Trilogien om Herdis som er skrevet av Torborg Nedreaas (1906-1987) har jeg virkelig kost meg med, og lesingen har gått på bekostning av de andre bøkene jeg egentlig skulle bli ferdig med. Men sånn er det av og til. Det var etter at jeg leste
Av måneskinn gror det ingenting at bøkene om Herdis fristet.
Den første,
Trylleglasset, er en samling noveller som alle handler om Herdis og verden sett fra et barns perspektiv. Herdis vokser opp i Bergen som enebarn på begynnelsen av 1900-tallet, akkurat slik Nedreaas selv gjorde, en oppvekst preget av utrygghet og utestengning fra de andre barna. Og som Nedreaas er også Herdis et ensomt og fantasifullt barn. Torborg Nedreaas har uttalt at "Et ensomt barn har ikke stort annet enn fantasien", og den flykter Herdis inn i når livet er vanskelig. Og trylleglasset, et prisme som viser verden i fantastiske farger og nye bilder, blir redningen. Hun bruker fantasien også når hun er sammen med andre barn, og de beskylder henne for å komme med usannheter. Herdis skjønner ikke at det fører til at de andre holder henne utenfor, det blir en ond sirkel. Når hun får innblikk i andre familiers liv får hun en lengselsfull følelse av hjemløshet. Nedreaas bruker det stadige regnet (Bergen, ja!) i beskrivelsen av hvordan Herdis har det, for eksempel:
Men nå raste regnet ned, brølte, tordnet ned. Takrennenes avløp kunne ikke ta det alt sammen, rennene flommet over og langs alle husvegger stod en hvitstripet vegg av frådende regn som trampet i fortauet. Fra oljehetten vasket regnmassene nedover ansiktet hennes, bante seg vei ned i halsåpningen og grov sin klamme kulde inn i huden hennes.
(s. 11)
Det er ikke enkelt å være overlatt til seg selv, uten å bli sett hverken av barn eller voksne. Foreldrenes stadige uoverensstemmelser og forsoninger som hun ikke forstår, og det at hun ikke helt passer inn blant de andre fordi middelklassefamilien bor i et arbeiderklassestrøk, skaper avstand. Herdis føler seg ensom og uten tilhørighet. Etterhvert får vi mer innblikk i Herdis sitt forhold til foreldrene, og det er litt sårt å lese om morens skiftende sinn. Hun kan overøse Herdis med "kjærtegn og søte ord", og plutselig skyver hun henne fra seg i utålmodighet. Det er forvirrende for et lite barn. Faren er jevnere som person, men mer på avstand for Herdis. Med trylleglasset "trengte hun ikke lenger innbilt angst for å oppleve, for i dette trylleglasset bodde det eventyr i hver minste ting og opplevelse i bare det å
se."
Novellene bindes sammen av Herdis sin fantasiflukt, og av skildringene av sosial ulikhet og klasseforskjeller. Som i
Av måneskinn gror det ingenting, er dette et gjennomgående tema. Boken avsluttes med at Herdis sin mor har møtt en annen mann og at foreldrene skal skilles. Og Herdis kommer til en svært moden og smertefull innsikt når det gjelder trylleglasset og virkeligheten. For plutselig har det mistet sin virkning og "trylleglasset var ikke noe trylleglass lenger, hun måtte klare seg med sine egne øyne." Denne utgaven har et etterord av Haagen Ringnes hvor han setter nettopp dette i sammenheng med Nedreaas: "Ligger det ikke i dette et innebygd krav til forfatteren selv, en avvisning av alt som kan friste til juks og forskjønning, en vilje til å se tingene
som de er? Få har vel som Torborg Nedreaas selv greidd å innfri nettopp dette kravet."
Trylleglasset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1950
Den norske Bokklubben, 1986, for denne utgaven
Norsk, bokmål
180 sider
Innbundet, kjøpt
Den andre boken,
Musikk fra en blå brønn, er mer en roman, men likevel er ligner kapitlene noveller i det at de handler om ulike hendelser i Herdis sitt liv. Men de er mer sammenhengende enn i
Trylleglasset, den røde tråden er mer tilstedeværende. Det var ikke rart at man ble forvirret da Torborg Nedreaas introduserte denne blandingsformen, og selv har hun sagt at i sine forsøk på å skrive en roman så fikk den formen til en novelle; "Kor du enn snur deg, så har du rumpen bak!"
