Bror din på prærien ~ Edvard Hoem

Bror din på prærien er andre boken i slektshistorien til Edvard Hoem. Den første, Slåttekar i himmelen, handlet mye om Hoems oldefar, Nesje, og etterhvert om de som reiste til Amerika for å bygge seg et nytt og (håpet de) bedre liv. I Bror din på prærien blir vi kjent med Eilert Knudson, en av sønnene til Nesje som reiste over bare seksten og et halvt år gammel. Først oppholder han seg hos tanten, Gjertine. Han oppholdt seg i USA i tolv år før han dro videre til Alberta-prærien i Canada.

Dette er enda en fin og lettlest bok med mye interessant informasjon om de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. Likevel blir det innimellom for mye. For mye om det samme, og jeg detter av midt under lesingen og finner meg selv skumlesende på sidene. Men ettersom jeg i det store og det hele liker denne historien, skal jeg ikke bruke mer plass til å snakke om det negative.

Som nevnt i forhold til Slåttekar i himmelen, er enkelte skeptiske til fremdikting slik Hoem har gjort det, men jeg synes det fungerer svært bra. Virkelighetsdebatten som pågår, om hvor mye skjønnlitterære forfattere kan skrive om andre mennesker i bøker, ønsker ikke Hoem å gå for hardt inn i. Han er enig med dem som sier at det ikke kan være regler for skjønnlitteratur. Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før ligner på menneskene nå, og selv om navn og datoer er korrekte, er det tanker, følelser og replikker oppdiktede i disse romanene.

Da Eilert kjøper seg jord på Alberte-prærien og stifter familie, er det ikke bar hus de må bygge. Alt må bygges, lages, legges til rette. Et helt samfunn må etableres, med kirker, skoler, veier. Som Hoem selv har beskrevet det i en tale:

Eilert Knudtson, min grandonkel, gav store bidrag og var ein leiande talsmann for Bibel-instituttet i Camrose frå 1932, og da han døde, kom det talsmenn for instituttet for å helse i gravferda.

Å skapa trygge, kristne skular der den oppveksande slekt kunne få den utdanninga pionerane sjølve ikkje fekk, var like viktig som å bygge opp nybyggarsamfunn med vegar og kyrkjer og etter kvart med telefon og elektrisitet. Det var i neste omgang ikkje merkeleg at mange av desse pionerbarna og barnebarna utdanna seg til prestar og misjonærar. Dei var oppvaksne og opplærte i eit miljø der ein på ingen måte kunne få det ein peika på eller lengta etter, men dei fekk ei sjølvforståing som hadde røter i den haugi-anske oppfatninga av at alle menneske, same kva yrke dei tilhøyrer, er like for Gud. Den som køyrer møkk, utfører eit like heilagt arbeid som presten som står på preikestolen. Kvinner og menn er likeverdige, sjølv om dei er tiltenkte ulike oppgåver. Barn er like viktige som vaksne, dei gamle like viktige som dei unge og sterke. Det tok mange år før eg sjølv var klar over at dette var ein viktig del av den haugianske arven i mitt eige oppvekstmiljø. Når ein i min syskenflokk ytra ei oppfatning om det eine og det andre, stansa far og mor nesten alltid opp for å lytte. Det hadde ikkje noko med nokon forkvakla filosofi å gjera, som at barna skulle bestemme over dei vaksne, men at barna skulle kjenne seg verdsette og sette, og at vi alle for Gud var like og like viktige.

Det er absolutt et godt utgangspunkt, særlig når hverdagen ble lang og tung med hardt arbeid og vansker med å livberge seg. Nesje skjønner fremdeles ikke hvorfor folk reiser avgårde, for det skjer store ting i Molde og i landet forøvrig! Er det bare han som ser det? På Alberte-prærien ønsker Eilert seg en stor barneflokk, han har hørt at det øker sjansene for å klare seg ettersom de da er flere om å arbeide. Men han tenker ikke på faren og moren som går hjemme i Norge og ikke har noen til å hjelpe seg. De er blitt gamle og helsen skranter. Da Nesje ligger for døden er det en setning han forsøker å si til sin yngste sønn, Anton Edvard, men kommer ikke lengre enn til: "Bror din på prærien..." 

Tredje bok, Land ingen har sett, står klar i bokhyllen og skal ikke stå der for lenge ulest. Først har jeg et par andre bøker som må leses, så blir det gjensyn med personene fra Hoems slektshistorie.

Bror din på prærien av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2015
Norsk, nynorsk
466 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Simone de Beauvoir

I boken Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til forsøker Toril Moi å komme nærmere innpå kvinnen som er det 20. århundres intellektuelle kvinne, og vise hvor vanskelig det var - og er - for kvinner å bli tatt alvorlig som intellektuelle. Jeg har ikke kommet særlig langt i boken, og valg av smakebit er fra noen få sider fra der jeg er nå. Det jeg hittil har lest er meget interessant, og jeg kan ikke forstå at boken har støvet ned i hyllen min siden 1995!

For dagens intellektuelle kvinner er ikke alle Simone de Beauvoirs valg uproblematiske. Hvorfor benytter hun for eksempel enhver anledning til å erklære seg intellektuelt underlegen i forhold til Sartre? Før hun møtte ham, skriver hun, hadde hun aldri følt seg intellektuelt dominert av noen. Allikevel er det som om den selvsikre filosofistudenten bare trenger å møte stjernestudenten ved Ecole Normale Supérieure (ENS) for å føle seg truet i sin innerste identitet. I en av de mest briljante analysene i Hipparchia's Choice (L'étude et le rouet) viser Michéle Le Doeuff at alle de vesentlige elementene av Beauvoirs "erotiko-teoretiske" forhold til Sartre og til filosofien finnes sammentrengt i et lite avsnitt i Mémoires d'une jeune fille rangée ("En veloppdragen ung pikes memoarer"). Dette er scenen der Beauvoir beskriver en filosofisk diskusjon mellom seg selv og Sartre. For første gang, skriver hun, hadde hun bestemt seg for å legge fram sine egne ideer for Sartre, i motsetning til bare å diskutere relevante eksamensspørsmål med ham.

s. 29

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) ~ Stephen King

The Wind Through the Keyhole er en historie som er lagt mellom bøkene Trollmannen og glasskulen og Ulvene, og den har fått nummer 4.5 i serien om Det mørke tårn. Boken kom ut i 2012, altså en god stund etter siste bok som ble utgitt i 2004. Stephen King har uttalt at han aldri blir ferdig med The Dark Tower, så det kan godt tenkes at flere historier trenger seg på.

I The Wind Through the Keyhole følger vi Roland og hans ka-tet idet en voldsom storm, kalt the Starkblast, gjør at de må søke ly. Romanen er en historie i en historie i en historie idet at Roland forteller to historier mens de venter på at stormen skal passere. Historien er fra hans yngre dager da han ble sendt av faren for å undersøke vitneutsagn om et morderisk vesen som forandrer skikkelse (shape-changer).

Vi får noe mer kjennskap til Roland sin fortid, men romanen er hovedsaklig fokusert på å fortelle en historie og ikke for å nøste opp i løse tråder.

Bakpå boken står det: At the scene of the crime he had tried to comfort a terrified young boy called Bill Streeter by reciting a story from The Magic Tales of the Eld that his mother used to read to him at bedtime, "The Wind through the Keyhole". "A person's never too old for stories," he said to Bill. "Man and boy, girl and woman, we live for them." And stories like these, they live for us.

Jeg har virkelig gledet meg over denne serien, og selv om The Wind Through the Keyhole i utgangspunktet er en helt grei bok med en helt grei historie som til tider er spennende, så merket jeg at nok var nok. Det kommer av at serien er avsluttet, skjedd er skjedd og det kan ikke omgjøres. Samtidig er jeg ambivalent. For historier kan fortelles i ettertid, det er tross alt det som ofte utgjør en historie. Det er ikke noe galt i det, men boken er basert på Roland og hans ka-tet som er på vei mot noe som faktisk er avsluttet. Uansett, jeg er glad for å ha fått den med meg, men skal du lese serien så ta for all del å les denne boken der den hører hjemme: mellom Trollmannen og glasskulen og Ulvene.

Jeg har lest serien sammen med Ina.

Det mørke tårn I: Revolvermannen

Det mørke tårn II: De utvalgte

Det mørke tårn III: Ødemarken

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen

Det mørke tårn V: Ulvene

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn

Offisiell nettside for The Dark Tower

Stephen Kings nettside

Trailer til filmen

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) av Stephen King
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Hodder & Stoughton, 2012
Engelsk
335 sider
Pocket, kjøpt

The Art of the Novel: I ~ Milan Kundera

Jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet og Udødeligheten for mange år siden, og likte dem så godt at da jeg kom over den lille boken The Art of the Novel hos Boksalongen kjøpte jeg den sporenstreks. Boken inneholder syv essay som alle handler om hvordan Milan Kundera ser på den europeiske romanen, hans filosofiske betraktninger i så henseende. Bakteppet er ekstremiteten i det 20. århundret.

Jeg har lest første del av denne boken, som faktisk ikke er lang, tyve sider. Men det er tyve sider med høy tankevirksomhet og dermed målt i tid lang nok, og jeg har ikke klart å komme videre. Derfor skriver jeg nå om disse tyve første sidene og forhåpentligvis leser jeg resten i løpet av året. Jeg anbefaler dere som er interesserte å lese denne artikkelen i Klassekampen. fordi her hevdes det at Kundera mener at kunsthistorien er forgjengelig. Dette får meg til å tenke på Knausgård og hans undring over hva man kan føle når en ser kunst og hvordan det kan påvirke oss.

The crisis of European humanity

Den første teksten, "The Depreciated Legacy of Cervantes", skisserer den europeiske romanens historie. Kundera nevner blant andre Edmund Husserl (1859-1938), som snakket om menneskehetens krise i sine berømte forelesninger rundt om i Europa, og også skrev om dette i boken Krisen i de Europeiske vitenskapene og den transcendentale fenomenologi (1936). Ifølge Kundera mente Husserl at krisens opphav ligger tilbake til begynnelsen av den moderne tid, som startet med Galilei og Descartes i det at de fremhevet viktigheten av den målbare vitenskapen fordi det var det eneste man kunne være sikker på. Dermed ble menneskets eksistens glemt, menneskets livsverden eller 'die Lebenswelt', som Husserl kalte det, kom i bakgrunnen.

Men så sier Kundera at også Cervantes er en av grunnleggerne av den moderne tid, fordi epoken innehar en tvetydighet; både forfall og fremskritt. Han hevder at om de to andre har glemt menneskets eksistens, så formet det seg en storartet kunst hvor nettopp studien av denne glemte eksistens er i fokus, og det er Don Quijote som drar ut i en ugjenkjennelig verden og blir en motpol til den målbare verden. Gud har ikke samme autoritet som før, og Don Quijote opplever at alt er mulig. For Kundera betyr Cervantes roman mye, og han argumenterer med eksempler fra etterfølgende forfattere, og kommer frem til at det han er tilknyttet er nettopp den reduserte arven etter Cervantes.

Denne delen avsluttes med det retoriske spørsmålet: But if the future is not a value for me, then to what am I attached? To God? Country? The people? The individual?

My answer is as ridiculous as it is sincere: I am attached to nothing but the depreciated legacy of Cervantes.

The Art of the Novel av Milan Kundera
Originaltittel: L'Art du roman, 1968
Faber and Faber, 1990
Denne utgave, 2005
Engelsk
165 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Bror din på prærien

I forrige innlegg skrev jeg at bloggen trengte et navneskifte, og nå har jeg tatt en avgjørelse. Takk til Marianne for forslag! Jeg har gått hele uken og tygget på det :)

For tiden leser jeg videre på Hoems slektshistorie og nå har jeg kommet et godt stykke ut i Bror din på prærien, som er andre bok i trilogien. Den første boken handler mest om oldefaren til Hoem som bodde på et jordstykke i Molde, samt familie som utvandrer til Amerika.

Atter ein gong kom våren til menneska i Day og Marshall County, og dei andre stadene i Midtvesten der innvandrarane frå Europa hadde slått seg ned. Dei var frå mange nasjonar no, frå Tyskland og Frankrike, Sverige og Norge, det var irar og polakkar, litauarar og estlendarar. Det var ukrainarar og russarar, ungararar og slovakar, og alle var dei komne for å finne eit betre liv for seg og etterkomarane sine.

s. 205