Dei vaksnes løgnaktige liv ~ Elena Ferrante

Fint gjensyn med Ferrante! Fra før har jeg lest Svikne dagar og sett filmatiseringen av Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten), begge ble godt likt. Dei vaksnes løgnaktige liv nådde derimot ikke helt opp, men god lesing var det uansett. For meg har det vært en lykksalig følelse å få lest mer. Siden september har jeg slitt med long covid, og det verste har vært kraftig hodepine og utmattelse. Ute av stand til å verken lese eller gjøre noe av det som hører med til hverdagen. Nå endelig kjenner jeg at det løsner, og jeg er optimistisk med tanke på å bli helt frisk!

Baksideteksten:

Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.

Elena Ferrante er ein av vår tids største forfattarar. Med Napoli-kvartetten gjekk ho tett på kvinners liv og vilkår i det 20. hundreåret og skildra vennskap på ein måte som manglar sidestykke i litteraturhistoria.

I «Dei vaksnes løgnaktige liv» er handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.

Romanen åpner altså med at Giovanna en dag overhører faren si til moren at hun begynner å bli like stygg som sin søster. Før det var livet enkelt. En trygg barndom med foreldre som viste omsorg og øste av sine moderne overbevisninger. Men plutselig er det ikke slik lengre. Hun er tolv år og skoleresultatene er nedslående, sannsynligvis har det å gjøre med puberteten, men faren avfeier det og sammenligner henne med sin forhatte søster, Vittoria. For Giovanna er det et sjokk. Å være i denne berg- og dalbane- fasen av livet hvor den eneste trøsten er å vite at faren verdsetter absolutt alt ved henne, og så krasjer alt! Hun opplever at identiteten hennes omgjøres til en flokete smerte. Finnes det en tråd som kan nøstes opp til forsoning?

Giovanna gjennomgår en prosess hvor hun får voksenlivet kastet på seg, og må finne sin egen vei. Det blir en litt heseblesende lesing å følge henne mot en gryende voksen kvinne. Hvordan navigerer man i dette landskapet? Ferrante er kjent for å skrive fra et kvinneperspektiv og Dei vaksnes løgnaktige liv diskuterer en jentes oppvekst, men også voksnes kvinners vilkår i en brytningstid hvor kjønnsrollemønstrene ble utfordret og hvilke konsekvenser det får for individet. Det er herlig å lese, men også sårt, særlig det at man får høre at alle dører er åpne, men opplever at det ikke er tilfelle. Giovanna får erfare at det i den trygge tilværelsen skjuler seg mye og på leiting etter sin egen identitet og sin egen vei opplever hun et følelsesmessig kaos. Hvem har vel ikke vært der! Skjønt, det er mye å forholde seg til, både for Giovanna og for leseren. Som forfatteren selv sier; "jeg har mistanke om at et stykke ungdomstid alltid dukker opp i alle bøker, i alt man forteller om, nettopp fordi denne tiden er full av lyn og tordenvær, storm og forlis."  

Elena Ferrante skriver godt og medrivende, og det fungerer ypperlig på nynorsk. Det er mange tema i boken, men først og fremst handler den om overgangen mellom barn/voksen og det å bli sett for den man er. Det er en vanskelig balansegang som jeg synes Ferrante formidler på en utmerket måte, selv om karakteren Giovanni til tider uttrykker seg vel modent for alderen. Romanen er i lengste laget, litt for mye av det gode rett og slett. Jeg mistet konsentrasjonen mot midten av boken på grunn av gjentakelser og lange passasjer med grubling og tankekjør. Men alt i alt en bok som er verdt å lese, og det er jo gjerne slik livet er :) 

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante
Originaltittel: La vita bugiarda degli adulti, 2019
Oversatt av Kristin Sørsdal
Det Norske Samlaget, 2020
Norsk, nynorsk
400 sider
Innbundet, kjøpt

The Master of Petersburg ~ J. M. Coetzee

Så er andre 1001-boken lest i år, og med mange spennende på listen kan jeg tilgi The Master of Petersburg for å være en smule søkt. Ja, rett og slett anstrengt og til tider fjern. Fjern i den forstand at den var litt vanskelig å få ordentlig tak på. Likevel, jeg likte boken. Den handler om Fjodor Dostojevskij og da er det ikke så rart at Coetzee har skrevet en såpass alvorstung roman, og en ganske annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av ham. 

