Intet nytt fra Vestfronten ~ Erich Maria Remargue

Etter siste eksamen var det fantastisk å komme hjem etter jobb uten å slå på pc-en eller åpne pensumbøkene, uten å ha det hengende over meg at det var et visst antall sider jeg måtte komme gjennom og et visst antall notater som måtte repeteres, men bare sitte ute i det fine været og lese ferdig månedens 1001 bok, Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue. Den kom ut i 1929 og utgaven jeg har lest er gitt ut i anledning 100-årsmarkeringen av starten på første verdenskrig, med etterord av Helge Jordheim.

Boken handler om unge gutter som blir rykket rett ut i krigen. En krig som startet et av de blodigste århundrer. Fortelleren er nittenåringen Paul som sammen med tre av sine klassekamerater er blitt overtalt av sin lærer til å verve seg, av plikt for fedrelandet. Paul reflekterer over dette at generasjonen før dem styrtet deres verdensanskuelse, at overbevisningen om at de skulle være "formidlere og ledere til de voksnes verden, til arbeidets, pliktens, kulturens og fremskrittets verden, til fremtiden" blir slitt i stykker.

Mens de ennå skrev og talte, så vi lasarett og døende. Mens de betegnet oppofrelsen for staten som det største, visste vi alt at dødsangsten er større.

s. 12

Men feige var de ikke, og gikk modige frem ved hvert angrep, de elsket sine hjemsteder like mye som de. Likevel hadde de "plutselig lært å se", og de så at det ikke var noe igjen av deres verden. "Vi var plutselig på en fryktelig måte blitt ensomme, og ensomme måtte vi kjempe oss gjennom." Dette går som en rød tråd gjennom romanen, alt blir snudd på hodet, og følgene gutten ikke tenkte på da de vervet seg trer tydelig frem etter hvert. Å bli soldat innebar en oppofrelse av personligheten, å bli dressert som sirkushester, men som gjorde dem forberedt til det som ventet i skyttergravene, og samtidig våknet en fellesskapsfølelse som hjelper dem å holde ut. Hjelper dem å tilpasse seg, til ikke å bryte sammen i den nifse malstrømmen fronten var, hvor soldaten blir som dyr; "det er dyrets instinkt som våkner i oss, som leder oss og beskytter oss." De kan ikke tillate seg å tenke, da ville de for lengst blitt noen spredte kjøttfiller. Her er skolekunnskapen til ingen nytte. Når de snakker sammen om hva de skal gjøre etter krigen forekommer alt håpløst og fortvilet, for hvordan kan de kunne ta det andre alvorlig når de først har vært i fronten? "Det er vår generasjons felles skjebne."

Noen ganger er setningene oppstykket av kommaer, i en rytme som forteller om skjerpet oppmerksomhet, dyp dødsangst og frykt eller opplevelser som vanskelig lar seg forestille, noe som preger innholdet slik at det treffer rett i magen når jeg leser det. For det er død, lemlestelse, men også skildring av hvordan følelseslivet, drømmer og håp bukker under i malstrømmen. Utviklingen frem til en erkjennelse av å aldri kunne finne seg til rette når krigen er over, av å ha gått til grunne som menneske. Livet ved fronten er et liv på grensen til døden, og "innskrenker seg til det aller mest nødvendigste, alt annet ligger i en dump søvn. Det er vår primitivitet og vår redning. [...] Det er som en polarekspedisjon. Enhver livsytring skal bare tjene selvoppholdelsesdriften og er tvangsmessig innstillet på det."

Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt.

s. 74

Grunnlaget for å holde ut er omsorgen de har for hverandre, for kameratene, fordi det kun er tilfeldigheter som gjør om de lever eller dør. Og det gjør dem likegyldige, de kan ikke vite hvor neste bombe eller granat treffer. Beskrivelsene av de som blir truffet er så brutale, og jeg kan ikke fri meg fra tanken på hvordan dette påvirker et menneske å oppleve. Det er ingen tilfeldighet at 10-20 % av soldater som har vært i krig lider av posttraumatisk stressforstyrrelse. Det er også et tema i romanen, for hva vil skje med disse ungdommene etter krigen? Når Paul er hjemme på perm føler han seg som en fremmed, og tilbake ved fronten innser han at sammen med kameratene er han ikke lenger "et skjelvende stykke liv alene i mørket" for de er mer intimt forbundet enn elskende. Mot slutten finner Paul en bit av livsgnist i seg selv i det at han helt og holdent kjenner at "de skal ikke ta mer fra meg, de kan ikke ta mer fra meg" og derfor kan møte det som må komme.

