Alberte og Jakob ~ Cora Sandel

Alberte og Jakob er mitt første møte med Cora Sandel, og da jeg leste at romanen fikk uvanlig stor oppmerksomhet til å være en debutroman i 1926 ble jeg svært nysgjerrig. Som nevnt lånte jeg tre forskjellige utgaver på biblioteket og i innledningen i den fra 1967 skriver Odd Solumsmoen at romanen ikke var "oppsiktsvekkende i formell henseende, ikke sensasjonell på det ytre plan, ikke 'dristig'. Hva kunne det være som fikk folk til å sperre øynene opp?" Jeg valgte å lese den fra 2003 fordi det i forordet påpekes at utgavene etter førsteutgaven er blitt endret ved hver ny utgivelse, og noen ganger drastisk. Denne er basert på førsteutgaven, ettersom jeg leste intenst forrige helg ble jeg ferdig med boken så fort at den gikk rett inn på "har lest" hos Bokelskere.

"Hvorfor angår Alberte og Jakob oss i dag som da den første gang kom [...]? Enda den altså ikke var 'nyskapende', men solid forankret i norsk fortellertradisjon." spør Solumsmoen, og svarer at "litt Alberte er det i oss alle" - hennes hverdag, hennes drømmer om å være seg selv, kunne bli noe annet enn det som er påkrevd av konvensjonene. "I den kalde, blåsende tilværelsen er hun aldri langt unna. Så underlig går det at den ensomme Alberte gjør en selv mindre ensom." Jeg tror han er inne på noe vesentlig, til tross for årene som skiller.

Romanen handler om Alberte og broren Jakob som vokser opp et embetsmannshjem i en nordnorsk by og starter med å beskrive en ny dag - som oftest er det tykt med snø "som avrunder, dæmper, nedstemmer alt, form, farve og lyd." Til dette våkner Alberte, god og varm - eneste tid på døgnet hun ikke fryser. "Varme er liv, kulde er død." Alberte tilber varmen, varmen gjør alt mulig, man blir et nytt menneske. Kontraster vises også i relasjonene mellom familiemedlemmene. For eksempel er Alberte mer skoleflink enn broren, men hun måtte slutte på skolen for å gi ham sjanse til en utdannelse. Nå går hun hjemme og hjelper moren i huset, men det er en rolle hun ikke trives med. I hjemmet har alle lært seg å sondere terrenget, "det er blitt et vel utviklet instinkt, en evne." Moren og faren har et anstrengt forhold, det samme kan sies om forholdet mellom Alberte og moren. Alberte - stillferdig, en skygge, rødmende, med en stivhet som ikke utelukkende er på grunn av kulden. Hun springer, går på ski, vandrer. "Å gå blir en tilflukt hvor hun kan hente nytt mot." Jakob er på sin side også tynget av krav, det handler om å bli noe, men han er på kant med samfunnet, full av opprør. Og de dekker og støtter hverandre.

Innimellom møtes de unge i byen til prat, noe som gir Alberte energi og mot. For eksempel er Beda hennes rake motsetning, hun er ikke redd for å si det som det er med "fæle ord" og et språk som "næsten er som landsfolkets". Hun møter unge menn og sjeneres ikke for å bli sett sammen med først den ene så den andre. Beda blir Albertes alter ego, og hun forsvarer henne når andre snakker nedlatende om henne. For Alberte blir det å vente. For det må jo skje noe snart!