En mann i slutten av førtiårene ankommer St. Petersburg i en hestedrosje. Det er høsten 1869 og mannen er Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij som har kommet for å hente tingene til sin nylig døde sønn, Pavel Alexandrovich Isaev, som har bodd i et leid rom hos Anna Sergeyevna Kolenkina i St. Petersburg. Pavel er egentlig sønnen til hans første kone og som han har tatt seg ansvarsfullt av etter de giftet seg og siden etter hun døde. Dostojevskij er full av sorg, men også skyldfølelse. Han flytter inn på sønnens rom, tar på seg klærne hans, leser i dagboken hans og prøver å finne ut av dødsfallet. En digresjon: i virkeligheten døde ikke Pavel før i år 1900, så kanskje Coetzee fant at dette passet bra inn i denne fortellingen om Dostojevskij. Nå har det seg slik at jeg ikke har lest mye av Dostojevskij. Faktisk, når jeg tenker meg om, ingenting. Jeg har Idioten stående i bokhyllen, og jeg startet en gang på Forbrytelse og straff. Så før jeg åpnet permene til The Master of Petersburg gjorde jeg litt research for å forstå litt av intertekstualiteten i romanen. 

Jeg fant ut at det særlig er De besatte (utgitt i 1873), "en kritisk fremstilling av et knippe rådende ideologier i dikterens samtid" og en av Dostojevskijs mest kjente romaner, som Coetzee har brukt i The Master of Petersburg, og dette prøvde jeg å ha i bakhodet under lesingen. Men, uten å bli for opphengt i det, for jeg ville ha min egen opplevelse av boken. På mange måter er The Master of Petersburg en dialog med Dostojevskijs liv og arbeid, men boken er altså ikke biografisk korrekt. Det som er interessant med Dostojevskij er at alle de store romanene hans kan sees på "som én fortelling, ett stort prosjekt, og De besatte kan leses som et nytt kapittel i verket han hadde skissert allerede som 18-åring: utforskningen av mennesket." De besatte er den mest politiske av Dostojevskijs romaner, som "har en undertone av religiøs diskusjon, brutt gjennom nihilismen, hvor han også viser "hvordan det går i praksis når man oppkaster seg til Gud"". Nihilismen var "en viktig politisk kraft i Russland på 1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå." Og kanskje Coetzee med The Master of Petersburg får frem sin egen motstand mot nettopp nihilisme. 

Dette synes jeg ga nok bakgrunnsinformasjon til å lese The Master of Petersburg. Men kanskje kjedelig for deg å lese, så jeg skal heller si noe om min opplevelse av boken. Altså, Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij møter byråkratisk motstand hos politiet når han skal hente Pavlovs ting. Det viser seg at etterforskningslederen Maximov mener han har bevis for at Pavlov var involvert med revolusjonæren Netsjajev, som var med i nihilist-bevegelsen og kjent for å kjempe med alle tilgjengelige midler. Netsjajev er en sentral karakter i romanen og Dostojevskij møter ham ved flere anledninger. Underveis blir han bedre kjent med Anna Sergeyevna Kolenkina, ja rett og slett forelsket. Han sier til seg selv at sorgen gjør at han ikke vil reise hjem, men vet innerst inne at det er løgn. Etter hvert viser det seg at Pavel hadde en liste som Maximov hevder er navn på personer som skal myrdes, og slites mellom det som kommer fra og sin egen versjon. 

Når vi vet at Dostojevskijs karakterer ofte befinner seg "i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv," er det spennende å følge forfatterens (altså Dostojevskij) grubling over filosofiske spørsmål, og hvordan dette gjør ham temmelig desillusjonert. Selv om The Master of Petersburg til tider er langdryg, er den ikke kjedelig. Det er bare mye å ta inn og mye å tenke over. Slik jeg ser det, har Coetzee klart å få frem det Dostojevskijske ved å la Dostojevskij være hovedperson i sin egen roman, akkurat slik jeg forestiller meg en av hans romaner er.

Vel verdt tiden!

The Master of Petersburg av J. M. Coetzee
Vintage, 2004

Første gang publisert, 1994
Engelsk
250 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker