Sider

Sider

lørdag 1. februar 2014

Oryx og Crake ~ Margaret Atwood

Margaret AtwoodOryx og Crake er en dystopisk roman skrevet av Margaret Atwood. Den ble først publisert i 2003, og ble nominert til kortlisten for Bookerprisen samme år og for Women's Prize for Fiction året etter. Atwood foretrekker å plassere boken innenfor sjangeren speculative fiction, noe hun har begrunnet med at boken ikke handler om "things that have not been invented yet". Akkurat den biten, at det finnes en sannsynlighet for at det kan skje, er fascinerende. Og skremmende.

Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?

Handlingen i Oryx og Crake finner sted en gang i nær fremtid hvor en katastrofe har utslettet menneskeheten. Fortelleren er Snømann, tilsynelatende eneste overlevende, men alene er han imidlertid ikke. På stranden bor også crakerne, genspleisede menneskelignende vesener, som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.

Snømanns tanker kretser om "tiden før" og tilbakeblikk viser hendelsene som har ført til at Snømann nå befinner seg på en strand, sovende i et tre og strever for å overleve. Det er nesten ikke mat, solen er farlig og rovdyr lusker på bakken. Vann er det også vanskelig å få tak i. "Det var en gang da Snømann ikke var Snømann. Dengang var han Jimmy." Jimmy vokste opp i en enklave hvor eliten bor; vitenskapsfolk og forskere. Byene utenfor kalles plebland. Her lever de fattige og mindre privilegerte, og kontrastene er store mellom de strengt avgrensede områdene og områdene som er preget av vold og kriminalitet. Foreldrene er uenige seg i mellom om ting barnet Jimmy ikke forstår, for eksempel farens arbeid med grisongene; genmodifiserte griser til bruk av dyrking av organer til senere transplantasjon til mennesker. Det er sårt å lese om det lille barnet som ikke blir sett, som ingen bekrefter. Samtidig kommer det frem at hans apatiske mor strever med tanker som gjør at jeg får forståelse for hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Det gjør også Jimmy. Skjønt, altfor sent.

Faren tiltrodde ham aldri å ha særlige kunnskaper, men Jimmy klarer å ordne seg. Han overlever når dyrene som er skapt i laboratorier kretser rundt ham; vaskunker, grisonger, vargunder. Derfor sover han i et tre. Gjennom tilbakeblikkene blir vi kjent med tiden før, og Jimmys møte med Crake, som egentlig heter Glenn, som han blir venner med. De bruker mye tid på nettspill og å se live henrettelser og porno. En dag kommer de over en barnepornografisk side hvor de begge blir berørt av en jentes blikk. Disse øynene forfølger Jimmy. Senere, når Jimmy arbeider som reklameforfatter og Crake som vitenskapsforsker, finner Crake henne (eller en som kan være henne) og ansetter henne for å undervise crakerne. Hun kalles Oryx, hennes egentlige navn er ukjent. Jimmy forelsker seg i Oryx, og de innleder et seksuelt forhold uten at Crake vet det. Han har nemlig også et intimt forhold til henne, noe som gjør at Jimmy hele tiden er redd for å bli oppdaget. Oryx har tidligere medvirket i barnepornografiske filmer og er offer for sex-trafficing, noe Jimmy ikke kan forsone seg med. Hun ser nemlig på sitt tidligere liv som springbrett til noe annet, noe bedre. For er det ikke tross alt bedre å bli solgt av sine foreldre for å tigge, enn å skulle dø av sult? Kanskje har Atwood tatt med denne delen fordi det i en verden hvor alt går i oppløsning blir mindre av verdiene vi verdsetter. Nettporno er big business i dagens samfunn, og når en har sett det som er å se, hva kan da nettsiden tilby? Det samme gjelder for vold. Her har trilogien The Hunger Games mye å vise. Oryx og Crake drar dette lang, men hva vet jeg? Når nyhetene stadig forteller om organisert barneporno, endatil iscenesatt av barnas foreldre, så kan en jo begynne å lure på hvilken vei det hele tar.

Som forsker i et bioteknisk selskap arbeider Crake med et prosjekt som har som mål å skape et paradis hvor krig og konflikter er fraværende. Crakerne er genmanipulerte mennesker med atferd lik det vi ser i dyreverden; de kjenner ikke seksuelt begjær og har samleie kun på bestemte tider, og de spiser gress. Samtidig utvikler han et farlig virus som til slutt forårsaker en verdensomspennende pandemi. Snømann har et ambivalent forhold til Crake, og det kommer tidlig frem at Crake er den som er anfører for det som er skjedd. Samfunnet er rasert slik vi kjenner det, klasseskiller hersker, alle ønsker foryngelse, å leve bedre og lengre, og for at så skal skje må det andre midler til enn tidligere forskning har klart. Hva er mulig? Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?

"Hver gang kvinnene viser seg, blir Snømann like overrasket. De er i alle mulige farger, fra det sorteste sorte til det hviteste hvite, og i ulike høyder, men eller er nydelig proporsjonert. Alle har friske tenner og glatt hud. Ingen fettvalker rundt midjen, ingen buler, ingen appelsinhud på lårene. Ingen hårvekst på kroppen, ingen loddenhet der i gården. De er akkurat som retusjerte motebilder eller reklame for et kostbart treningsprogram." 

Men hvorvidt er Snømann medskyldig? Når han som overlevende tenker tilbake og gir liv til Crake tilnærmet slik vi ser det blir gjort i religionene blir det mer enn idealisme. Å eksperimentene i laboratoriene, "man følte seg nesten som Gud".  Ved å gi stemme til Jimmys mor fletter Atwood inn motstanden mot det som skjer, motstanden som også Jimmy føler, men som han ikke er i stand til å mobilisere. Hvor går grensen mellom nødvendig søken etter nye løsninger og selvutslettelse? Crake påpeker at sykdom i seg selv ikke er produktiv, den genererer ikke varer og derfor ingen penger. Når alle sykdommer er kurert vil det være behov for nye sykdommer. I romanen har bedrifter som tjener penger på å medikamenter og metoder som kurerer sykdommer i hemmelighet skapt nye sykdommer slik at de kan fortsette å tjene penger. Jimmy lar det skje.

Hva kan skje når det er minimal tilgang på mat og voksende populasjon?

Som dystopi advarer boken mot en mulig samfunnsutvikling som går i retning av et svært negativt samfunn. Det er kanskje en pessimistisk tankegang, men det er ikke så rart. Grisongene er på vei, laboratoriedyrket kjøtt er allerede fremstilt og det er lett å forestille seg hva som skjer når oljen tar slutt. Steg i retning av designerbarn er allerede tatt og jakten på det perfekte mennesket er i aller høyeste grad vireklighet for mange. Noen mener vi langt på vei allerede har et sorteringssamfunn, mens andre sier at de som snakker om sorteringssamfunn og designerbabyer sprer skremselspropaganda.

Atwood er en glimrende forteller! Selv om det tidlig blir kjent at det har skjedd store ødeleggelser, er intensiteten i lesingen der nettopp fordi jeg får servert litt etter litt hva katastrofen består i. Slikt liker jeg! Boken tvinger også frem mange spørsmål. Er det mulig å skape et paradis uten krig eller konflikter? Hvilken verden ønsker vi å leve i? Atwood setter fokus på genteknologien, og med det på mennesket selv. Hva forstår vi med å være menneske, og hva betyr det? Det er umulig å ikke tenke over mye av dette etter å ha lest boken. Historien minner om Knut Faldbakkens to Uår-bøker som jeg leste en gang i ungdommen. Bare enda mer apokalyptisk. Nå er jeg spent på historien i Flommens år, som er andre bok i MaddAddam-trilogien. Oryx og Crake har jeg lest sammen med Hedda og Frøken Vims.

If progress continues unchecked — the world warms,
multinationals prosper, society schisms and
science stays one small leap ahead of morality
— how will humanity adapt?

The questions are already clear; the answer may
be less distant than it seems. In ORYX AND CRAKE
Margaret Atwood presents an all-too recognisable world.
To find it, we need only look straight ahead.


Oryx og Crake av Margaret Atwood
Originaltittel: Oryx and Crake
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2003
Norsk bokmål
399 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

14 kommentarer:

  1. Har hørt mye av denne forfatteren, men har aldri lest noe av henne.
    Ha en fin helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er tredje bok jeg leser, skjønt, "Alias Grace" leste jeg for maaange år siden så den er jeg glad for skal leses i lesesirkelen 1001 bøker. Uansett; Atwood kan jeg anbefale!