Stuene er som et ishav og verden utenfor en hvit og grå hvirvel. Sneen står som røk fra takene, piskes op i skavler rundt hjørnene, martrer menneskenes ansikter og blinder deres syn. Den lægger sig tæt og hårdt på fremspring og kanter, stænger hver dag pånyt de vinduer, som med møie holdes frostfrie, fylder sprækker og fuger, står ind som en sky, når en dør åpnes. Sne i bislaget om morgenen, sne høit op på gatedøren, sne indi krave og op gjennom ærmene, når man er ute. Når blåsten av og til lægger sig, blir sneen ved at drysse og drysse fra den tykke himmel som fjær fra en uuttømmelig grå dyne.

s. 51

Med andre skjer ting. Venninnene blir forlovet, gifter seg, får barn. Noe Albertes mor gjerne hadde sett at også datteren gjorde. Men Alberte vet at hennes største og vesentlige mangel er at hun aldri kan bli noe som helst i retning av sin mor, hun er "blottet for selskapelige talenter og alle ytre egenskaper." Mens hun går og gjør ingenting og blir ingenting, venter hun på at noe må skje. Hun har vel som Jakob tendenser til opprør i seg, men hun venter, det er hennes kjønns lodd å gjøre som konvensjonene forventer. Likevel, hun tenker og funderer, hva vil hun? Det er ikke godt å si, men hun vet hva hun ikke vil, og hun vil bort.

Hun øiner noget åpnet, fritt og solbeskinnet. Og et mylder av mennesker. Som ikke er ens pårørende, ikke kan kræve en til regnskap for ens skabelon og tilbøieligheter. Hvem man skylder at være anderledes end man er.

s. 88

Etter all kulden og isen blir det faktisk varme og sommer til slutt. Faren hjelper Jakob slik at han får hyre på en båt, noe moren motsetter seg, men ikke kan gjøre noe med. Alberte og Jakob har et nært forhold, og når han reiser sier han at han vil hjelpe henne til å reise til Kristiania når han får lagt seg opp litt penger. Likevel, de pirker ikke unødvendig i ømtålelige saker. Men Alberte bekymrer seg for Jakobs fremtid som sjømann, og samtidig hvordan foreldrene vil ha det hvis hun også skulle reise. Et svik.

Som i blink ser hun sig selv, fri og frank, løst fra alt ondt, ute i verden. I det mindste i Kristiania, kanske andre steder, helst så langt borte som mulig. Hun er freidig og aktiv, som de er, som kommer hjem om somrene.

s. 115

Det er flere andre kontraster i romanen, som Albertes motstridende følelser for Cedolf. Det er forventet at hun skal gifte seg med en passende mann, og Cedolf vil være under hennes stand. Det blir til at hun unngår ham så godt hun kan. Sommeren er kort og høsten er over dem på et blunk, og det er tiden da alle reiser. Alberte øyner et håp; hvis hun kan begynne på gymnaset kan hun bli vitende og fri, bli noe. Faren sier nei, de har ikke råd og dessuten er det "de huslige netheter". Men Alberte holder ikke ut tanken på å bare gå der i huset.

Skimter hun ikke et endeløst, grått ocean, lyst og farvefattig som en sløret høstdag? Er det ikke i og bak alle ting - er det ikke de man glir ut i og blir ett med, når døden kommer?
  Døden?

s. 203

Hun klarer ikke å se for seg å skulle leve med uendelige grå og trykkende hverdager bak og foran seg, og bestemmer seg for å drukne seg i sjøen. Men nede i det iskalde vannet reiser det seg i henne en rasende motvilje, hun klorer seg til bryggeplankene og innser at hun har noe som er sitt eget: livet. Vel hjemme samler Alberte sammen de våte skjørtene og går til rommet sitt. "Leve allikevel, leve videre, så godt man kan." Historien viser at det finnes lys i mørket, men man er nødt til å gjøre noe selv og ikke bare sitte og vente. Å bruke energien på noe som gir mening. Derfor angår Alberte og Jakob oss også i dag. Alberte bestemmer seg for å gjøre noe med livet sitt, og selv om vi i dag har allverdens muligheter kan det også være hindringer som gjør at vi ikke kan være oss selv helt og fullt. Men drømmene fyller oss med mot, for de er oppnåelige, nettopp fordi noen gikk i bresjen for å gjøre det mulig. "Snart er det atter en dag." Jeg får så lyst til å slå armene rundt Alberte og si at du kan gjøre som du vil, fremtiden er din!

Alberte og Jakob av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker