Slåttekar i himmelen ~ Edvard Hoem

Slåttekar i himmelen er historien om Edvard Hoems oldefar, Nesje. Men også en del av landets historie på slutten av 1800-tallet. Det er ikke mye informasjon Hoem har om oldefaren, og i romanen har han diktet ham frem. Enkelte er skeptiske til slik fremdikting, men jeg synes det fungerer svært bra. Nesje bodde i Rekneslia ovenfor Molde, på jordstykket han hadde leid av storbonden. Her starter fortellingen i 1874, trettiseks år etter Nesje ble født og to år etter at hustruen døde. Han er slåttekar på Gørvell-gården, men arbeidet på gården hele året. Dette innebar at han måtte ta seg av sin egen jord i ledige stunder, som oftest om natten. "Ein plassbonde og husmann har inga tid til rangling og lediggang."

Hoem beskriver landskapet slik at jeg ser det for meg selv om jeg aldri har vært der, og utsikten fra Kringsjå var nesten som på bildet. Men det er lite romantisk, selv om landskapet er vakkert. Skjønt, det oppstår når Nesje møter Serianna. De giftet seg og fikk barn, tre gutter og en jente. Nesje hadde også en sønn fra sitt første ekteskap, Hans. Det er harde tider og mange reiser til Amerika, men Nesje vil bli akkurat der han er. Seriannas søster, Gjertine, har derimot andre tanker. Hun har ikke tro på at det vil bli bedre i Norge, og snakker om å reise. Det blir gjennom henne at vi får innblikk i både det å være kvinne og hvordan livet var som nybygger i Amerika. Det er sterke kvinner Hoem skriver om, som både sier imot presten og som tar styring i sitt eget seksualliv.

Dette er en svært fin bok som både er lettlest og som inneholder mye interessant i forhold til de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. I perioden 1865–1900 emigrerte 432 000 nordmenn, hovedsakelig til USA og Canada (snl), og felles for de fleste var at de ønsket å skape seg et bedre liv. Norge var et fattig jordbruksland, og det var stor befolkningsvekst som førte til lite plass på gårdene. Det var også sviktende avlinger på 1800-tallet, mens i Amerika var det enorme landbruksarealer med anledning til å bygge seg en gård og skape seg et nytt liv. Edvard Hoem skriver frem endringene som skjer i landet og i Molde. Nesje skjønner ikke at folk drar, enten over havet eller til andre og større byer. For det skjer jo ting i Molde hele tiden! Eller? Det er økonomiske nedgangstider, motløshet og yrker som slåttekar og salmaker blir utkonkurrert av maskiner. 

Vi blir kjent med Gjertine når hun hos Serianna i forbindelse med fødslene, og i 1881 giftet hun seg med salmaker Ole. Amerika lokket, eller snarere brevene fra slektninger over there, og de bestemte seg for å dra. Det var så mange som reiste at amerikareisen var blitt en immigrantindustri, slik at selv den største reddharen trygt kunne våge seg ut på langferd. Vel fremme er det likevel hardt arbeid som gjelder, det var ingen dans på roser der heller. Det er utrolig spennende å lese om, og nå ser jeg frem til oppfølgeren! 

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2014
Norsk, nynorsk
352 sider
Pocket, kjøpt

Så mye lengsel på så liten flate: En bok om Edvard Munchs bilder ~ Karl Ove Knausgård

Fra mai til oktober 2017 vises utstillingen "Mot skogen - Knausgård om Munch", som er et samarbeid mellom Karl Ove Knausgård og Munchmuseet hvor han har valgt ut flere malerier, grafiske trykk og skulpturer som det er svært lenge siden noen har sett utstilt. Knausgård har villet vise ukjente bilder for at man da kunne se Munch for første gang. I den forbindelse har han skrevet denne boken, som handler om hans forhold til kunst og da i særdeleshet Munch. Det var inne på Rose-Marie sin blogg jeg først fikk kunnskap om boken, og hun var svært begeistret. Jeg har lenge hatt planer om å lese Knausgård, men har vegret meg for å starte på Min kamp, selv om jeg har bok én og tre stående i bokhyllen. Kunne Så mye lengsel på så liten flate være en grei Knausgård-start? For å si det først som sist; jeg likte denne boken. Jeg liker måten Knausgård funderer over livet gjennom maleriene, gjennom samtaler, gjennom sitt eget forfatterskap. Det er ikke dermed sagt at jeg er enig i alt.

"Hadde jeg greid å skrive slik som Munch maler hadde det virkelig vært noe", har Knausgård uttalt. Med mine begrensede kunnskaper om maleren og om kunst i seg selv har jeg gjennom boken fått utvidet min horisont. For selv om det er Knausgårds subjektive oppfatninger og tilsynelatende andres subjektive oppfatninger, var det for meg slik han beskriver det da han leste tekster og bøker om kunstverks tilblivelse; "Det disse tekstene gjorde, tror jeg, var å sette ord på noe jeg ikke visste at jeg visste" (s. 80).

For er det ikke slik, at man kan se kunst og føle noe? Og hva er dette noe, som påvirker oss på en eller en annen måte?

"Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselige innsikten om livets opphør lå i motivet" (s. 7).

Slik åpner Knausgård boken, og fortsetter med å fortelle en del om Edvard Munch fordi han mener det finnes en forbindelse mellom kunstnerens personlige erfaringer og deres verk, men ettersom det ikke er like opplagt hva denne forbindelsen består i utforsker han det i disse tekstene.

Hva er det med Munch? Eller, hva er det med Knausgård? Og hvorfor Knausgård om Munch?

Det er alltid mye man kan si om maleriene til Munch, og jeg antar - etter all publisitet - at det også er mye å si om skriveriene til Knausgård. For boken handler ikke bare om Munch, men vel så mye om Knausgård. Og faktisk også litt om meg.

Knausgård har villet vise ukjente bilder for at man da kunne se Munch for første gang. I den forbindelse har han skrevet denne boken, som handler om hans forhold til kunst og da i særdeleshet Munch. Man kan spørre seg, var det nødvendig å skrive denne boken på grunn av det? Kunne han ikke bare tenkt sine tanker og nøyd seg med det? Nei, Knausgård skriver, og jeg får et inntrykk av at han ikke klarer å la pennen hvile. Han må. Han må skrive. Muligens er det nettopp det som ble hans kamp.

Gledelig at han nevner Foucault som en teoretiker han setter høyt - jeg fikk også noen aha-opplevelser når jeg leste noen av teoriene hans. Noe som er viktig er den almengyldige sannhet, den som er det samme uansett hvilken tidsperiode man beskjeftiger seg med. Knausgård mener kunstnerne ønsker å uttrykke det sanne, fordi sannheten "er da oppfattet som bak noe, det er alltid et slør av forestillinger som må rives til side for at vi skal kunne se den, skal kunne se verden slik den egentlig er. Og for å gjøre det må man være i besittelse av et annet språk enn samtidens, siden samtidens språk er del av det som dekker til eller skygger for."

Maleriet før maleriet

Det handler om utgangsposisjonen, grunnlaget for kunstnerisk virksomhet, det som alltid er der på forhånd, og som allerede før maleriet er påbegynt står mellom maleren og motivet. Det er noe av dette Knausgård forsøker å utforske ved å finne frem de mindre kjente bildene til Munch. Hva var han ute etter? Ifølge Knausgård handler kunst like mye om å lete som om å skape, men etter hva? Sannhet. For Knausgård er sannheten uforanderlig og kjernen i all kunst, den må erfares uten forestillingene fra omverdenen. Han snakker om en forestilling hvor skapelse handler om at det uttrykte oppstår i det øyeblikket det uttrykkes og ikke i forbindelse med en overføring. Altså om tilblivelse. For en kunstner er derfor kunnskap ingen fordel, for kunnskapen er der på forhånd. Det avgjørende er erfaringen. Og bildene lever i vår forestillingsverden, det er slik kunsten til Much ennå lever.

For å si det slik, og for å besvare mitt innledende spørsmål om Så mye lengsel på så liten flate kunne være en grei Knausgård-start, så ja - det tror jeg absolutt. Når Knausgård sier at han gjerne kunne tenke seg å skrive slik som Munch malte så skjønner jeg det. Etter det han skriver i disse tekstene så får han frem hvorfor. Og jeg synes det er nydelig. Det er svært interessant å lese om Knausgårds forsøk på å finne den samlede faktoren for Munchs bilder. Finner han den? Han finner i alle fall sin egen. Det er som om han forsøker å dykke ned i hva livet er, hva som er essensen. Sannhet, virkeligheten, hva det er for noe. Og han finner en lengsel. En lengsel etter å høre til, å få lov til å være blant de andre.

Så mye lengsel på så liten flate: En bok om Edvard Munchs bilder av Karl Ove Knausgård
Forlaget Oktober, 2017
Norsk, bokmål
248 sider
Innbundet, kjøpt