      Takk - håper du har en fin helg også :)

      Slett
  2. Det var dog en uhyggelig fremtidsvision. Du skriver at vi let kan forestille os, hvad der sker, når olient tager slut, (slipper op), men jeg er ikke sikker på at alle kan forestille sig det; jeg tror at du er meget visionær, når du kan se det.
    Efter det er sagt, må jeg tilføje at der er forskere, som arbejder på adskillige løsningsmodeller for alternativt brændstof, hvor især algedyrkning i oceanerne ser meget tiltalende ud. Jeg husker et nummer af "populær videnskab" (Illustreret Videnskab) som havde overskriften: Energi-krisen er afblæst!!! Den gik blandt andet på at bølge- og tidevands-energi kan bruges som energikilde, og at det drejer sig om store mængder.

    Foreløbig er vi i Danmark ved at få politisk nedsmeltning fordi der har været slagsmål om hvordan man skal finansiere flere havmølleparker. På de bedste tidspunkter har DK - iflg. specialister - allerede dækket 10-20% af energiforbruget med vind-energi.

    Men tilbage til Oryx og Crake: Det er meget sandsynligt, at verden kan udvikle sig i endnu mere opsplittet klassesamfund. Disse visioner om videnskabsfolk/rige mennesker, som bor indenfor afspærrede, bevogtede områder, er ikke ulig det, man ser i fx. Brazil/Brasilien. Men dér er der trods alt respekt for menneskeliv.

    Ideen at en global pandemi skulle slå de fleste mennesker ihjel er heller ikke ny, men holdningen, at nogen elite skulle kunne finde på det, er uhyggelig. Som du skriver i dine kommentarer er der virkelig mange af de ting, Atwood beskriver, som findes i moderat form nu og her - i vores tid.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er uhyggelig, og slett ikke utenkelig på lang sikt. Ihvertfall har mye av det Atwood skriver om allerede skjedd og hvordan kan det utvikle seg? Det er sannelig en skremmende tanke, men så er jeg noe pessimistisk av meg :)
      Ang. oljen så er vi avhengige av den, og hva skjer hvis den tar slutt? Man trenger ikke være visjonær for å forestille seg det. Heldigvis finnes det andre energikilder, men det tar tid å legge om og det virker ikke som verdenssamfunnet er interessert i å gjøre mye så mye pr dags dato. Jeg tror ikke energikrisen er avblåst, og det er positivt at det forskes på alternative energikilder. I Norge har vi dessverre måttet flytte forsøkene med bølgeenergi til Kanariøyene, hvor de også har store vindmølleparker. Det er synd at det mangler politisk vilje for slik satsing i Norge og når folk flest er i mot det så stagnerer utviklingen.
      Likevel, jeg er også optimistisk når det gjelder fremtiden, men når det er så mange negative faktorer som spiller inn blir jeg betenkt.

      Slett
  3. Flott og grundig omtale av Oryx og Crake! Du har virkelig fått fram dei mange aspekta ved boka. Eg begynte rett på Flommens år når eg var ferdig med denne, så har ikkje begynt å skrive om Oeyx og Crake enda. Det er bøker som gir ein litt å tenke på, både underveis i lesinga og i ettertid. Bøkene utfyller kvarandre sånn at det nesten er vanskelig skille dei frå kvarandre no i ettertid... (så det hadde kanskje vore ein fordel å blogge om Oryx og Crake før eg begynte på Flommens år). Men dei er likevel også ganske ulike, i stemning og stil, og i miljøet som vert skildra. Eg likte best å lese om tida før katastrofen, når ein som lesar visste kva som kom til å skje men ikkje korleis veien fram ville vere. Uansett veldig fascinerande lesing heile vegen:)

    Må sjå om eg kjem i gang med blogginga snart, men egentlig vil eg berre starte på Maddaddam og lese vidare... Eg var jo i den tru at Maddaddam var komt ut på norsk, men oppdaga jo at den kom ut på engelsk i haust og ikkje kjem på norsk før til neste år. Så enten må eg revurdere planen om å lese heile trilogien på norsk og gå for Madaddam på engelsk, eller så må eg vente heilt til neste år....

