Sider

Sider

fredag 30. mai 2014

Intet nytt fra Vestfronten ~ Erich Maria Remargue

Erich Maria RemargueEtter siste eksamen var det fantastisk å komme hjem etter jobb uten å slå på pc-en eller åpne pensumbøkene, uten å ha det hengende over meg at det var et visst antall sider jeg måtte komme gjennom og et visst antall notater som måtte repeteres, men bare sitte ute i det fine været og lese ferdig månedens 1001 bok, Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue. Den kom ut i 1929 og utgaven jeg har lest er gitt ut i anledning 100-årsmarkeringen av starten på første verdenskrig, med etterord av Helge Jordheim.

Boken handler om unge gutter som blir rykket rett ut i krigen. En krig som startet et av de blodigste århundrer. Fortelleren er nittenåringen Paul som sammen med tre av sine klassekamerater er blitt overtalt av sin lærer til å verve seg, av plikt for fedrelandet. Paul reflekterer over dette at generasjonen før dem styrtet deres verdensanskuelse, at overbevisningen om at de skulle være "formidlere og ledere til de voksnes verden, til arbeidets, pliktens, kulturens og fremskrittets verden, til fremtiden" blir slitt i stykker.

Mens de ennå skrev og talte, så vi lasarett og døende. Mens de betegnet oppofrelsen for staten som det største, visste vi alt at dødsangsten er større.
s. 12

Men feige var de ikke, og gikk modige frem ved hvert angrep, de elsket sine hjemsteder like mye som de. Likevel hadde de "plutselig lært å se", og de så at det ikke var noe igjen av deres verden. "Vi var plutselig på en fryktelig måte blitt ensomme, og ensomme måtte vi kjempe oss gjennom." Dette går som en rød tråd gjennom romanen, alt blir snudd på hodet, og følgene gutten ikke tenkte på da de vervet seg trer tydelig frem etter hvert. Å bli soldat innebar en oppofrelse av personligheten, å bli dressert som sirkushester, men som gjorde dem forberedt til det som ventet i skyttergravene, og samtidig våknet en fellesskapsfølelse som hjelper dem å holde ut. Hjelper dem å tilpasse seg, til ikke å bryte sammen i den nifse malstrømmen fronten var, hvor soldaten blir som dyr; "det er dyrets instinkt som våkner i oss, som leder oss og beskytter oss." De kan ikke tillate seg å tenke, da ville de for lengst blitt noen spredte kjøttfiller. Her er skolekunnskapen til ingen nytte. Når de snakker sammen om hva de skal gjøre etter krigen forekommer alt håpløst og fortvilet, for hvordan kan de kunne ta det andre alvorlig når de først har vært i fronten? "Det er vår generasjons felles skjebne."

Noen ganger er setningene oppstykket av kommaer, i en rytme som forteller om skjerpet oppmerksomhet, dyp dødsangst og frykt eller opplevelser som vanskelig lar seg forestille, noe som preger innholdet slik at det treffer rett i magen når jeg leser det. For det er død, lemlestelse, men også skildring av hvordan følelseslivet, drømmer og håp bukker under i malstrømmen. Utviklingen frem til en erkjennelse av å aldri kunne finne seg til rette når krigen er over, av å ha gått til grunne som menneske. Livet ved fronten er et liv på grensen til døden, og "innskrenker seg til det aller mest nødvendigste, alt annet ligger i en dump søvn. Det er vår primitivitet og vår redning. [...] Det er som en polarekspedisjon. Enhver livsytring skal bare tjene selvoppholdelsesdriften og er tvangsmessig innstillet på det."

Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt.
s. 74

Grunnlaget for å holde ut er omsorgen de har for hverandre, for kameratene, fordi det kun er tilfeldigheter som gjør om de lever eller dør. Og det gjør dem likegyldige, de kan ikke vite hvor neste bombe eller granat treffer. Beskrivelsene av de som blir truffet er så brutale, og jeg kan ikke fri meg fra tanken på hvordan dette påvirker et menneske å oppleve. Det er ingen tilfeldighet at 10-20 % av soldater som har vært i krig lider av posttraumatisk stressforstyrrelse. Det er også et tema i romanen, for hva vil skje med disse ungdommene etter krigen? Når Paul er hjemme på perm føler han seg som en fremmed, og tilbake ved fronten innser han at sammen med kameratene er han ikke lenger "et skjelvende stykke liv alene i mørket" for de er mer intimt forbundet enn elskende. Mot slutten finner Paul en bit av livsgnist i seg selv i det at han helt og holdent kjenner at "de skal ikke ta mer fra meg, de kan ikke ta mer fra meg" og derfor kan møte det som må komme.

