Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform av Marjane Satrapi. Den ble utgitt første gang i Frankrike i 2000, da i fire deler, og samlet i 2002. På norsk utgitt av
No Comprendo Press i 2005. Boken skrev jeg opp som en
fremtidig favoritt, og det går jeg ikke tilbake på. Ikke bare er den super som roman, men i en historiesammenheng burde denne være obligatorisk i enhver undervisning. Denne boken burde vært med på 1001 listen!
Boken lånte jeg på biblioteket og til tross for at jeg på forhånd hadde hørt at den var tykk ble jeg overrasket over størrelsen. En tegneserie på 344 sider virket overveldende, men da jeg startet lesingen ble jeg umiddelbart fengslet.
De svart-hvite tegningene samsvarer godt med teksten og er til tross for sin enkelhet svært uttrykksfulle, noe som gjør lesingen av Marjanes oppvekst til en spenningsfylt og engasjerende opplevelse. Selv har forfatteren sagt at hun ikke lærte å tegne kropper på på kunstskolen i Iran fordi islam ikke tillot det, men hun utviklet sin egen stil. Med denne grafiske romanen er det ingen grunn til å ha negative holdninger ovenfor tegneserien som litteraturform!
Marjane Satrapi ble født i Iran (1969) og boken handler om hennes oppvekst i tiden etter den iranske revolusjonen da sjahen ble styrtet. Marjane forteller om hvordan det var å bo i Teheran under Irak-Iran krigen, til hun som fjortenåring reiser til Wien uten foreldrene. Etterhvert flytter hun tilbake til Iran og så til Paris hvor hun bor nå. Marjane er utdannet illustratør og har gitt ut flere barnebøker.
Hennes radikale foreldre var intellektuelle og politisk bevisste og følgelig i opposisjon til sjahens styre og etterhvert Ayatollah Kohmeini. Romanen starter da Marjane var ti år, i 1980 (her snublet jeg over en mulig faktafeil, for om hun er født 1969 er hun vel ikke ti i 1980?), året etter revolusjonen som senere ble kalt "Den islamske revolusjonen". For eksempel var forandringen svært markant i og med at den inntraff omtrent fra den ene dagen til den neste; det ene året går hun på en konfesjonsløs skole for så plutselig å skulle bære sjal og gå i kjønnsdelte klasser. Den iranske revolusjonen forandret Iran fra et autokratisk og vestlig orientert monarki til en islamsk teokratisk republikk, og Marjane blir etterhvert kjent med landets lange historie, samt at hun er oldebarn av en av Irans siste keisere.
Som barn ville Marjane bli profet: "
Allerede som seksåring var jeg sikker på at jeg var den siste profeten" og hun hadde lange diskusjoner med Gud hver kveld (jeg har
postet et innlegg om akkurat dette). Etterhvert mister hun Gud av syne, og føler hun mister alle holdepunkter når krigen mellom Iran og Irak starter.
For meg som er oppvokst med frihet til å velge, det være seg påkledning, politiske meninger, religiøs tro...you name it, er det opprørende å lese at det for eksempel ble lovfestet bruk av sjal for å beskytte kvinnene mot potensielle voldtektsforbrytere: "Kvinnens hår inneholder stråling som hisser opp mennene. Kvinnene må skjule det!" Marjane understreker likevel at det fantes en slags rettferdighet ved at det for mennene var forbudt å bruke slips - det ble sett på som vestens symbol, og menns bare armer hisset opp kvinner så kortermede skjorter var også forbudt.
På et tidspunkt viser Marjane sin motstand mot det hun kalte for morens hjemlige diktatur ved å røyke sigaretter i smug. Om dette sier hun at det brakte henne ut av barndommen for godt. Juli 1982 var den indre krigen blitt viktigere enn krigen mot Irak og alle som viste motstand mot regimet ble forfulgt. Marjane får høre mange historier om mennesker som arresteres og tortureres, og hun blir selv arrestert av De kvinnelige revolusjonsgardistene:
Etter å ha opplevd sin jødiske venninnes død var fjortenåringen Marjane i opprør og ikke redd for noenting. Hun opponerte på mange måter, men spesielt med påkledning og verbal argumentasjon, noe som førte henne opp i flere farlige situasjoner. Det ble bestemt at hun skulle dra til Østerrike, og november 1984 reiste hun alene til Wien. Her startet hun på veien mot det hun kalte "en selvstendig og frigjort iransk kvinne", men oppdaget at det var vanskelig å bli integrert. Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste at hennes første store skritt mot assimilasjon i den vestlige kulturen var seksuell frigjøring!
Min datter på seksten leste boken parallelt med meg og innimellom hadde vi noen artige og interessante samtaler. For eksempel lurte hun på om det var noen sammenheng mellom Persepolis og Metropolis. Det finnes flere definisjoner på "metropolis", men grovt sett kan det sies å være en storby (også kalt en metropol). Metropolis er et gresk ord som betyr "moderby". Persepolis var en antikk hovedstad i det
Persiske riket, nå lokalisert i Iran. Sammenhengen er rett og slett at polis er det greske navnet på by.
En aldri så liten digresjon. Vi har også snakket om religion og egyptere, men nok om det: Livet i Wien ble ikke som Marjane hadde tenkt og etter fire år reiste hun tilbake til Teheran, hvor hun umiddelbart merket den undertrykkende atmosfæren. Nå ville hun "sette strek over fortiden og se inn i fremtiden".
Derimot går hun inn i en dyp depresjon, mye fordi livet hennes ikke bedret seg etter at hun kom hjem og hun fikk vanskeligheter med å integreres tilbake til det iranske samfunnet. Hun prøvde å ta selvmord, men da det ikke fungerte fant hun ut at hun måtte ta seg sammen og ved å gripe tak i utseende ble hun en "sofistikert kvinne".
"Og på denne måten, sterk og uovervinnelig, gikk jeg min nye skjebne i møte."
Forvandlingen ga livet en helt ny retning og på en fest i 1989 møtte hun Reza, mannen hun senere giftet seg med. Sammen startet de på Kunstakademiet og hun fant tilbake til sin stolthet og verdighet.
Kontrasten mellom offentlig og privat liv var totalt forskjellige, mellom det offisielle bildet av landet og folks virkelige liv som fant sted i lukkede rom
(klikk på bildet til venstre for å lese teksten).
For Marjane krevde det å være "en gift kvinne" for mange kompromisser hun ikke kunne akseptere og hun angret på ekteskapet.
De ble enige om at skilsmisse er det beste og Marjane bestemte seg for å reise fra undertrykkelse til frihet i september 1994, denne gangen til Paris.
Persepolis er, som det står bakpå boken, både en politisk og en personlig historie, sterkt fortalt og fremstilt. Når jeg leverer inn boken til biblioteket skal jeg låne andre del. Det ser jeg frem til. Jeg ser også frem til
Heidi sin omtale av boken, hun har nettopp lest denne og skal skrive om den i slutten av måneden. Bokens tykkelse kan forresten tydelig sees i
et innlegg hun skrev. Jeg går utifra at bok nummer to er like tykk...
Satrapi har uttalt till det engelske forlaget: "Folk spør hele tiden hvorfor jeg ikke skrev en bok. Men det er akkurat hva
Persepolis er; beslektede sider mellom permer. En grafisk roman er ikke tradisjonell litteratur, men det betyr ikke at den er annenrangs. Bilder er også en måte å skrive på".
Jeg har veldig lyst til å ta opp kvinners rettigheter og bruk av sjal/skaut, men det får være til en annen gang. Nå er det boken som er i fokus, og selv om historien er subjektiv føler jeg at som leser får jeg et nyansert bilde av landet og menneskene. For Marjane Satrapi var det å skrive
Persepolis viktig fordi hun ikke ønsket at de som døde og led under forskjellige undertrykkende regimer skal glemmes.
"Jeg synes ikke at en hel nasjon skal dømmes etter de gale handlingene til noen få ekstremister." - Marjane Satrapi
Edit 23.11.12: Heidi gjorde meg oppmerksom på at det ikke finnes en bok nummer to, det er den engelske utgaven som er i to deler og den norske er samlet i en. Og jeg som hadde gledet meg til å lese om livet i Paris! Vel, kanskje Satrapi skriver en toer en gang...
Jeg har ført opp ganske mange bøker på leselisten i det siste. Det er det jeg gjør når jeg ikke leser pensum. Eller om munken Ambrosio. Var det noen som sa denne boken var skremmende? I så fall har jeg ikke kommet til det ennå. Om en ikke skal regne med at begjær og kjærlighet tross alt kan være både fryktinngytende og skjebnesvangert.
