Indiskresjoner og andre essay ~ Virginia Woolf

Endelig var jeg på nett! Eller - på nett har jeg vært, men pc-en min måtte inn til reparasjon forrige mandag og det kunne ta over en uke før jeg fikk den tilbake. Den er der fremdeles. Heldigvis har jeg fått låne husbondens pc, men den har ikke tillatt meg å skrive innlegg på bloggen, det gjorde heller ikke pc-ene på jobb. Muligens det har noe å gjøre med ie-utgaven, hva vet jeg, men jeg ble ihvertfall hindret i å skrive omtalene som planlagt før skolen startet. Nå sitter jeg på HiB og har endelig funnet et pc hvor jeg kan poste noen tanker om essaysamlingen som jeg har lest sammen med Hedda:

Indiskresjoner og andre essay er en samling av essay skrevet av Virginia Woolf, den første samlingen utgitt på norsk, med et bredt utvalg av essayene som spenner over hele hennes tid som forfatter, fra 1905 til begynnelsen av andre verdenskrig. Selv ga hun kun ut to essaysamlinger, The Common Reader (1925) og The Common Reader: Second Series (1932), men i ettertid er de fleste av hennes artikler, essay, kåserier, foredrag og anmeldelser blitt samlet i flere bind.

Jeg er ingen litteraturviter eller -kritiker og er ikke på noen måte utdannet i det feltet så jeg skal ikke forsøke meg på noen analyse av essayene eller skrivingen til Woolf, men rett og slett formidle hvordan jeg opplevde dem og kanskje gjøre andre nysgjerrig på å lese samlingen som inneholder et bredt utvalg av Virginia Woolfs essay. De spenner over hele hennes tid som forfatter, men mest sentralt står de litterære essayene. Innlegget er kanskje langt, men jeg håper du holder ut og blir like begeistret som meg som nå har kjøpt boken til odel og eie! 

Jeg startet med det første essayet, En nattlig vandring, som satte meg akkurat i den rette stemningen til å fortsette for her var den Woolf jeg kjente igjen fra Til fyret i det hun skildrer hvordan det er å vandre ute nattestid og skildringer var hun ufattelig god på.

Deretter leste jeg om George Eliot som jeg ble nysgjerrig på da jeg leste Middlemarch for mange år siden. I likhet med mange andre ga hun ut bøker under mannlig pseudonym for å sikre at de ble tatt seriøs. Essayet er en hylles til Eliot og Woolf tar for seg biografien George Eliot's life as related in her letters and journals som ble publisert av ektemannen fem år etter at hun døde. Biografien syntes hun var "uhyre deprimerende lesing" for selv om hun delte farens interesse for litterære biografier var hun kritisk til hvordan de portretterte "store menn" og at kompleksiteten i livshistoriene ikke kom ordentlig frem. Å lese med Woolfs briller fikk meg til (som mange ganger før) å tenke på hva vi skulle ha gjort uten alle disse kvinnene som utrettet så mye på tvers av konvensjonene, spesielt etter at jeg nettopp hadde lukket Rikka Gan.

Jeg bladde tilbake til essayet før: Jane Eyre og Stormfulle høyde. Det var interessant å få et nytt perspektiv på Brontë-søstrene og dermed se bøkene fra en annen side. For eksempel mente Woolf at livsvilkårene gjorde at de ikke fikk utviklet seg som forfattere og hadde de kunnet beveget seg bort fra den avsidesliggende prestegården ville det de skrev utviklet seg til å bli enda bedre. Uunngåelig måtte jeg lese om Austen, som vi vet så lite om siden søsteren brente all korrespondanse dem i mellom med unntak av noen få brev (av trivielt innhold). På bakgrunn av de få opplysningene, "litt sladder, noen få brev og bøkene" har Woolf laget et praktfullt portrett av henne som er verdt å få med seg: "Den mest fullkomne kunstner blant kvinner, den forfatter hvis bøker er udødelige, døde 'nettopp idet hun begynte å få tro på sin egen suksess'". 

