Maktens slør

Margaret Atwood er en interessant dame! Hun skriver romaner, dikt og artikler, er aktiv i sosiale medier og dessuten en svoren miljøaktivist. Dystopien Oryx and Crake har jeg planer om å lese på nyåret, kanskje jeg starter på den før for fremtidsverdenen er ikke helt ulik den i The Handmaid's Tale, som er en dystopi sett fra et kvinnelig synspunkt, i motsetning til de fleste andre dystopier fra tiden før boken kom ut.

Atwood skriver i en artikkel om The Handmaid's Tale at "the title has become a shorthand for repressive regimes against women", og at boken ofte blir omtalt som en feministdystopi, noe hun mener ikke er helt korrekt. I en ren feministdystopi vil mennene ha større rettigheter enn kvinnene, Atwood kaller det et tolags struktur; mennene i det øverste og kvinnene i det nederste. Gilead er derimot et vanlige diktatur, formet som en pyramide; menn og kvinner med mest makt øverst, men generelt rangeres menn og kvinner på samme nivå. Altså synkende nivå av makt og status med menn og kvinner i hvert, helt ned til bunnen hvor de ugifte mennene må tjenestegjøre i gradene før han blir tildelt en hustru.

The Handmaids (tjenerinnene) er en pariakaste innenfor pyramiden; verdsatt for det de kan være i stand til å gi  - sin fruktbarhet - men ellers forbudt å røre ved. Imidlertid gir det høy status å ha en Handmaid, slik det var å ha mange slaver eller et høyt antall tjenere. Siden regimet opererer under dekke av streng puritanisme, er ikke disse kvinnene å betrakte som et harem, deres funksjon er kun å føde barn.

Om Atwoods fremtidsverden er interessant, er det også tankevekkende at bruken av niqab har økt her i landet de siste to årene - plagg som dekker hode, ansikt, hals og med en glipe til øynene. Samtidig finnes det grupperinger som jobber for blant annet høyere status for menn og begrenset skilsmissetilgang for kvinner, motstykket til humanistiske verdier.

Bildet er fra en illustrert utgave.