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fin kommentar! Jeg hadde nok startet rett på "Flommens år" hvis den lå klar, men jeg har i alle fall bestilt den fra biblioteket nå i kveld. Jeg har skjønt at bøkene kan leses hver for seg, men skal man lese den ene så bør en lese den andre, nettopp pga det du sier om at de utfyller hverandre.

      Håper du får skrevet noe om bøkene, dette synes jeg er et spennende tema! Men trasig at MaddAddam ikke er på norsk ennå - da blir det å lese den engelske utgaven, kan ikke vente så lenge :)

      Slett
  4. Jeg venter med å lese omtalen din til jeg er i mål med både skriving og lesing sjøl. Her er det hektisk, så det er bare å beklage forsinkelsen. Jeg håper på noen ord allerede i morra, hvis jeg klarer å skrive om ei uferdig Atwood-bok!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er forståelig, Hedda! Jeg gleder meg til å lese innlegget ditt om boken :)

      Slett
  5. Her kom omtale på plass nå, litt etter skjema; lesing og tenking tok en del tid! Ikke så rart, kanskje.

    Omtalen din var kjempefin! Du går inn i mange viktige momenter ved boka, som f.eks. dette med barneporno og genteknologi. Flott at du setter det så konkret i sammenheng med eksempler fra vår verden, det viser at det ikke er så langt unna, likevel, dette... Det er en ekstremt skummel "framtidsvisjon" Atwood skriver fram, og en må jo bare håpe at vi har vett til å ta bedre valg underveis enn det hennes mennesker, som Crake og Jimmy og foreldrene deres, gjorde.

    Jeg vil svært gjerne fortsette å lese Atwood, men må ha ei pause på grunn av studiene. Når kan det passe for dere andre å lese/skrive om "Flommens år"?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fin kommentar, Hedda! Ja, denne boken krever en del tenking - i alle fall synes jeg det er så mye ved boken å fundere over. Jeg lånte "Flommens år" på biblioteket på torsdag og har allerede startet så vidt på den, men det spørs hvor mye lesing det blir for jeg har også mye skolearbeid å gjøre nå som praksisperioden er over. Hvor lang pause trenger du?

      Slett
    2. Å, så flott at du er klar! Jeg har boka i hylla, fikk den i gave da den kom på norsk. Så jeg kan egentlig begynne å lese når som helst. Men så er det disse studiene, da! Jeg har et større arbeid som skal leveres inn nå i februar, og trenger ro til å jobbe med det. Vil gjerne vente til det er på plass, og så trenger nok huet en dag eller to for å fristilles. Blir det for seint for deg med slutten av måneden eller i starten av mars?

      Hvordan har det gått med praksisperioden?

      Slett
    3. Ja, studiene må komme først! Praksisen min gikk fint, fikk en veldig fin vurdering :)
      Det var jo mye å gjøre og mange oppgaver som nå i ettertid skal leveres inn så det er helt i orden vi venter litt med Flommens år. Jeg har så vidt startet på den, men har ikke hatt anledning til så mye lesing i det siste så det har blitt med de få sidene. Tenkte du å skrive om den i slutten av måneden, eller starte på den?

      Slett
    4. Tenkte å starte på den mot slutten av måneden/begynnelsen av mars. Er såpass mye som må gjøres her nå, så tør ikke begynne parallellt med arbeidet. Da veit jeg nemlig fort hvor tida forsvinner, og det er litt skummelt når en har innleveringsfrister...

      Så bra at det gikk fint! Vil tro at du fikk mange gode erfaringer gjennom å jobbe med et stoff på en så annerledes måte. Det blir jo konkretisert, det er det ikke alltid så lett å få til når en leser fag på egen hånd. Lykke til med oppgavene!

      Slett
    5. Det har vært vanskelig å være i rollen som student. Fra å jobbe som assistent i en barnehagen og så skulle være student i en annen innebærer en omkonstruering av måter å arbeide på. Jeg har glidd rett inn som en del av personalet, men har måttet arbeide med det at jeg faktisk er der som student. Det har gått mye bedre enn det første første året, og nå skulle vi også ha fokus på lederrollen - som jeg har erfaring med fra før, men det er fint å komme sammen med andre og diskutere faglig innhold.

      Jeg starter gjerne i feb/mars - det passer egentlig helt fint :)

      Slett