Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til ~ Toril Moi

Denne boken har jeg hatt i hyllen, eller rettere sagt i diverse hyller, ettersom den har fulgt meg siden jeg kjøpte den i 1995, altså det året den ble utgitt. Hvorfor den ikke har blitt lest tidligere kunne jeg nok ha snakket i lange setninger om, men jeg velger å la være. Helt kort; jeg antok at det var tørt og tungt stoff. Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til er Toril Mois nylesing av den franske forfatter og filosof som i sine romaner, dramatikk og essays diskuterer filosofiske problemer: spørsmål om frihet og ansvar, mål og middel. Boken ble først utgitt på engelsk under tittelen Simone de Beauvoir. The Making of an Intellectual Woman (1993). I forordet redegjør Toril Moi for sin bakgrunn for å skrive boken på norsk, og sier at den hovedsaklig er et resultat av sitt eget "helnorske første møte med Simone de Beauvoir" da hun var femten, bodde på hybel og nøt sin nyoppdagede frihet. Samtidig leste hun Det annet kjønn, og identifiserte seg med det mystiske bildet av Beauvoir; et ekte eksempel på en Selvstendig Kvinne. Det var sjeldent kvinner på den norske landsbygden på 1950 og 1960-tallet gjorde noe annet enn å være husmødre, og for Moi representerte altså Beauvoir en helt ny type kvinner og Moi bestemte seg for å følge hennes eksempel. Da boken ble skrevet hadde Beauvoir hjulpet henne til å gjøre det hun drømte om i 1968.

En emblematisk intellektuell kvinne eller en uoppdragen pike?   

Simone de Beauvoir ble født i 1908, og tilhørte den første generasjonen av europeiske kvinner som fikk samme utdannelse som menn.Tidligere generasjoners store intellektuelle kvinner som Madame de Staël, George Sand, George Eliot og Virginia Woolf, hadde derimot ingen adgang til utdanningsinstitusjonene.

Mois prosjekt er her å granske hvordan Simone de Beauvoir ble en intellektuell, og hvordan hun ble en sentral intellektuell figur i det 20. århundre sitt liv, bøker og de ulike reaksjoner på hennes arbeid, og samtidig belyse hvor vanskelig det var, og er, for kvinner å bli tatt alvorlig som intellektuelle. For meg har det tatt tid å lese boken, rett og slett fordi den har blitt liggende mellom andre påbegynte bøker. Men svært interessant lesing, og nå som jeg skal vinkle boken til februars kategori i Biografisirkelen som er Uoppdragne Piker har jeg hatt lynlesing den siste tiden. Baksideteksten annonserer at boken ikke kan sies å være verken biografi eller litterær studie, men at forfatteren isteden sprenger genregrensene, og hevder at det ikke finnes noe opplagt skille mellom "liv" og "tekst" - de kan begge leses og fortolkes. Moi kaller det personlig genealogi. Jeg skulle ønske at jeg hadde lest noen av bøkene til Simone de Beauvoir, nettopp på grunn av det Moi sier om at "det intertekstuelle nettverket av tekster [...] er vår Simone de Beauvoir." Men Moi studerer ikke Simone de Beauvoir fordi hun er en emblemisk intellektuell kvinne: "Nettopp fordi hun befant seg i en enestående stilling i forhold til de dominerende intellektuelle diskursene i sin samtid, ble hun også vårt århundres største feministiske tenker. Lenge før kvinnebevegelsen gjenoppstod på 1960-tallet, tok Det annet kjønn for seg så å si alle de problemene som feminister i dag fremdeles forsøker å løse. Boken forandret bokstavelig talt tusenvis av kvinners liv; jeg finner ikke noe annet verk med samme virkning i dette århundret."

Beauvoir møtte medstudenten Jean-Paul Sartre da de begge leste til den mest prestisjetunge "agrégation"-eksamen i filosofi, og da sensuren falt ble Sarte nummer én og Beauvoir nummer to. I sin selvbiografiske roman, En veloppdragen ung pikes erindringer, med originaltittelen Mémoires d´une jeune fille rangée (1958), forteller Beauvoir om da hun og Sartre satte seg ned ved Medici-fontenen i Luxembourg-parken for å diskutere hennes filosofiske ideer. Etter tre timer var hun knust: "Jeg er ikke lenger sikker på hva jeg tenker, eller om jeg i det hele tatt kan sies å tenke". For første gang føler hun seg intellektuelt underlegen i forhold til noen, og hun gir opp sin filosofiske etikk for å vie sitt intellekt til Sarte sine tanker og ideer. Videre i selvbiografien dannes bildet av Beauvoir som et opprørsk og stolt barn, men som lærte seg å behage både seg selv og andre; hun oppdaget at kjærlighet ikke er gratis, man må beherske kunsten å behage for å oppnå kjærlighet. Hun var oppdratt til plikter og ansvar, men var samtidig kunnskapstørst og elsket bøker. Skjønt, moren regulerte hva hun fikk lese. Forholdet til foreldrene var preget av konflikter og turbulens.

En intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn

Det er mange som var skuffet over at Beauvoir holdt fast ved sin manglende filosofiske originalitet i forhold til Sartre, men Moi sier at hennes eksempel bør "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Og da i betydningen av "en kvinne som nekter å godta den tradisjonelle patriarkalske splittelsen mellom kropp og sinn, forføring og forstand." Faktisk begrunner Beauvoir sin tilsynelatende underkastelse ved å erklære Sartres tanker for å være svaret på hennes egne bønner om frigjøring fra familiens kvelende univers, en drøm om å overskride konflikten mellom moren og farens verden. Sartre blir hennes håp om frihet, og han representerer hennes mest utopiske ønsker. Hun beveget seg inn i hans verden fordi det var den verdenen hun hadde lengtet etter. Ifølge Moi er En veloppdragen ung pikes erindringer "full av etterpåkloke kommentarer til sin egen ungdommelige naivitet og feiloppfatninger," og for Moi blir dette en beleilig versjon. Hun hevder at siden Beauvoir skrev memoarene tretti år senere fremstiller hun nederlaget for Sartre som om det slett ikke var et nederlag, men et sannhetens øyeblikk der hun stod ansikt til ansikt med sitt eget opprinnelige prosjekt; som var å vite og å skrive ("å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med bidra til å forandre verden."). På denne måten, sier Moi, er Sartre Beauvoirs eget, frivillige valgte prosjekt - å vite og å skrive. For Simone de Beauvoir blir dermed nederlaget i Luxembourg-parken øyeblikket der den problematiske grunnsetningen vi er ett skapes: denne enheten er den skjulte kjernen. Her viser Moi hvordan Beauvoir retorisk konstruerer sitt filosofiske nederlag for Sartre som en nødvendig ingrediens i sitt eget, frivillig valgte prosjekt. Og fremstillingen er ikke nødvendigvis feilaktig, men den viser hvordan myten om enheten mellom de to i 1958 fremdeles fungerer som et av de mest grunnleggende elementene i hennes egen identitetsfølelse. Troen på den grunnleggende enheten mellom dem blir kilde til mye stolthet og glede, men også årsak til dyp smerte.

”Å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med å bidra til å forandre verden. Det er mitt mål.”

Simone de Beauvoir

Toril Moi skriver fantastisk godt! Det er skarpsindig og gjennomtenkt. Hun har godt belegg for sine standpunkter, og bygger teksten omhyggelig opp og med høydepunkt som gir en spennende lesing med et levende og interessant språk. Moi legger frem problemstillinger, og går gjennom argumenter fra kritikere som hun tilbakeviser med egne tankerekker, forklaringer og teorier. Slik går hun virkelig i dybden på det hun skriver om. I kapittel to viser hun at flere ulike samfunnsfaktorer bidro til å produsere Beauvoirs eget syn på sine intellektuelle evner. Et poeng som Moi kommer med i den forbindelse er at Beauvoir "internaliserer og identifiserer seg med det franske intellektuelle feltets habitus uten å si i hvor stor grad den habitusen favoriserer menn." Muligheten til høyere utdanning gjorde at hun kunne bli en selvstendig intellektuell kvinne, men men det førte også til at hun ikke maktet å se hvordan det samme intellektuelle feltet hun identifiserte seg med marginaliserte henne som kvinne. Ikke før på slutten av 1940-tallet, begynte hun å tenke over hva det har betydd for henne å være kvinne. Dette førte til at hun begynte på Det annet kjønn.

En veloppdragen ung pikes erindringer

Nå kunne jeg avsluttet denne anmeldelsen, men jeg tenker å bruke litt plass til å begrunne hvorfor jeg har valgt å legge denne boken inn under kategorien 'Uoppdragne piker' i Biografilesesirkelen. Fra det som allerede er nevnt, trer det frem at Simone de Beauvoir på mange måter kan passe inn blant de flinke pikene. Men så skjer det noe. Toril Moi tilbakeviser ethvert forsøk på å redusere Beauvoir enten til en mindre intellektuell enn hun faktisk var, eller til en forfatter med få kvaliteter. Uoppdragen? Yessss, til de grader! Ikke bare var, og er, feministene skuffet over henne, men kritikkene har haglet.

Boken er bygget opp rundt tre tekstøyeblikk i Beauvoirs forfatterskap, og utgjør bokens tre deler. Første del av boken er viet hendelsen i Luxembourg-parken og Mois glimrende utgreiing rundt dette - både i forhold til Beauvoirs egen fremstillingen og andres. I del to har Moi tatt for seg Beauviors bemerkning om hvordan hun endelig, etter en samtale med Sartre i 1946, forstod at det å bli født som kvinne ikke var det samme som å bli født som mann. Her bruker hun L'invitée og Det annet kjønn i sin argumentasjon. Og til slutt kommer Moi inn på Beauvoirs depresjon i del tre. For å finne ut av det følger hun de psykologiske trådene i Beauvoirs selvbiografiske skrifter. Altså forsøker Moi å finne ut av hva det å være forfatter betydde for Beauvoir. 

