Det er sterk lesing om tabubelagte tema, som kvinners seksuelle begjær og abort. På forhånd hadde jeg innhentet noen opplysninger om romanen og leste den utifra det, blant annet at den kan feiltolkes til fordel for fri abort. Bokens budskap er derimot at kvinner må ha rett og mulighet til å få de barna de ønsker selv. Litteraturforsker Irene Iversen sier at Av måneskinn gror det ingenting "retter en sterk anklage mot samfunnets behandling av kvinner, fordømmelsen mot dem som fikk barn uten å være gift og de illegale abortene som fulgte av det."
En mann møter en kvinne som blir med ham hjem. Hun spør om han vil ha sjelen eller kroppen hennes, og ettersom han ikke kan få begge deler velger han sjelen. Og hun begynner å fortelle. Hun har mye som skal ut, mye som hun har gått og båret på så lenge. Nå skal han lytte. Og det gjør han. Historien er det han som forteller slik hun forteller til ham. Ved at historien likevel formidles som førstepersonfortelling blir jeg trukket inn i hennes verden og ser det hun forteller fra hennes ståsted. Det handler om svik, løgn og hykleri. Hun forteller at hun aldri passet inn på det lille stedet hvor hun vokste opp, og da hun forelsket seg i læreren var det en kjærlighet som ikke kunne vises offentlig. De møttes i smug, og som oftest på hans premisser. Han var nemlig forlovet, og giftet seg ett år etter de møttes første gang. Første gang...hun var sytten og etterpå sa han at de skulle gå tilbake hver for seg slik at ingen så dem. Det var så vondt, et slag, en uforberedt smerte. Og så hører hun ingenting fra ham hele våren.
Har du opplevd våren noen gang - fra den gale siden, spurte hun sakte. Jeg mener - har du noensinne kjent, hvor ond våren kan være, mot den som har det vondt?
s. 29
Til slutt passet hun ham opp, etter at han har vært hos forloveden. Den natten begynte de å ødelegge hverandre. I den lille bygden rådet janteloven, og kirken hadde sin del av skylden. Prestene er blant dem som holder liv i løgnen, "at driftene er skapt av Satan og at utukten plutselig blir til kjærlighet, når folk blir gifte." Hun fant trøst i orgelmusikken, og ville også være glad slik som de andre unge. Det kom ikke så mye godt ut av det, bortsett fra at hun oppdaget alkoholen. Det ble gleden hennes. For en stund. For hun har alltid elsket alt som var skjønnhet. Ikke bare til å se på, men gleden! Gleden i skjønnheten...
Etterhvert som hun forteller får vi ta del i hennes kjærlighet for Johannes, og deres stjålne møter. Møter som hun lever for, og hun blir mer og mer alene og ensom. Foruten den ulykkelige kjærlighetshistorien handler boken også om samfunnskritikk. Om sosial ulikhet og nød. For eksempel faren som ble syk på grunn av sitt arbeid som gruvearbeider og moren som slet seg ut hjemme, og det at de aldri hadde nok penger. I veggene hang angsten som en tykk tåke, angsten for morgendagen. Det gjorde dem bitre og hatefulle.
Det er sårt å lese. Sårt og vondt. Beskrivelsene av selvpåførte aborter og hvordan hennes sjel gradvis blir mer og mer ødelagt. Hennes eneste venn sier det til henne; Av måneskinn gror det ingenting. "Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke." Det er en nydelig tittel til fortellingen. Nettopp på grunn av alt som må skjules, døyves og holdes hemmelig. Alt som for all del ikke må komme frem i lyset. Kjærlighet, seksuelt begjær, politisk overbevisning, det å være en outsider. Å drømme om å være fri for alt som er vondt. Frihet for smerte og angst - det er det som er lykke. Jeg håper virkelig at Torborg Nedreaas ikke går i glemmeboken. Hennes novellistiske stil er en fryd å lese! Det er ingen tilfeldighet at hun bidro til å utarbeide en moderne norsk novelle, og samfunnskritikken var absolutt betimelig.
I går så jeg også første del av Fjernsynsteatrets filmatisering i tre deler fra 1987 på NRK nett-tv (anbefales!), og neste lesning blir Herdis-trilogien.
Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2008
Utgitt første gang: 1947
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt