Munro og pelsdott

Det andre vinduet vendte ut mot en grå fjellvegg, skrånende og med hyller og revner der små furuer og sedertrær og bærbusker hadde funnet feste for røttene. Ved foren av veggen gikk det en sti - som jeg skulle følge senere - gjennom skogen til fru Montjoys hus. Her var alt fremdeles fuktig og nesten mørkt, men hvis man strakte seg, kunne man se nesten-hvite himmelflekker mellom trærne på klippetoppen. Nesten alle trærne var strunke, duftende og eviggrønne, med lave grener som ikke lot noen underskog slippe til - intet villnis av bærkratt og vinstokker og tilvekst slik jeg var vant med i løvskogen hjemme. Da jeg så ut av togvinduet dagen før, la jeg merke til at det vi kalte bush, her var forvandlet til en mer overbevisende, ekte skog, der all ødselhet og forvirring og årstidsveksling var borte.

s. 212

Fra siden jeg nettopp har lest i Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro. Pelsdotten under er mest interessert i trange kasser å sove i.