Porselenspiken ~ Gunn Marit Nisja

Porselenspiken har jeg hatt stående i bokhyllen siden i sommer og da Bjørg anmeldte boken på bloggen sin Mellom linjene kommenterte jeg at boken trolig kom til å bli stående. Årsak: hennes opplevelse var at hun ikke fant plass til seg som leser, og som leser følte hun seg undervurdert fordi hun mener historien er ferdig fordøyd og dermed ikke inviterer leseren til å aktivt delta. En god leseropplevelse definerer hun ved at en tekst utfordrer, "ved å gå inn i ein tekst og utforske dei språklege elementa, oppdage samanhengar og aktivt gjere ein innsats i lesinga, opplever eg at eg blir utfordra, at lesinga gir meg noko".

I forbindelse med Bokbloggerprisen passet det likevel bra å lese Porselenspiken siden den stod no der i hyllen, og jeg leste den med Bjørgs anmeldelse i bakhodet. Det var umulig å la være.

Porselenspiken har fått mange gode omtaler og jeg kan forstå hvorfor. Forfatteren, Gunn Marit Nisja, sier at den handler om mennesker som møtes og hvordan livene deres påvirker hverandre. Det er nettopp dette som treffer, man kjenner seg igjen i mye av det som hovedpersonen, Kristin, opplever og tenker, og ellers i de mellommenneskelige relasjoner som oppstår. Samtidig kan jeg se det som Bjørg mener om å ikke bli utfordret som leser.

Boken handler om Kristin. Hun er i slutten av tredveårene, singel, uten barn. Som odelsjente venter foreldrene på at hun skal "komme til fornuft" når det gjelder gården. Farmoren er den eneste som ikke har presset henne med forventninger, hun er den som gir henne gode råd i form av livsvisdom, kjærlighet, varme og et åpent sinn. Dette gjør Kristin rustet til veien videre - til å velge selv hva hun ønsker å gjøre med livet. I en alder av 33 år tar hun fagbrev som kokk og når faren dør åpner hun sitt eget spisested, kafeen "Små Gryter". Kristin ansetter en ung jente Marta, selv om hun er skeptisk til den magre skikkelsen med utvasket hettegenser, som får stor betydning for hennes vei videre i livet.

Starten av boken er preget av Kristins anstrengte forhold til moren. Dette blir i løpet av historien kun et moment som skyves tilside, noe som er synd fordi det kunne ha vist bedre Kristins behov for å ta Marta under vingene om konflikten ble tatt ut. I stedet får jeg som leser lite innblikk i dette forholdet fordi forfatteren velger å la det ligge til fordel for forholdet mellom Kristin og Marta. Når moren sier at hun er stolt over det Kristin har utrettet med kafeen stusser jeg, hun som var så negativ til det hele. Men etter farens død og Kristins egne valg har hun kanskje innsett en ting eller to? I alle fall synes jeg dette belyses dårlig, om enn ikke i det hele tatt. Dette er til syvende og sist en mangel ved boken, for det blir så overfladisk. Selv om mye er gjenkjennelig blir det lite troverdig fordi teksten går for fort frem. Plutselig jobber moren i kafeen og det er ingen flere konflikter mellom dem, moren blir en perifer person.

Likevel er Kristin en sympatisk person og det jeg nevnte over om at det er en del gjenkjennelig, for eksempel hvordan hun skal få Marta til å snakke om hva som plager henne. Her gjør Kristin noe veldig fint når Marta sier det er ting hun ikke kan snakke med noen om - hun sier "si det du kan", og da kommer hele hennes "historie om vanskjøtsel, skyldfølelse og ensomhet". Det som er synd at personene ikke trer ordentlig frem, jeg blir ikke kjent med dem på en slik måte at jeg får en følelse av hvordan de virkelig har det, føler og tenker. Vi har alle vårt å stri med, men Martas bakgrunn gjør at Kristins problemer fortoner seg som bagateller. Og det er de nok å regne for også, i forhold til hva Marta har opplevd, men uansett har slikt betydning på et individuelt plan. Kristin blir voksen. Hun blir mer bevisst, og det er positivt at boken tar opp forhold som gjelder verdisyn og det å gjøre valg.

Meningen med historien er nok å vise at en kan komme til selverkjennelse ved å møte mennesker som er dårligere stilt enn en selv, men hva gjør Kristin på slutten - jo, hun lager en utvei. Ikke for å finne seg selv eller få større selvinnsikt, for det gjør hun dessverre ikke. Selv om historien ikke til punkt og prikke er gitt på forhånd gir den ingen rom for tankevirksomhet omkring det som skjer fordi jeg som leser hele tiden blir det fortalt. Boken er lettlest, utlest på en lørdagskveld og passer godt når en er på farten, så slipper man å tenke.

Lørdag: meg og Pjusken i sofaen.

Porselenspiken av Gunn Marit Nisja
Juritzen forlag, 2013
Norsk, bokmål
267 sider
Pocket, lesereksemplar