Jeg er vel egentlig ikke så bevandret i krigsskildringer, men har uansett sjeldent lest slike umenneskelige og brutale beskrivelser. I etterordet skriver Jordheim at første verdenskrig betegnet et skille i krigføring og at sjokkbølgene fra slagmarken slo innover litteraturen. Men der mange idylliserte tapperheten, kameratskapet og heroismen, skiller Intet nytt fra Vestfronten seg fra andre krigsromaner. Generasjonens felles skjebne består i at en hel generasjon unge menn deler opplevelser som ingen andre generasjoner kan forstå, det oppstår et brudd, og ved å lese denne boken kan det hjelpe oss å forstå slike brudd som for eksempel barnesoldater i Kongo eller norske krigsseilere. Det tror jeg faktisk den kan.

Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue
Orginaltittel: Im Westen nichts Neues (1929)
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Mapuche ~ Caryl Férey

Om smakebiten jeg hadde i april skrev jeg i noen kommentarer at selv om sitatet er fælt er ikke alt like ille, og at hele boken heldigvis ikke er som smakebiten. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hele boken er like fæl, men det finnes også deler som ikke er det. Forlaget skriver om boken at den er "rå og brutal, øm og poetisk, rystende og dypt engasjerende." Det har de helt rett i.

Mapuche ble utgitt i 2012 og er Caryl Féreys andre roman som er oversatt til norsk. Han betraktes som fransk thrillerlitteraturs store håp, og mange av bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter. På Wikipedia leste jeg at mapuche (mapudungun for 'folket på jorden' eller 'jordens folk'), er en folkegruppe som hadde kontroll over et territorium i sentrale og sørlige del av Chile og sør i Argentina, og etterkommerne lever fremdeles i området. De er kjent som folket som stod imot ekspansjonen fra inkaene, og som senere holdt stand mot spanske og chilenske styrker.

Handlingen er satt til Argentina etter militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983, med tre forskjellige presidenter. I 1976 kom de militære til makten ved et kupp mot presidenten Isabel Martínez de Perón. I deres maktperiode forsvant titusenvis av mennesker som motsatte seg militærregimet, eller som man mistenkte for det. Fra den første arrestasjonsbølgen av samlet mødrene til de forsvunne seg på Maiplassen foran Casa Rosada, presidentpalasset, for å demonstrere.

Med dette som utgangspunkt har den franske forfatteren Caryl Férey skrevet en roman med rystende beskrivelser av redselsfulle handlinger og opplevelser, om mennesker på sitt verste, og jeg tenker; er det mulig! Boken starter med at en kropp slippes fra et fly, og derfra føres leseren videre på en reise i både Argentinas historie og enkeltmenneskers skjebner. Jana, mapuchen, var kommet til hovedstaden Buenos Aires for å studere på kunsthøyskolen og "som så mange andre ubemidlede studiner måtte hun prostituere seg for å overleve". Hennes raseri kommer sterkt frem av setningene; "Hun hadde blitt en piggtråd." Da hun sammen med venninnen, Paula, egentlig Miguel, finner ut at den døde er Paulas venn gjør de hva de kan for å finne ut hva som har skjedd. Slik blir Jana kjent med privatdetektiven Rubén, hvis mål er å finne de ansvarlige for ugjerningene som ble begått i "Den nasjonale omorganiseringsprosessen" som diktaturet kalte det. Sammen med mødrene på Maiplassen nøster de opp flere uoppklarte saker som fremdeles er svært ømtålige selv etter tretti år fordi det er mange som har mye å skjule. Rubén har selv opplevd diktaturets torturkamre, hvor faren og søsteren ble drept. Det var også vanlig at spedbarn etter "forsvunne" personer havnet hos barnløse ektepar innen det militære, de var en del av "krigsbyttet", og dette er et uunngåelig tema i boken.