Musikk fra en blå brønn ble uansett hennes store gjennombrudd som romanforfatter, og Nedreaas har sagt i et intervju at romanen handler mest om jobbetiden under første verdenskrig. Handlingen er lagt til denne tiden, i årene mellom 1914 og 1917. Jeg er ikke noe god på å analysere romaner og deres symboler, men det er klart at brønnen har en sterk betydning i denne boken, og jeg velger å støtte meg på Torill Steinfeld som i etterordet sier at brønnen kan leses som et symbol på kunsten, og at den har utvidet betydning ved at den peker mot alt som kan friste mennesket så vi risikerer å miste makten over oss selv og kontakt med virkeligheten rundt oss. Men hun introduserer også enda en tolkning, nemlig at brønnen kan sammenlignes med moren til Herdis, og at den blir et bilde på Herdis sin "avhengighet av moren og manglende selvstendighet. Det å komme seg opp av brønnen vitner om behovet for å løsrive seg fra moren og finne sin egen identitet." For meg var det opplevelsen av identitetssøken som stod sterkest. Når Herdis hører musikk fra brønnen på landstedet, tar hun det med seg når de reiser tilbake til Bergen og bruker det i sin fantasi når virkeligheten blir vanskelig. Hun er på vei inn i puberteten og opplever sin egen gryende seksualitet, og etterhvert klarer hun å løsrive seg mer og mer og faktisk finne ut av seg selv.
Det var musikk nedi brønnen. Hun sa det en gang til Ester og Judith, men ble het i ansiktet med det samme. Det var altfor vanskelig å si hvordan det hadde seg med den musikken. Og det var slik med svært mange ting - de var vanskelige å snakke om. Når de kom ut av munnen på folk, ble de til en løgn.
Musikk fra en blå brønn
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2007
Utgitt første gang: 1960
Norsk, bokmål
310 sider
Pocket, kjøpt
I tredje bok,
Ved neste nymåne, møter vi Herdis i alderen elleve til femten og leseren får en skildring av hennes søkende overgang til voksenlivet. Hun bor hos moren og onkel Elias, og det blir smått med besøk hos faren og Anna, men hun går da innimellom. Og hun har fått noen venner som hun går hjem til av og til. Det er artig å lese om når hun ferdes i gatene, de samme gatene som jeg selv gjerne spaserer rundt i.
Dette bindet er enda tydeligere på romansjangeren, selv om kapitlene også her til dels er novelleaktige. Ved neste nymåne - moren til Herdis tror at da inntreffer det forandringer, og hvorfor ikke? Det skjer forandringer; Herdis flytter til København sammen med moren og onkel Elias noen år. Herdis blir seg bevisst et seksuelt begjær. Bøkene har en sterk stemme for at man skal kunne ta sine egne valg, stille spørsmålstegn ved konvensjoner og tradisjonelle oppfatninger av hva moral er. Moren mener hennes ynkelige, lille opprør er kun egoisme. Men for å frigjøre andre, må man først frigjøre seg selv. Herdis begynner å tenke egne tanker, og gjør opprør mot konvensjonene. Likevel oppleves det vanskelig, og opprøret stanses. "Men bare vent! Snerret hun - Bare vent, dere!"
- Det ser ut som du føler deg trykket og klemt av alt som heter skikk og bruk. Herdis, du risikerer hele din fremtid. Skjønner du det?
- Nei. Jeg skjønner ikke det. Min fremtid er min egen.
Bøkene handler også om hvilken virkning krigen hadde på folk, om spekulanter og konkurser, om bolsjevikene og amerikanerne. Jeg har bevisst latt være å gå nærmere inn på disse temaene ettersom det etter min oppfatning er et barns oppvekst som er det viktigste, og miljøet rundt som er med på å forme barnet. Torborg Nedreaas har sagt i et intervju at hun ikke først og fremst ville skrive om "denne Herdis, man la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Miljøet, de andre barna der, hennes forhold til de voksne. Og som nevnt, klasseskiller og sosial ulikhet.
Jeg er virkelig glad for at jeg fant frem disse bøkene, selv om det var andre både på vent og som allerede var påbegynte. Dette forfatterskapet har vært interessant å utforske så langt, men ennå er det mer å lese og det skal jeg prioritere i haugene med bøker.
Torborg Nedreaas anbefales på det varmeste!
Ved neste nymåne
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1973
Utgitt første gang: 1971
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt
