbake i tid og skyter sin morfar som barn, oppstår det en parallell verden. En verden der du aldri har eller vil eksistere, fordi morfaren din ble skutt som barn, og en annen verden som du kommer fra. I din verden har disse tingene aldri skjedd – det skjedde i den parallelle verden." Det er en teori hvor uendelig mange verdener oppstår fordi ethvert utfall av en handling forårsaker et parallelt univers. Skjønt, det vil bli uendelig mange av dem og det blir vanskelig å forestille seg. En aldri så liten digresjon, men uansett spennende. Det er boken også. Svært spennende!

Resymeet i boken forteller at serien Det mørke tårn er inspirert av Robert Brownings dikt “Childe Roland to the Dark Tower Came”, som i sin tur hentet tittelen fra en linje i Kong Lear. Kings The Dark Tower har mange likheter med diktet, blant annet navnet til helten. På seriens offisielle side står det at serien er "inspired in equal parts by Robert Browning’s poem, “Childe Roland to the Dark Tower Came,” J.R.R.Tolkien’s Lord of the Rings, and Sergio Leone’s spaghetti Western classics, The Dark Tower series is an epic of Arthurian proportions. It is Stephen King’s magnum opus, and is the center of his amazing creative universe."

Neste ut er bok nummer tre, Ødemarken, som Ina og jeg starter på så snart hun har fått sin utgave i postkassen sin.

De utvalgte av Stephen King
Originaltittel: The Drawing of the Three
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
473 sider
Pocket, gave

En smakebit på søndag: Cat's Eye

For tiden leser jeg Cat's Eye av Margaret Atwood, og følgende setning satt seg da jeg leste den:

“Another belief of mine: that everyone else my age is an adult, whereas I am merely in disguise.” (s. 17)

Boken handler om den suksessrike maleren Elaine som kommer fra Vancouver for å overvære åpningen av sin retrospektive utstilling i Toronto,der hun vokste opp. Gjensynet med byen vekker mange konfliktfylte minner i henne. Særlig dukker etterkrigstidens skoledager og barndomsvenninnen Cordelia opp i hennes tanker. Atwoods skildring av venninneforhold og maktkonstellasjoner småjenter imellom overgår i grusomhet og rystende, stillferdig styrke det meste man har lest om barns hemmelige liv. Parallelt løper skildringen av Elaines liv i familien og hennes uuttalte ømhet og respekt for foreldrene og broren.

Høstens planlagte lesing

Når det gjelder antall bøker lest har dette økt betydelig etter at jeg ble ferdig med studiene sammenlignet med 2015 og denne våren. Skjønnlitteratur altså. Nå skulle jeg gjerne ha lest mer, men livet kan være hektisk og til tider er det annet som spiser av tiden. Det kan hjelpe å lage en plan og jeg har foreløbig denne:

Cat's Eye av Margaret Atwood.

Den suksessrike maleren Elaine kommer fra Vancouver for å overvære åpningen av sin retrospektive utstilling i Toronto,der hun vokste opp. Gjensynet med byen vekker mange konfliktfylte minner i henne. Særlig dukker etterkrigstidens skoledager og barndomsvenninnen Cordelia opp i hennes tanker. Atwoods skildring av venninneforhold og maktkonstellasjoner småjenter imellom overgår i grusomhet og rystende, stillferdig styrke det meste man har lest om barns hemmelige liv. Parallelt løper skildringen av Elaines liv i familien og hennes uuttalte ømhet og respekt for foreldrene og broren.

Denne boken holder jeg på med nå, sammen med serien Det mørke tårn.

Det mørke tårn av Stephen King.

En bokserie som har elementer fra flere sjangere; fantasy, science fiction, horror og western. Serien beskriver en revolvermann og hans leting etter Det mørke tårn, som både er fysisk og billedlig. Jeg leser disse bøkene sammen med Ina.

Første bok har jeg skrevet om her:

Revolvermannen

Anna Svärd av Selma Lagerlöf.

Siste bok i Löwensköld-trilogien som jeg skal lese i forbindelse med bokhyllelesing-utfordringen. Her står folket mot overklassen, kvinner mot menn, lidenskapen i ren form mot alle slags forvrengninger. Det er en slektskrønike som strekker seg fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet.

Trilogien består av romanene Löwenskölds ring og Charlotte Löwenskiöld (begge utkom i 1925), og Anna Svärd (1928). Opptakten er Löwenskölds ring, en spøkelsesfortelling og skjebnehistorie om forbannelsen som skulle ligge over den fornemme familien i generasjoner. Begge de neste bøkene får tittelen fra de sterke, men svært forskjellige kvinnene som står i sentrum i romanene - Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. Den livsglade, stolte og rettskafne Charlotte Löwensköld elsket den nevrotiske og begavete teologiske kandidaten Karl-Artur Ekenstedt hun var forlovet med, men mistet ham. Etter et oppgjør, bestemte han seg for å gifte seg med den første kvinnen som kom i hans vei - og det ble Anna Svärd. I romanen Anna Svärd tar den praktisk anlagte kvinnen fra Dalarna over som fortellingens sentrum. Den fanatiske og stadig mer forstyrrede presten Karl-Artur har valgt henne, og nå er det Anna og ikke den mer aristokratisk anlagte Charlotte som skal håndtere ham - og de ti foreldreløse barna han har tatt til seg. Men klokkerens kone Thea Sundler, som alltid har elsket Karl-Artur, klarer nok en gang å få makt over ham. Sammen begir de seg av gårde som omstreifende predikanter for fattigfolk de møter på sin vei.

De to første bøkene har jeg skrevet om her:

Löwenskölds ring

Charlotte Löwenskiöld

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe.

Halvdokumentarisk roman om forfatteren Ragnhild Jølsens (1875-1908) liv, hennes liv og diktning. Vi er ved århundreskiftet 1900-2000 - ved brytningen mellom to forskjellige tidsaldre: mellom myter og mystikk og den nye, opplyste tid, mellom kvinnefrigjøring og bohemtilværelse, mellom nød og opprør, mellom religiøsitet og politisk bevisstgjøring. Ragnhild blir selv stående som en kraftfull motpol til den nye tiden som gjør sitt inntog på dette tidspunktet.

Drømmen og hjulet er et sentralt verk i Bjørneboes forfatterskap og et av de mest personlige kvinne- og kunstnerportretter i nyere norsk litteratur.

Denne boken skal jeg lese sammen med Hedda i høst. Vi har tidligere lest Fernanda Mona og Hollases krønike av Jølsen. Her har jeg skrevet om Jølsens bøker:

Rikka Gan

Fernanda Mona

Hollases krønike