Det er flere spor som krysses i romanen og tråder som knyttes sammen, noe forfatteren har gjort på en særdeles spennende og elegant måte. Mye historie om landet blir fortalt, og om utviklingen frem til mot diktaturet og etterpå. Terror og sensur, altomfattende undertrykkelse, dødsskvadroner, frykt og usikkerhet er noen av elementene. Hvem kunne stå i mot de militære? Når man risikerte for å bli beskyldt for konspirasjon om man snakket til ukjente eller arrestert for å gi fyr til en forbipasserende. Kvinnene bestemte seg for å gjøre opprør når ektemenn og barn forsvant, og Mødrene på Maiplassen fortsatte også etter militærdiktaturets fall. Det er farlig å pirke borti gamle forbrytelser, og Jana og Rubén blir utsatt for flere mordforsøk. De opplever også mye som er fælt å lese. Noen ganger har jeg lyst til å lukke øynene, ønsker ikke å vite at slikt faktisk har skjedd. Men det går an, det er mulig. Når man tror en har sett det verste, og skjønner at det verste har ingen grenser, blir det også for meg en opprørende og ubehagelig opplevelse. For selv om handlingen er fiksjon, er forholdene rundt fakta, og nettverkene som overlevde diktaturet gjør hva som helst for at ikke sannheten skal komme frem. I en by hvor 34,9 % av befolkningen (rundt 4,4 millioner) lever under fattigdomsgrensen, er Buenos Aires "blitt en gammel dame som hadde stengt seg inne i de gamle minnene mens hun telte over de siste smykkene sine foran det grå Atlanterhavet, som ikke gadd å se på henne lenger".

Et særdeles høyt spenningsnivå preger hele boken, det var til tider umulig å legge den ned. Jeg leste om kvelden, og våknet med den på dynen. Jeg leste før jeg gikk på jobb og hadde den med med i vesken, og jeg leste før skolen selv om jeg skulle forberedt meg til forelesningene. Jeg fikk vondt i magen, tårene sprengte på bak øyelokkene, det er grusomt å lese og det er vanskelig å forestille seg at slikt har skjedd. Det er rått, brutalt og en får realiteter slengt rett i fleisen. Men jeg sitter igjen med troen på at det finnes håp. Jana og Rubén dras mot hverandre, til tross for alt som skiller dem. Midt oppi alt det grufulle spirer denne ømme, sårbare kjærligheten, som binder dem sammen. Det er fint å lese, og binder sammen deres individuelle fortid med opplevelser ingen skulle vært nødt til å gå gjennom. Samtidig viser romanen at en kollektiv protest kan føre til oppklaring og svar på tilslørt sannhet. Denne boken anbefaler jeg alle å lese! Den gir en ny dimensjon til et lands historie, men også enkeltmenneskers egen historie.

Mapuche av Caryl Férey
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2014
Norsk bokmål
528 sider
Leseeksemplar fra forlaget

En smakebit på søndag (intet nytt fra vestfronten)

Månedens 1001-bok Intet nytt fra Vestfronten, som jeg startet på hin dagen, virker å være bra. Jeg har ikke kommet lengre enn til side 16, men det jeg har lest så langt gjør at jeg ser frem til å fortsette. Fire unge menn er rykket rett ut i krigen, overtalt av sin rektor, Kantorek, og historien fortelles av en av dem, Paul Bäumer.

Vi går videre, en lang stund. Kropp har roet seg, vi føler det. Det er denne fronthysterien, alle har en trevl av den iblant.
Müller spør ham: - Hva skrev Kantorek egentlig til deg?
Han ler. - At vi er ungdom av stål.
Vi ler alle tre hånlig. Kropp banner. Han er glad han kan snakke.
Ja, slik tenker de, de hundretusenvis av Kantoreker! Ungdom av stål. Ungdom! Ingen av oss er mer enn tyve år. Men ung? Ungdom? Det er lenge siden. Vi er gamle mennesker.

s. 15

Ambisjoner

Puh! Da var det bare én eksamen igjen og det er heldigvis over en uke til, så nå skal skrivebordet ryddes slik at det er klart til nytt fag, nye bøker og nye notater. Men det gjør jeg i morgen etter jobb. I dag skal jeg kun gjøre slikt som jeg ikke har hatt anledning til den siste tiden, blant annet ta en surferunde på nettet. Det er helt sikkert skjedd en hel masse jeg har gått glipp av!