Jeg er vel egentlig ikke så bevandret i krigsskildringer, men har uansett sjeldent lest slike umenneskelige og brutale beskrivelser. I etterordet skriver Jordheim at første verdenskrig betegnet et skille i krigføring og at sjokkbølgene fra slagmarken slo innover litteraturen. Men der mange idylliserte tapperheten, kameratskapet og heroismen, skiller Intet nytt fra Vestfronten seg fra andre krigsromaner. Generasjonens felles skjebne består i at en hel generasjon unge menn deler opplevelser som ingen andre generasjoner kan forstå, det oppstår et brudd, og ved å lese denne boken kan det hjelpe oss å forstå slike brudd som for eksempel barnesoldater i Kongo eller norske krigsseilere. Det tror jeg faktisk den kan.



Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue
Orginaltittel: Im Westen nichts Neues (1929)
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

10 kommentarer:

  1. Hurra for ryddig pult og kjemisk fritt for pensumbøker !!! Er det ikke herlig !!! Jeg har pakket alt mitt inn i et skap og satser på "ute av syne, ute av sinn" helt til slutten av august :o) Omtalen din var et nostalgisk møte med Remarque. Jeg leste boka på 80-tallet og satt med de samme følelsene som deg. Hadde jeg ikke hatt knepent med tid så ville jeg gjenlest boka nå i lesesirkelen. Har imidlertid tjuvstartet på Mansfield Park istedenfor. Harde prioriteringer.. Nyt friheten til å lese hva du vil i eget tempo, ute på terrasse eller i hage med bare tær og vind i håret. Det er først når man har hatt det over evne travelt at man klarer å virkelig sette pris på litt tid for seg selv. Happy read!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er herlig, Marianne! Pulten er ikke ryddet ennå, men i løpet av helgen skal alt pensum bort for til neste semester er det uansett nye fag. Fint at du fikk et gjensyn med Remarque, og skjønner godt du har startet med Mansfield Park istedenfor ettersom du allerede har lest boken. Mansfield Park har jeg lest en gang før, men det skal bli artig å lese den med notatblokk og penn. Det er sant som du sier, at når en har hatt det virkelig hektisk vet en å sette pris på litt tid for en selv :)

      Slett
  2. Gratulerer med unnagjort eksamen.:)

    Bjørn

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Bjørn! Det kjennes godt, spesielt etter en svært hektisk vår der mesteparten av pc bruken har vært til skolearbeid :)

      Slett
  3. For en lettelse det må være å være ferdig med eksamen, gratulerer! Intet nytt fra vestfronten har jeg også lest nå nylig, og jeg likte den veldig godt. Krigsromaner er ikke helt min greie, men denne her handler jo ikke så mye om det tekniske, blod og gørr og sånt, men mer om hva krigen gjør med oss som mennesker. Flott omtale du har skrevet! Håper du får en helg du kan nyte :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Åja, det er fantastisk å være ferdig, nå er jeg spent på resultatene! Jeg har heller ikke den store entusiasmen for krigsromaner, men som du sier var denne annerledes, noe som sikkert har gjort at den er en av de mest leste krigsskildringene. Huff, ja det er skremmende hva krig gjør med mennesker, og særlig med tanke på at noen sitter og planlegger den uten å oppleve de redslene soldatene gjør. Takk for fine ord om innlegget! Helgen er avslappende og herlig :)

      Slett
  4. Fin omtale, Birthe! Du har trekt fram mange illustrerende sitater. Stakkars, stakkars gutter. Det er helt forferdelig hva de måtte leve med, være vitne til og gjøre. Og hva det til slutt gjorde med dem. Håper neste bok ut er litt lystigere!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hjertelig takk, Hedda! Ja, det er forferdelig hva de måtte gjennom og leve videre med!
      Neste bok, Mansfield Park, har jeg lest en gang før og den er jo mer lystig, men likevel med underliggende urettferdigheter og datidens kvinnesyn. Men du vet jo Austen, det kan være lystig lesing det :)

      Slett
  5. Takk for en god omtale av romanen – likte særlig godt det du skrev om tegnsetting/komma og hvordan du tolker det, fin observasjon"

    SvarSlett
    Svar
    1. Takker for fin kommentar! Ja, det var virkningsfullt med den måten å bruke tegnsetting på :)

      Slett