Jente, 1983 ~ Linn Ullmann

 

Første bok som jeg har lest av Linn Ullmann, og jeg kommer utvilsomt til å lese noen av de andre romanene hennes. Jeg likte skrivestilen, hvordan hun får meg engasjert i denne historien, for "gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig" (s. 75-76).

Karin er seksten år og bor i New York sammen med sin mor. Hun skulker skolen, drikker seg full, og er i det hele tatt på søken etter sin egen identitet, sin vei. Hun treffer en motefotograf som inviterer henne til Paris for å bli modell. Han er førtifire, de har sex, han tar bilder av henne, men hva mer har de sammen? Som voksen prøver Karin å finne ut av minnene sine, og å forstå den unge jenten.

Linn Ullmann skriver om sin egen opplevelse den gangen i 1983, hun sier selv at "historien har hengt over meg" og at hun "har prøvd å skrive denne boken siden [hun] begynte som forfatter i 1998". Jente, 1983 er tenkt som del av en trilogi, hvor De urolige (2015) er den første. Her er det ett hovedtema i hver bok; minner, begjær og raseri.

Det kan argumenteres for at selvbiografiske bøker som dette er unødvendige, i alle fall for offentligheten. Ville boken blitt like godt mottatt om det var jeg som hadde skrevet den? Retorisk, kanskje, men like fullt et betimelig spørsmål. Når vi skal fortelle historiene om våre liv er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på. Vi husker så forskjellig, og dermed blir minnene ulike. Ullmann er opptatt av hukommelse, men sier at glemselen er vel så viktig fordi den åpner for forestillingsevnen. En klisterhjerne har ikke rom for diktning, da kan man ikke forestille seg hva som skjedde eller hva som kan ha skjedd. 

Når jeg skriver i notatboken min, vet jeg at det ikke skal publiseres og jeg trenger ikke å forme det, selv om det er en fin øvelse å gi erfaringene og tankene form. Men det er positivt at forfattere deler sine opplevelser og hvordan det har påvirket livene deres. En jeg snakket med om Jente, 1983, stilte spørsmålet: trenger vi virkelig bøker som dette, som graver i fortiden og utleverer både seg selv og andre? Ja, sa jeg, det trenger vi. For det er fint å vite at andre også går rundt med opplevelser de ikke blir ferdig med, som har vært med på å forme dem som mennesker, selv om disse opplevelsene ikke er sensasjonelle eller unike. Men for personen selv er de unike og de har betydning for forståelse av en selv. Og Linn Ullmann har en gripende skrivemåte, det er besettende og tankevekkende. 

Så ja, jeg vil absolutt anbefale denne boken, for akkurat som med Arv og miljø, kan det handle om å bli fri. Å forstå, akseptere og tilgi seg selv, og på den måten frigjøre seg.

Jente, 1983 av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2021
Norsk
261 sider
Innbundet, kjøpt

Bjørnekvinnen ~ Karolina Ramqvist

 

En dag i desember var jeg innom biblioteket, og ble gående mellom reolene med skjønnlitteratur, uten noe konkret mål. Hånden gled over bokryggene, og stoppet ved en med hvitt omslag og enkel svart skrift. Tittelen Bjørnekvinnen tiltalte meg. Den ble med meg hjem, og lest i løpet av kort tid. 

Baksideteksten:

I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overleverer de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.

I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, og blir som besatt. Noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var og hvem hun nå er blitt.

Karolina Ramqvist er en av de mest innflytelsesrike svenske forfattere og feminister i sin generasjon, og i Bjørnekvinnen skriver hun en altoppslukende metaroman om eksil, ensomhet og det å være kvinne.

Allerede i starten ble jeg nysgjerrig, da jeg-fortelleren (forfatter, kvinne) sier at det ikke finnes noen begynnelse eller slutt på denne historien. Og hva kan det faktisk slås fast som fakta om Marguerite? Svært lite, men bokens hovedperson graver og leter. Hun hørte fortellingen fra en venn for lenge siden, og siden har hun tenkt på henne konstant. Hvordan hun så ut, kledd i bjørneskinnene og istykkerslitt høyhalset kjole, eller naken med bloduttredelser, hva hun gjorde, hvordan hun overlevde. Men også hvordan hun gjorde seg klar til reisen, og rideturen til havnen, forholdene om bord på skipet og ilandsettelsen. Alle detaljene. Hovedkildene er Heptameron av dronning Margrete (Marguerite) av Navarra (1492–1549), og historier av François de Belleforest og André Thévet, samt Elizabeth Boyer som skrev mange bøker om historiske kvinner, blant annet Marguerite de la Rocque.

Skrivemåten er personlig og nær, sett fra jeg-fortellerens synsvinkel og leseren får hennes opplevelse av historien om Marguerite, hva hun finner ut og hvordan hun setter det inn i en sammenheng, men like mye er dette historien om henne selv. Det er det som er så spennende, og her har Karolina Ramqvist har virkelig skrevet en bok til ettertanke! Ikke minst handler det om skriving og fortellinger, og hvordan jeg-fortellerens historie flettes sammen med Marguerites, både i et historisk og et feministisk perspektiv. Det feministiske er ikke et høylytt rop, men kommer til uttrykk mer indirekte ved blant annet der jeg-fortelleren samtaler med og betrakter sin tenåringsdatter, hvor generasjonsforskjellene blir så tydelige etter hvert som hun forsker i historien fra 1500-tallet. Men også der Ramqvist spinner en rød tråd mellom alt dette og jeg-fortellerens liv, tanker og opplevelser. 

[...] Ved siden av meg på setet lå en pocketbok jeg skulle lese på flyet, det var et essay av en amerikansk journalist som hadde bekymret datteren min på grunn av sin tittel: Derfor er jeg ikke feminist. Et feministisk manifest (...)

Diskusjonene våre hadde i flere år handlet om identitet og identitetspolitikk i forskjellige former, og jeg hadde likt å få innblikk i tankene hennes og også gledet meg over hvordan teorier som jeg selv hadde interessert meg for mange år tidligere, da de ble ansett for å være verdensfjerne og irrelevante, nå synes å ha "sivet ut" på akkurat den måten man den gangen sa at de aldri kom til å gjøre.

s. 61

Det er mesterlig gjort, og jeg tror jeg har funnet en ny favorittforfatter. 

Ønsker alle leseglade et strålende 2022 :)

Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Originaltittel: Björnkvinnan, 2019
Gyldendal, 2020

Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
336 sider
Innbundet, lånt på biblioteket