Så valgte jeg å lese essayene etterhvert som de ble presentert i innledningen av Anka Ryall som skriver at essayene "først og fremst er [...] skrivekunst på høyt nivå" og at vi her møter "den lekne og vittige" Virginia Woolf. Mange av Woolfs essay har lesing og litteraturens forhold til "livet selv" som tema, og hun var opptatt av at lesing og skriving skulle være uavhengig av kjønn og "at det skillet som virkelig betyr noe for en skribent ikke går mellom seriøse og populære medier, men mellom ytringsfrihet og sensur". Dette kunne være spesielt vanskelig for kvinner som til forskjell fra menn måtte streve med det faktum at den litterære verden var skapt av menn og dermed hadde flere restriksjoner. Hun kalte denne selvsensuren for "Engelen i huset", en stemme fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive. Engelen sa: "Hør, vennen min, du er en ung kvinne. Du skriver om en bok som er skrevet av en mann. Vær forståelsesfull, vær snill, smigre, bedra, bruk alle vårt kjønns kunstner og knep. La ingen ane at du har egne meninger. Fremfor alt, vær kysk". For at en kvinnelig forfatter skulle kunne skrive som hun vil måtte hun ta livet av Engelen; "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev". Likevel, selv om hun tok livet av Engelen stod det fremdeles mange fordommer å kjempe mot. I dette essayet, Yrker for kvinner, som var et foredrag holdt for The National Society for Women's Service i 1931, oppfordrer hun tilhørerne om å tenke over hvordan de skal innrede sine nyvunne egne rom, spørsmål som kvinner for første gang hadde anledning til selv å stille og besvare.  

Ryall skrivet at etter at Woolf ble sin egen forlegger kunne hun som romanforfatter skrive som hun ville, men hun innså likevel at kompromisser var unngåelige når hun skulle skrive essay, både i forhold til redaktør og leser. Woolf kritiserte også samtidens forfattere for ikke å fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke var en god nok metode. Selv om dette virker som et forsvar for en modernistisk metode, skriver Ryall, så er det ikke tilfelle for Woolf mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter" (sitater fra Moderne litteratur). Ifølge Woolf endret menneskenaturen seg rundt 1910 - viktoriatiden var over og det kom en ny epoke i engelsk litteratur som gjorde en ny metode nødvendig. En slik utvikling av noe helt nytt tok tid, det var mye prøving og feiling og derfor var samtidslitteraturen såpass dårlig, men "vi står skjelvende på randen av en av de store epoker i engelsk litteratur" (Herr Bennett og fru Brown) og kun ved å arbeide videre kunne denne nye metoden oppnås. Dette skillet tok hun også opp i Sett med samtidens blikk hvor hun argumenterer for at den holdningsmessige endringen som, selv om den viser seg ved manglende mesterverk i litteraturen, vil gjøre seg gjeldende bare vi er tålmodige ved å "speide mot horisonten, se fremtiden i forhold til fortiden, og slik berede veien for kommende mesterverker". 

Både Hedda og jeg har kost oss med denne essaysamlingen, Woolfs skrivestil er utrolig spennende og, for å bruke Woolfs eget uttrykk, så var det "uhyre interessant" lesing. Hun bruker mye metaforer og essayene er ikke lest i en håndvending, flere må leses sakte og noen ganger om igjen for ordentlig å få tak på meningen. De må fordøyes og noen ganger måtte jeg stoppe opp og stille meg selv spørsmålet: Hva mente du nå, Virginia? Det noe med hvordan setningene er bygd opp og måten hun for eksempel analyserer andre forfatteres arbeid, både hvordan og hva de skriver, men også på bakgrunn av livsvilkår. Jeg liker det litterære uttrykket hun eksperimenterte seg frem til, og jeg merket meg ved det Ryall (takk og pris for innledningen!) skriver om at det er nær sammenheng mellom essayene og romanene og at noe av det som kjennetegner Virginia Woolf er overskridelsen av konvensjonelle skiller mellom forskjellige sjangere. Og så må jeg bare nevne hennes entusiasme for lesingens gleder og hennes tro på den alminnelige leseren som "i motsetning til den profesjonelle litteraturkritikeren og forskeren ikke er opptatt av å formidle kunnskaper eller korrekte meninger til andre".  

Lesingen av boken bærer preg av dager på stranden, for eksempel da jeg skulle til å lese om Christina Rossetti og plutselig ble avbrutt av en svettedråpe som landet i boken. På tide med et bad! Og det var like greit for jeg innrømmer flatt at jeg ikke visste en tøddel om Christina Rossetti. Det gjør jeg nå. 

Ryall nevner at Woolf noterte i dagboken sin under arbeidet med den første Common Reader at hun ville "utforske litteratur med tanke på å besvare visse spørsmål om oss selv" uten å bli for personlig. Dette paradokset; aldri være seg selv, og likevel alltid, er således viktig for forståelsen av essayene – og jeg skjønner hva Ryall mener: essayene er skrevet i en personlig tone med henvisninger til eget liv, men "de tar aldri form av bekjennelser", for eksempel i essayene om reiser og vandringer hvor hun fletter inn historier som kommer til henne underveis.  

Det jeg nevnte tidligere om den vittige Woolf kan absolutt Er jeg en snobb? være et eksempel på. Dette var et uformelt foredrag holdt i 1936 for en gruppe nære venner og handler om snobberiets kjerne som hun tilla ønsket om å gjøre inntrykk på andre. Ved å fortelle en opplevd historie, en svært underholdende sådan, utforsket hun sitt eget snobberi og ganske så finurlig innpakket i språket også andres. Uten direkte å refse, hun får frem sitt poeng med vittig ironi. Andre ganger handler det om vandringer i London som tegner et stemningsfullt bilde av byen samt betraktninger om hvordan ting i byen fungerer. Hva kan jeg si, annet enn I'm in love med denne praktfulle bruken av språket, hun får frem så mange nyanser som ellers er uvanlig når det gjelder å beskrive en vandring eller reise, som i Til Spania - jeg må undres over hvordan lesingen ville vært på originalspråket når oversettelsen er så glimrende! Og bruken av sitater faller så naturlig, de sklir rett inn i teksten som en forlengelse av tankene hun forfatter på papiret. 

Det var Line som gjorde meg oppmerksom på essaysamlingen da jeg skrev om Virginia Woolf tidligere. Hun synes essayisten Woolf er helt vidunderlig, noe jeg kan skrive under på nå som jeg har lest Indiskresjoner og andre essay! I innlegget Til fyret kommer jeg inn på at Woolf ikke ønsket å kalle seg feminist, noe Line forklarte med at hun mente at romanene ble dårligere av et politisk budskap, men at hun i aller høyeste grad var opptatt av kvinners vilkår og essayene belyser dette ytterligere. Jeg føler jeg har kommet mer på innsiden av forfatteren Woolf, men også mennesket hun var med mange tanker og skarp innsikt på mange områder. På mange måter følte Woolf seg som en outsider. Dette var noe jeg grublet en del på og i Kvinner og litteratur ser jeg at hun syntes det var nødvendig å ta opp andre ting enn bøkene til kvinnelige forfattere fordi skrivingen var påvirket av andre forhold enn ren kunst. Svarene ligger i det hun kalte "de upåaktede liv", og dette dukker ifølge Ryall "stadig opp i essayene som ledd i et feministisk oppgjør med viktoriatidens (og farens) beundring for ‘store menn’". Levevilkårenes forutsetning var "strengt regulert av lov og sedvane". Dette ser jeg for eksempel i hennes tekster om kjente og mindre kjente kvinnelige forfattere som for eksempel i Geraldine og Jane. Om Charlotte Brontë som "levde sitt liv i dagligstuen" og trente "seg opp i å bruke sin forstand til å observere og analysere mennesker" - til å bli romanforfatter, ikke poet". Videre at endringene i samfunnet gjorde at kvinner (vanlige og uvanlige) kunne skrive mer uavhengig av sine livsvilkår selv om det fremdeles var hindringer som måtte forseres før en kvinne kunne skrive nøyaktig slik hun ville.   

Jeg måtte humre litt over Originalene, "som særmerkes ved at de ikke selv synes de er eksentriske" (s. 211), men for andre oppfattes som "til sjenanse" for da kom jeg til å tenke på Ignatius! Det er så mange interessante tanker, og måten hun uttrykte seg på vitner om en belest og intelligent kvinne! Det at hun var opptatt av å formidle "moments of being" synes jeg kommer like godt frem i essayene som i Til fyret, så skal jeg lese mer Woolf? Yesss! Neste ut er Mrs Dalloway, lånt på biblioteket uten at jeg har lesetid igjen. Den kommer, hvis ingen andre står på liste, til å bli levert tilbake ulest. Men en gang!

Indiskresjoner og andre essay: Virginia Woolf
Utvalg og innledning: Anka Ryall
Oversatt av Merete Alfsen
Norsk, bokmål
276 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lest sammen med Hedda