Pinnsvin og pensum

Anita nevnte til mitt innlegg om Suspicion av Friedrich Dürrenmatt, Jens Bjørneboe og eksperimentene som ble gjort også her i Norge og jeg ble oppmerksom på boken, "Jonas", som jeg leste i min ungdom. Uten å gjøre sammenligniger, men i mitt pensum (teksten er ikke en del av mitt pensum, men et sidespor) kom jeg over:

Så kom den dag da han gjorde sin store
oppdagelse om bokstavene. Han skjønte plutselig
at der var to sorter av dem, to slags bokstaver, -
og at de små krøllete betød det samme som de
store; at man hadde to slags tegn – et stort pent
tegn, og et lite, stygt og krøllet et – for hver lyd.
Før hadde han trodd at de små, krøllete var en
fortsettelse av de andre, at de sto for nye, ukjente
lyder som han ikke hørte.

Fra ”Jonas” av Jens Bjørneboe

Nå i mine eksamensforberedelser i norsk kommer jeg over utrolig mye som har betydning for språkutvikling hos barn, og denne scenen står spikret hos meg (uten at jeg den gang tenkte over aspektet språkutvikling).

I helgen oppdagde vi et pinnsvin utenfor huset, det lå bare der og vi lurte på om det var sykt.
Ikke at pinnsvinet i seg selv var en dialogpartner, men det gjorde mye for hva vi kunne snakke om: For eksempel hadde hverken jeg eller trettenåringen faktisk kjent på et før:

Hvem vet, men vi så at pinnsvinet gikk ut i hagen og vi har ikke settt det igjen. 

Kan det hende at pusekatten har en pote med i spillet?