Mapuche ble lest ferdig for ti dager siden, og anmeldelse kommer i løpet av helgen, og Den ensomme polygamisten er blitt satt på vent til siste eksamen er unnagjort. Da blir det stormlesing, for jeg har også ambisjoner om å lese månedens 1001 bok som allerede er lånt på biblioteket.

På forhånd - god helg!

Skrivebordet mitt - bildet tok jeg i går da det var litt sol inn gjennom vinduet.
I dag har det stort sett regnet.

Med mine nye briller :)

Den afrikanske farm: del II ~ Karen Blixen

Del I av min Blixen-lesing finnes her, jeg kom ikke lengre enn til side 61 før bloggdato i bokhyllelesingen, men nå har jeg lest hele boken og skal forsøke å komme med en helhetlig oppdatering. Den afrikanske farm handler om Karen Blixens 17 år i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika), fra 1914 til 1931, hvor hun sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, kjøpte en farm hvor de dyrket kaffe. Boken handler stort sett om hennes egne memoarer fra disse årene og mannen blir kun vagt nevnt én gang så vidt jeg fikk med meg. Dette er Karens betraktninger, og etter det jeg husker fra filmen Mitt Afrika var ikke de to særlig lykkelige sammen. Jeg må si jeg så frem til skildringene av forholdet med Denys Finch-Hatton som er spesielt vektlagt i filmen, men der måtte jeg se meg skuffet. Hun snakker om ham som en venn, og langt ut i boken om at de hadde lange samtaler sammen samt hva hun gjorde for ham etter at han døde i et fly-krasj. Romansen mellom dem sies det ingenting om.

Altså er ikke boken slik den kjente Mitt Afrika-filmen viser, men snarere en samling historier fra tiden hennes der. Ikke at jeg ble skuffet i helhetsbildet, men sånn kan en film med Robert Redford gjøre med en. Nå i ettertid leser jeg at filmen også er basert på brev og andre verk Karen Blixen skrev. Men boken Den afrikanske farm er mer hennes erindringer fra tiden da hun drev farmen og som hun skrev etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og ble utgitt i 1937. 

I heftet som fulgte med boken står det at broren, Thomas Dinesen, stod henne nær og det var til ham Karen Blixen per brev betrodde sine innerste følelser. Han har også skrevet bøker, blant annet en om sin søster hvor han sier at hun hadde en enestående "evne til å gi et betagende billede af alt hva hun traf på i sit liv - mennesker og natur, henrykkelse og fortvilelse - til tider kan kunstneren rives så meget med af sit billede, at selv hans nærmeste venner kan komme i tvivl om ægtheden, sandheden i dets skabelse." I Den afrikanske farm så Thomas Dinesen at hun hadde fordreid virkeligheten slik at den skulle passe inn slik hun ønsket den skulle ha vært. Det var ikke negativt, han mente ikke hun var en løgner, men rett og slett en dikter.  

I Den afrikanske farm er Karen Blixsens kjærlighet til stedet til å ta og føle på, og hun sier i starten av boken at farmen lå for høyt for kaffedyrking og at det var vanskelig å få driften til å lønne seg. Dette kommer hun også tilbake til mot slutten, da hun blir nødt til å selge alt og flytte til Danmark.

Foran meg lå en veldig strekning av åpent, bølgende land, en ridetur på halvt hundre mil. Her fantes det ikke et eneste gjerde eller en eneste grøft, ingen veier og ingen menneskelige boliger bortsett fra masaienes landsbyer, som de kaller manyattaer og som står tomme halve året når de store vandrerne tar med seg kvegflokkene sine til nye beiter. Lave, gamle tornetrær stod spredt ut over sletten. Her var lange, dype dalfører og elveleier med store flate steiner, hvor man måtte følge et dyretråkk for å komme over.

Etter en stund merket man hvor stille det var her ute. Når jeg nå ser tilbake på mitt liv i Afrika, synes jeg det er livet til et menneske som er kommet ut av en støyende og urolig verden og inn i et stille land.

s. 80

I heftet påpekes det at det var vanlig at kolonistene betraktet afrikanerne som dyr eller barn, og at de burde være takknemlige for den utviklingen Europa bidro med. Selv om Karen Blixen var påvirket av denne holdningen leser jeg i boken at hun fikk en forståelse for at de faktisk var mennesker. Blant annet ved at hun reflekterer rundt det at rettferdighetsbegrepene hos de to verdensdelene var så forskjellige. Hun forsøkte å sette seg inn i andre folkeslags levevis, og ikke bare avfeie dem etter europeisk normer. Også masaienes skjebne ser hun på med en viss vemodighet; "Fra farmen kunne jeg år for år følge skjebnen til det døende masaifolket på den andre siden av elven. De var krigere som var blitt forbudt å føre krig. Stammen var nå en gammel løve med klørne klippet, en kastrert nasjon." Somalikvinnene beskriver hun på en fantastisk måte, og selv om vi i dag betrakter Somalia blant de fem verste land å leve i som kvinne, levner Blixen ingen tvil om at det inne i den avstengte kvinneverden som hersket hos somalikvinnene som bodde på farmen merket hun "at et sterkt og mektig ideal var usynlig til stede, og uten dette kunne ikke besetningen ha holdt ut så heltemodig: Tanken om et tusenårsrike hvor kvinnene skulle regjere verden." Om de to rasene skriver hun at forholdet på mange måter minner om det mellom de to kjønn, for hvis en av dem fikk vite at de ikke betydde mer i den andres liv enn hva den andre betyr i deres eget ville de bli forarget og ikke tro det. "Under gjensidig illusjon gikk samværet mellom hvite og svarte sin jevne gang."

Selv om det kunne være ensomt på farmen, var det alltid mye å gjøre og hendelser som måtte følges opp. Det kom også mange gjester på besøk. "En gjest er alltid velkommen. Han hadde jo nytt å fortelle, og enten det er dårlig eller godt, er det brød for sjelen for mennesker som lever et ensformig liv i et avsidesliggende hus." Spesielt nevnes Denys Finch-Hatton og Berkley Cole ofte. Førstnevnte "var så hissig på samtaler og diskusjon" når han kom tilbake fra jaktekspedisjonene at de to ble sittende og snakke til langt på natt. Karen Blixen så på seg selv som en storyteller, og diktet mange eventyr og historier hun kunne fortelle til Denys Finch-Hatton når han kom.

Denys ville heller høre på en historie enn å lese den. [...] Når han kom til farmen, spurte han meg om jeg hadde noen nye historie å fortelle ham. [...] Om kvelden gjorde han det behagelig på gulvet foran kaminen med alle husets puter spredt rundt seg. Jeg satt med bena over kors ved siden av ham, som selve Sheherazade. Han hørte oppmerksomt på en lang historie helt til siste slutt.

s. 177

Den største gleden hun opplevde var å fly med Denys Finch-Hatton over Afrika, og skildringene fra turene er så levende at jeg har ingen problemer med å se dem for meg. En annen fantastisk skildring er fra en safari hun dro på inn til Masai-reservatet hvor hun beskriver opplevelsen av landskapet, løvejakt og naturen. I boken er det også mange historier om mennesker hun møter som ofte er svært underholdende og usedvanlig godt skrevet.

Karen Blixens kaffefarm M’Bogani i Kenya.

Siste kapittel heter "Farvel til farmen" og Karen Blixen tar for seg hvordan farmen bukket under for tørke, lave kaffepriser og manglende kapital som til slutt førte til at farmen måtte selges, og hun måtte reise tilbake til Danmark. Den afrikanske farm likte jeg svært godt og kommer garantert til å lese mer av Karen Blixen! 

Den afrikanske farm av Karen Blixen
Originaltittel: Out of Africa og Den afrikanske farmGyldendal Norsk Forlag, 1948
De norske Bokklubbene AS, 2001, for denne utgaven
Norsk, bokmål
303 sider
Innbundet, gave

Bokhyllelesing