Undertrykkende feminisme?

I said my evening prayers

Jeg fortsetter med smålesingen av Jane Eyre, og befinner meg nå i kapittel 28. Snakk om bølgedaler! Mr Rochesters hemmelighet er blitt avslørt. Her kommer det sentrale gotiske element inn, for det er ingen spøkelser, men et høyst levende menneske: den gale kvinnen på loftet, og hun er gift med Mr Rochester.

Jeg kom over en artikkel på nrk.no om et aspekt ved 70-tallets feministiske litteraturkritikk, og feministiske forskere påpeker det undertrykkende i kvinners egne tekster. For eksempel i Jane Eyre, som forteller mye om kvinners liv på 1800-tallet.

Forskerne Sandra Gilbert og Susan Gubar skrev ga en ny tolkning i sin bok "The Madwoman in the Attic" (1979), hvor de vektlegger at boken også forteller en parallell historie. De skriver at det sinnet som Jane lærer seg å kontrollere overføres på en annen; den gale kvinnen på loftet. Dette er splittelsen i boken: dobbeltgjengermotivet kan leses som en undertekst hvor kvinnen tilpasser seg den mannlige normen ved å undertrykke og skjule de sidene ved seg selv som er "ukvinnelige". Disse sidene er jo der like fullt og kommer til uttrykk i en parallell, men nesten skjult historie. For Jane ender det lykkelig, men hun må altså først lære å mestre sinnet sitt.

Men akkurat nå finnes det ikke håp for Jane, hun vender seg til Gud og ber om at han forblir hos henne. Rochester forteller henne om sin fortid, men Jane innser at hun ikke kan leve med ham som hans elskerinne og pakker de få tingene hun har og drar fra Thornfield.

Hopeless of the future, I wished but this- that my Maker had that night thought good to require my soul of me while I slept; and that this weary frame, absolved by death from further conflict with fate, had now but to decay quietly, and mingle in peace with the soil of this wilderness.

s. 462