Revolusjonen etter Jane Eyre

Jane Eyre er ikke bare en kjærlighetshistorie, men også første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Romanen tar opp sosiale forhold i datidens samfunn, og en vanlig oppfatning om boken er at Brontës egen stemme omgir Janes tanker og handlinger, og dermed forfatterens syn og samfunnskritikk. I utgangspunktet har romanen en klassisk handlingen der en ung og fattig kvinne møter kjærligheten hos en eldre og velstående mann, men da boken kom ut i 1847 ble den møtt med hard kritikk. Noen mente at Janes stolthet og mangel på ydmykhet var eksempel på de største syndene hos en kvinnelig heltinne.

I en artikkel på klassekampen.no leste jeg at Brontë selv ble karakterisert som en kvinne med et sinn som bare inneholdt "sult, opprør og raseri", mens kritiker og forfatter Margaret Oliphant hevdet at "den mest alarmerende revolusjonen i moderne tid har fulgt i fotsporene til Jane Eyres invasjon". Videre i artikkelen står det at Jane Eyre markerer et vannskille i litteraturhistorien og romanens litterære betydning ligger i at forfatteren makter å skrive frem en kvinnelig selvbevissthet og selvrefleksjon. Litteraturprofessor Irene Iversen uttaler at "gjennom Janes vilje til å skape og reflektere over sin egen skjebne involveres kvinner i en fremtredende trend i europeisk litteratur på 1700- og 1800- tallet". Hun mener at Jane Eyre var et viktig bidrag til etableringen av en bevissthet om det å være et individ og et selv.

Forfatter Stevie Davies beskriver romanen som en "innflytelsesrik feministisk tekst", og Brontës kritikk av kvinners posisjon kommer godt til uttrykk med Janes betraktninger. Hun liker seg på Thornfield Hall i sin nye tilværelse, men lengter likevel etter noe mer. Hun kjenner en smertelig uro, en rastløshet som kun lindres når hun vandrer frem og tilbake i herregårdens korridor i tredje etasje, i stillhet med sine tanker og frustrasjonen over sine begrensede muligheter bare fordi hun er kvinne:

It is in vain to say human beings ought to be satisfied with tranquility: they must have action; and they will make it if they cannot find it. Millions are condemned to a stiller doom than mine, and millions are in silent revolt against their lot. Nobody knows how many rebellions besides political rebellions ferment in the masses of life which people earth. Women are supposed to be very calm generally: but women feel just as men feel; they need exercise for their faculties and a field for their efforts as much as their brothers do; they suffer from too rigid a restraint, too absolute a stagnation, precisely as men would suffer; and it is narrow-minded in their more privileged fellow-creatures to say that they ought to confine themselves to making puddings and knitting stockings, to playing on the piano and embroidering bags. It is thoughtless to condemn them, or laugh at them, if they seek to do more or learn more than custom has pronounced necessary for their sex. 

s. 161-162