Sider

Sider

lørdag 25. mai 2019

Regnbuen ~ Marie Hamsun

Tine leste biografien Kjærlighet og mørke av Anne Hege Simonsen for en tid tilbake, om Marie Hamsuns liv som samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere, samt om hennes turbulente liv sammen med Knut Hamsun. Innlegget til Tine gjorde meg såpass nysgjerrig at jeg fant frem min gamle utgave av Regnbuen (1953), som er Maries selvbiografi hvor hun forteller om sin oppvekst og samlivet med Knut frem til 1939. Foruten memoarene, ga hun også ut to diktsamlinger og flere barnebøker.

I utgangspunktet visste jeg ikke så mye om Knut Hamsun, og har heller ikke lest særlig av hans bøker. Det som har festet seg om hans person er hans sympatisering med nazistisk ideologi som jeg så frem til å få vite mer om. Der ble jeg imidlertid skuffet, for Marie avslutter biologien sin med at "de neste ti års hendelser kommer ikke med i denne boken," men disse årene skildrer hun i Under gullregnen (1959) som jeg absolutt skal lese en av dagene.

Uansett, memoarene var virkelig engasjerende og interessante. Marie ble født i 1881, og var første barnet av ti. Hun husker en trygg og god oppvekst, men så også moren bli tidlig gammel av byrder og slit, og farens konkurser lå som en mørk skygge over familien. De lyse barndomsdagene ble overskygget av utallige flyttinger, og Marie beskriver søsknene og seg selv "som små trær i en planteskole [...], ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, så ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted. Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt føttene våre, den som fulgte med fra sted til sted." Hun var flink på skolen, men det gikk så som så med skolearbeidet. Marie beskriver seg selv som en hissig unge, og synes at søsknene var mye snillere, men for meg fremstår hun som en som sa ifra, som hadde ideer og tanker.

April 1897 flyttet familien til hovedstaden, og hun sier at de tidlige årene la grunn for mye av hennes innstilling til livet, spesielt årene de bodde på gården; det var "trelsomme" år, det var ansvarsfølelsen og samhørigheten med foreldrene, viljen til å sette hardt mot hardt", men også "gleden ved en renskurt stue, hvitt tøy i solen på en snor, blanke, velbørstede kuer, en tørr og nystrødd binge med en begeistret gris i." I Kristiania begynte hun på Ragna Nielsens skole, og videre på "gymnasiet", som én av få jenter. Noen forelskelser ble det, helst i høye menn med grått hår ved tinningen. Tidligere hadde hun fulgt nøye med i teaterlivet i Kristiania via blant annet Folkebladet, og i gymnastiden begynte hun å ta turer i teateret. Etter eksamen tok hun en guvernantepost, og fremtiden var staket ut for henne, den foreldrene ærgjerrig hadde drømt om - å se henne lese seg frem og opp. Men hun møtte Dore Lavik som drev et omreisende teater (Det Norske Skuespillerselskab). De ble samboere og hun reiste rundt som skuespiller. I 1907 ble hun elev ved Nationaltheatret. Her møter hun Knut Hamsun, og forholdet til Lavik tok slutt. "Nei, herregud, så pen De er da, barn!" er hans første ord til henne, og gir meg en forutanelse, det er som om han ikke tar henne alvorlig. Han var 22 år eldre enn henne, har en datter og er midt i en skilsmisse. Men det blir en stormende forelskelse, "fullt av sødme og galskap", men også betenkelighet fra Marie sin side når hun ser hans sjalusi.

Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss
s. 98

Marie har en fin litterær stemme, det er aldri kjedelig å lese hennes beskrivelser og filosoferinger omkring kunst, kjærlighet, hennes refleksjoner og skildringer av forskjeller mellom fortid og nåtid, for eksempel hvordan landskapet endret seg, men også samfunnet. Memoarene er ispedd betraktninger fra tiden hun skriver dem, (årene 1951-52), og mange utdrag fra brev mellom dem. Disse brevene viser deres heftige forelskelse, og selv om hun ser hans krav og eiertrang, finner hun unnskyldninger og klandrer ofte seg selv for hans hissige utbrudd. De giftet seg da hans skilsmisse var klar, og fikk etterhvert fire barn. Også sammen med Hamsun opplever hun mange flyttinger, men til slutt kjøper han gården Nørholm, hvor de ble værende til han døde i 1952. Det ble ikke et enkelt liv, og Hamsun var mye borte i forbindelse med bøkene han skrev. Da bodde han på pensjonater og hotell, og han fortsatte å stille krav som Marie innrettet seg etter. Hun opplevde en ny type ensomhet, fordi han likte lite at hun var sammen med andre. Dermed hadde hun ingen venner eller venninner mer. Deres intense kjærlighet holdt henne oppe, og hun skriver at deres enkle daglige tilværelse passet henne utmerket. Jeg avslutter med snl sine ord om boken; det spente og vanskelige forholdet til tross, "for hennes aldrende, slørete blikk “samler alle livets brokete farver seg som en regnbue over et eneste navn – Knut Hamsun”. Tross alle vansker ble samlivet med ham meningen med det hele."







Regnbuen av Marie Hamsun
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1974
Utgitt første gang, 1953
Norsk, bokmål
295 sider
Innbundet