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til viser at den friheten og selvstendigheten vi forbinder med Simone de Beauvoir har en bakside. Eller det kan sies at det er to sider av samme sak, og jeg vil hevde at alt dette viser et helhetlig menneske. Beauvoir opptrådte som en sterk og frigjort kvinne som velger å ikke gifte seg og få barn. Etter at hennes memoarer og brev ble publisert ser vi at hun også var dypt ulykkelig, ofte deprimert og sjalu. I sine memoarer skriver hun at hun innimellom spurte seg selv om lykken hvilte på en løgn, og "Jeg lurte meg selv da jeg sa vi er ett". Sartre løy for henne og omga seg med elskerinner. Selv om de hadde inngått en pakt som sa at de kunne møte andre og ha seksuelle forbindelser, kan brev og memoarer tyde på at situasjonen ikke var så tilfredstillende som de likte å fremstille. Dermed er vi inne på det betimelige spørsmål, og slutten på mitt forsøk på å si noe vettugt om denne interessante boken. Etter min mening et godt formulert retorisk spørsmål:

Hvorfor følte så mange lesere seg dypt såret da de oppdaget at Beauvoir, da det kom til stykket, likevel ikke hadde levd et fullkomment lykkelig liv med Sartre?

Torill Moi, Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til

Toril Moi (født 1953) er en norsk litteraturviter og professor i litteratur og romanske språk ved Duke University i North Carolina, og har skrevet om feminisme, litteraturteori, dagligdagsfilosofi og litteratur i tillegg til å være en aktiv spaltist og anmelder. Bøkene hennes er oversatt til femten språk. Moi er spesielt opptatt av spørsmål der litteratur og filosofi overlapper hverandre; og feministisk teori og kvinnelige forfattere.

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1995
Norsk, bokmål
303 sider
Innbundet, kjøpt

Hvitt hav ~ Roy Jacobsen

Hvitt hav er fortsettelsen på De usynlige fra 2013, en roman som handler om livet på en øy ytterst i havgapet ved Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid. Her vokser Ingrid opp og må lære seg en god del om hvordan man overlever på en slik øy.

Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg, dun, fisk,skjell, garnstein, skifter, sauer, blomster, kassebord, ris..., en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.

s. 25

I Hvitt hav er Ingrid blitt voksen. Året er 1944 og hun arbeider på et fiskebruk. Men hun tenker stadig på Barrøy, og beslutter dermed å dra tilbake. Vel fremme installerer hun seg, setter garn og gjør seg klar for vinteren. Etterhvert oppdager hun at hun ikke er alene. Hun finner døde soldater. Men også én som er i live. Såvidt. Og Ingrid pleier ham tilbake til livet. Til kjærligheten. Han heter Alexander, og vi får vite at det er senket et skip. Et skip vi etter historien vet er fangeskipet MS "Rigel" som ble bombet i november 1944, og over 2500 personer omkom, de fleste fanger fra Øst-Europa.

Det er en ganske intens leseopplevelse, både fordi tidsrommet er kort og det at det skjer mye på kort tid. Jacobsen setter også fokus på tvangsevakueringen av befolkningen i Finnmark. I oktober 1944 ble det bestemt at befolkningen skulle flyttes sørover, og da folk satte seg i mot det ble evakueringen gjennomført med tvang. Lengre sørover opplevde de gjestfrihet og at de fikk bo hos lokalbefolkningen. Også Ingrid hadde flyktninger på øyen. Tanten, Barbro, kommer til Barrøy etter et sykehusopphold, og til slutt også sønnen hennes, Lars, med sin familie. Ingrid føder en datter som får navnet Kaja, og Ingrid "kan se de umiskjennelige trekkene, det er russeren, og de fargeløse øynene til tusener av uskyldig drepte på slaveskipet Rigel som alle har glemt, også faren hennes er slått i hjel, Ingrid kan innse det nå, Kaja er Rigels barn."

Hvitt hav er en spennende oppfølger, en oppfølger jeg virkelig kan anbefale! Jeg har merket meg at en anmeldelse hevder boken overgår Wassmo, men det er jeg på ingen måte enig i. Jeg har ikke noe direkte negativt å si om disse to bøkene om Ingrid, men sammenlignet med Wassmo sine karakterer er de et stykke bak målstreken. Uansett, Hvitt hav er sterkt og intenst skrevet om livet ytterst i havgapet, og med krigen som bakteppe. Bøkene får meg til undres over om det ville vært mulig å bo slik i dagens samfunn, og jeg ser frem til den tredje boken, Rigels øyne.

Hvitt hav av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2015
Norsk, bokmål
235 sider
Pocket, kjøpt