Sider

Sider

søndag 12. november 2017

En smakebit på søndag: Atonement


Denne helgen har Ina og jeg startet å lese Atonement av Ian McEwan.

Et epigraf i starten av boken:

"Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?"

They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.
Jane Austen, Northanger Abbey
Forbløffet måtte jeg google - ian mcewan jane austen - og fant en god del antakelser og analyser, men de skal jeg verken lese eller gå inn på akkurat nå, men bakpå boken står det følgende:

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 
By the end of that day, the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will ave crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Atonement ble publisert i 2001, og regnes som en av de beste McEwan har skrevet. Boken ble nominert til Bookerprisen, og filmen som kom i 2007 ble nominert til BAFTA Award og Oscar.


lørdag 4. november 2017

Hvorfor blir vi aldri ferdig med Brontë-søstrene?

Denne høsten har jeg begynt å lese The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë. Anne var fire år yngre enn sin søster Charlotte, hun som er mest kjent for romanen Jane Eyre - en roman som slett ikke kun er en kjærlighetshistorie. Denne leste jeg for noen år siden og ble veldig fascinert! Se gjerne anmeldelsen og mine innlegg om boken HER.

De tre søstrene Brontë; Anne (1820-1849), Emily (1818-1848) og Charlotte (1816-1855), ble oppdratt til å bli guvernanter, den eneste respektable måte for velutdannede kvinner å skaffe seg en inntekt på. Langt unna storbyene og det litterære samfunn i Haworth i West Yorkshire hadde familien Brontë sitt hjem, og i  løpet av sine korte liv skrev de en rekke mesterverker. Imidlertid ble ikke Anne like kjent som sine søstre, men hennes to romaner har likevel blitt klassikere i engelsk litteratur. Som datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, bodde hun det meste av livet med sin familie i Yorkshire. Hun gikk noen år på kostskole, og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845, før hun fulgte hun sine litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, i 1846, og to romaner; Agnes Grey, utgitt i 1847 og basert på hennes erfaringer som guvernante, og The Tenant of Wildfell Hall, som utkom i 1848, og er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden (Som skikken var på den tiden for kvinnelige forfattere, utga de sine bøker under mannlige pseudonymer).
Anne, tegnet av Charlotte 

Anne døde 29 år gammel døde av tuberkulose, og det kan sies at Charlotte var delvis ansvarlig for at søsterens forfatterskap ble glemt. Etter at Anne døde var ikke Charlotte interessert i å utgi The Tenant of Wildfell Hall på nytt da hun mente at "temavalget harmonerte for lite med den milde, tilbakeholdne, uerfarne forfatterens personlighet, smak og holdninger." En artikkel konkluderer med at Anne var en radikal feminist, og nå ser jeg frem til å lese om denne milde, stille lillesøsteren som var langt mer dristig og interessant som forfatter enn litteraturhistorien har villet det til.

På side 14 skriver Gilbert Markham til sin venn om de nye naboene. Mrs Helen Graham er tydeligvis en ytterst interessant person som, helt uhørt, kan komme dit uten mann og uten å delta i de sosiale konvensjonene. Slik er hans beskrivelse etter å ha sett henne i kirken:

And there I beheld a tall, ladylike figure, clad in black. Her face was towards me, and there was something in it, which, once seen, invited me to look again. Her hair was raven black, and disposed in long glossy ringlets, a style of coiffure, rather unusual in those days, but always graceful and becoming; her complexion was clear and pale; her eyes I could not see, for being bent upon her prayer-book they were concealed by their drooping lids and long black lashes, but forehead was lofty and intellectual, the nose, a perfect aquiline, and the features in general, unexceptionable - only there was a slight hollowness about the cheeks and eyes and the lips, though finely formed, were a little too thin, a little too firmly compressed, and had something about them that betokened, I thought, no very soft or amiable temper; and I said in my heart - "I would rather admire you from this distanse, fair lady, than be the partner of your home."
s. 13, i min utgave
Hvorfor blir vi ikke ferdig med Brontë-søstrene? De lidenskapelige og dramatiske fortellingene om Jane og Rochester, Catherine og Heathcliff er en del av svaret, og Wuthering Heights av Emily Brontë er visstnok det mest analyserte verket i engelsk litteraturforskning. Nå går jeg igang med å lese den yngste av de tre søstrene, som i ettertid er blitt avskrevet som den uten talent. "Men er det bare mangel på begavelse som gjør at hun er glemt, eller er forklaringen mer sammensatt?"