En svunnen tid ~ Kate Morton

Romanen En svunnen tid av Kate Morton har dratt meg inn i den magiske verden jeg husker fra lesing av eventyr og fortellinger i barndommen og som ungdom! Boken minner meg litt om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield med sine hemmeligheter i et stort hus, tvillinger og en bokelskende utenforstående som prøver å finne ut av det hele. Men det er ikke slik at jeg føler det blir å lese en historie for annen gang. Langt i fra! Det er en roman som som fryder og det er blitt sagt om Kate Morton at hun er den store "kakao, pledd og peis"- forfatteren.

Originalens tittel: The Distant Hours (2010)
Oversetter: Elisabet W. Middelton
Utgitt: 2011, Schibsted Forlag
Sider: 623
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Kjøpt hos bokklubben.no

Litt om forfatteren:
Kate Morton vokste opp i Queensland, Australia, og bor nå i Brisbane sammen med mann og to sønner. Hun er utdannet innen teatervitenskap og engelsk litteratur, og er stipendiat ved universitetet i Queensland. Hun har tidligere utgitt romanene Tilbake til Riverton (2007) og Den glemte hagen (2009), som er mottatt med begeistring av lesere verden over. Mer informasjon på hennes nettside: katemorton.com.

Fra bokens bakside:

"Det begynte med et brev. Et brev som hadde vært borte lenge, som lå og ventet et halvt århundre i en glemt postsekk på det mørke loftet i et helt alminnelig hus i Bermondsey..."

Edie Burchill og hennes mor har aldri stått hverandre nær. Da et bortkommet brev ankommer femti år for sent, begynner Edie å mistenke at moren har en hemmelighet som kan forklare hvorfor. Returadressen på brevet lyder Mildehurst slott, Kent - og nettopp her begynner Edie utforskningen av morens fortid." 

Mange syntes boken er kjedelig og lang og at den ikke når opp i forhold til de foregående bøkene. For meg er dette den første boken jeg har lest av Morton og har ikke de andre å sammenligne med, men kjedelig var den i alle fall ikke! Dette er eventyr for voksne:

"Det som interesserer meg, er forholdet mellom fortid og nåtid. Jeg er opptatt av at det som skrives i historiebøkene tas for å være sannheten, selv om det ofte ikke er slik. Jeg sier alltid at historie, mysterium og minne - det er mine greier."

- Kate Morton

Romanen handler om forholdet mellom tre søstre som bor i et gammelt, forfallent slott og deres tragiske skjebner som avdekkes av Edie, en ung forlagskvinne, som ved å nøste opp i morens fortid kommer over deres mystiske historie gjennom et gammelt brev. Det handler om hemmeligheter som kommer frem i dagen, en spesialitet fra Kate Morton som har uttalt at hun liker familiehemmeligheter og dessuten at hun tror alle har hemmeligheter de ikke vil noen skal vite om. "En familie er som en heksegryte, som preger alle som vokser opp i den. Det er et fruktbart tema å utforske, og uendelig interessant: Hvem er vi? Hva gjør oss slik?" 

Ved siden av hemmeligheter, er de parallelle historiene en gjenganger hos Morton og i En svunnen tid veksles det mellom 1992 og krigsårene rundt 1940 og nåtid og fortid bindes sammen - "Gamle murer som synger om en svunnen tid." Boken er delt inn i fem deler og har en prolog fra "Den sanne historien om Muddermannen" samt en epilog. Prologen hadde en virkningsfull effekt for hvordan jeg oppfattet mysteriene i romanen, det er som om muddermannen hele tiden spøker i bakgrunnen, noe som helt sikkert har vært forfatterens hensikt. Denne barnebokklassikeren, "Den sanne historien om Muddermannen", er et viktig element i romanen, og som viser seg å være mer enn et eventyr.

"Selv om jeg ikke visste det da, kom virkeligheten aldri til å kunne konkurrere med skjønnlitteratur etter at jeg hadde fordypet meg i muddermannens verden."

s. 37

Kate Morton har fremstilt noen fascinerende karakterer som blir levendegjort på en svært bra måte og som jeg kommer til å huske lenge. Det er den hyggelige og likendes Edie, hennes noe distanserte mor med sine hemmeligheter og de tre søstrene Blythe: den beskyttende og praktiske Percy som er den som ordner opp, den vakre, følsomme Saffy og Juniper, den gåtefulle og talentfulle, som gjør det totalt motsatte av det som er forventet. 

Språket er fascinerende godt og jeg frydet meg gjennom hele boken ved å lese og enkelte setninger må jeg stoppe opp og lese om igjen. Beskrivelsene får meg til å føle tilstedeværelse, som for eksempel sammenlignelsen av følelsen Edie fikk da hun kikket inn i snøkulen hun som barn oppdaget på farens kontor og hvordan det var å nærme seg slottet.

Videre:

"I en verden som var blitt farget grå av aske og sorg, ville hun nå virke vidunderlig; de magiske, upolerte holdningene som forble fullstendig atskilt fra virkeligheten kom til å fortrylle ham, og med et eneste slag ville hun frelse ham. Han ville elske henne med en lidenskap som både skremte og gjenopplivet ham, og med en desperasjon som gjorde narr av de vakre drømmene hans om fremtiden."

s. 342

"Etter en uventet ettermiddag med søstrene, trengte jeg et varmt bad og tid alene for å riste av meg den klebende atmosfæren som hadde fulgt meg hjem. Jeg var ikke helt sikker på hva det var, bare at det virket som om det var så mye uoppfylt lengsel innenfor de slottsmurene, frustrert begjær som hadde trukket seg inn i steinene for så bare etter en tid å sive ut igjen, slik at luften ble innestengt, nesten stillestående."

s. 485

"Var det da jeg merket en uhyggelig sitring under huden? Kanskje var det bare et høstlig drag i luften som kom sivende inn under døren og irriterte låsen slik at nøkkelen falt på gulvet."

s. 528

De mange mysteriene nøstes imponerende opp mot slutten og selv om en del blir tydelig etterhvert har Morton en overraskende avslutning. En såpass lang bok som dette kan fort bli langdryg og føre til at leseren mister interessen, men det er ikke tilfelle her. Jeg får hele tiden lyst til å lese videre for å finne ut hva som skjer og hvordan det hele ender, og kunne lett ha lest 600 sider til. Heldigvis har jeg Den glemte hagen liggende :)

Anbefales!