Intet nytt fra Vestfronten ~ Erich Maria Remargue

Etter siste eksamen var det fantastisk å komme hjem etter jobb uten å slå på pc-en eller åpne pensumbøkene, uten å ha det hengende over meg at det var et visst antall sider jeg måtte komme gjennom og et visst antall notater som måtte repeteres, men bare sitte ute i det fine været og lese ferdig månedens 1001 bok, Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue. Den kom ut i 1929 og utgaven jeg har lest er gitt ut i anledning 100-årsmarkeringen av starten på første verdenskrig, med etterord av Helge Jordheim.

Boken handler om unge gutter som blir rykket rett ut i krigen. En krig som startet et av de blodigste århundrer. Fortelleren er nittenåringen Paul som sammen med tre av sine klassekamerater er blitt overtalt av sin lærer til å verve seg, av plikt for fedrelandet. Paul reflekterer over dette at generasjonen før dem styrtet deres verdensanskuelse, at overbevisningen om at de skulle være "formidlere og ledere til de voksnes verden, til arbeidets, pliktens, kulturens og fremskrittets verden, til fremtiden" blir slitt i stykker.

Mens de ennå skrev og talte, så vi lasarett og døende. Mens de betegnet oppofrelsen for staten som det største, visste vi alt at dødsangsten er større.

s. 12

Men feige var de ikke, og gikk modige frem ved hvert angrep, de elsket sine hjemsteder like mye som de. Likevel hadde de "plutselig lært å se", og de så at det ikke var noe igjen av deres verden. "Vi var plutselig på en fryktelig måte blitt ensomme, og ensomme måtte vi kjempe oss gjennom." Dette går som en rød tråd gjennom romanen, alt blir snudd på hodet, og følgene gutten ikke tenkte på da de vervet seg trer tydelig frem etter hvert. Å bli soldat innebar en oppofrelse av personligheten, å bli dressert som sirkushester, men som gjorde dem forberedt til det som ventet i skyttergravene, og samtidig våknet en fellesskapsfølelse som hjelper dem å holde ut. Hjelper dem å tilpasse seg, til ikke å bryte sammen i den nifse malstrømmen fronten var, hvor soldaten blir som dyr; "det er dyrets instinkt som våkner i oss, som leder oss og beskytter oss." De kan ikke tillate seg å tenke, da ville de for lengst blitt noen spredte kjøttfiller. Her er skolekunnskapen til ingen nytte. Når de snakker sammen om hva de skal gjøre etter krigen forekommer alt håpløst og fortvilet, for hvordan kan de kunne ta det andre alvorlig når de først har vært i fronten? "Det er vår generasjons felles skjebne."

Noen ganger er setningene oppstykket av kommaer, i en rytme som forteller om skjerpet oppmerksomhet, dyp dødsangst og frykt eller opplevelser som vanskelig lar seg forestille, noe som preger innholdet slik at det treffer rett i magen når jeg leser det. For det er død, lemlestelse, men også skildring av hvordan følelseslivet, drømmer og håp bukker under i malstrømmen. Utviklingen frem til en erkjennelse av å aldri kunne finne seg til rette når krigen er over, av å ha gått til grunne som menneske. Livet ved fronten er et liv på grensen til døden, og "innskrenker seg til det aller mest nødvendigste, alt annet ligger i en dump søvn. Det er vår primitivitet og vår redning. [...] Det er som en polarekspedisjon. Enhver livsytring skal bare tjene selvoppholdelsesdriften og er tvangsmessig innstillet på det."

Vi er ensomme som barn og erfarne som gamle mennesker, vi er rå og melankolske og overfladiske - jeg tror vi er fortapt.

s. 74

Grunnlaget for å holde ut er omsorgen de har for hverandre, for kameratene, fordi det kun er tilfeldigheter som gjør om de lever eller dør. Og det gjør dem likegyldige, de kan ikke vite hvor neste bombe eller granat treffer. Beskrivelsene av de som blir truffet er så brutale, og jeg kan ikke fri meg fra tanken på hvordan dette påvirker et menneske å oppleve. Det er ingen tilfeldighet at 10-20 % av soldater som har vært i krig lider av posttraumatisk stressforstyrrelse. Det er også et tema i romanen, for hva vil skje med disse ungdommene etter krigen? Når Paul er hjemme på perm føler han seg som en fremmed, og tilbake ved fronten innser han at sammen med kameratene er han ikke lenger "et skjelvende stykke liv alene i mørket" for de er mer intimt forbundet enn elskende. Mot slutten finner Paul en bit av livsgnist i seg selv i det at han helt og holdent kjenner at "de skal ikke ta mer fra meg, de kan ikke ta mer fra meg" og derfor kan møte det som må komme.

Jeg er vel egentlig ikke så bevandret i krigsskildringer, men har uansett sjeldent lest slike umenneskelige og brutale beskrivelser. I etterordet skriver Jordheim at første verdenskrig betegnet et skille i krigføring og at sjokkbølgene fra slagmarken slo innover litteraturen. Men der mange idylliserte tapperheten, kameratskapet og heroismen, skiller Intet nytt fra Vestfronten seg fra andre krigsromaner. Generasjonens felles skjebne består i at en hel generasjon unge menn deler opplevelser som ingen andre generasjoner kan forstå, det oppstår et brudd, og ved å lese denne boken kan det hjelpe oss å forstå slike brudd som for eksempel barnesoldater i Kongo eller norske krigsseilere. Det tror jeg faktisk den kan.

Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remargue
Orginaltittel: Im Westen nichts Neues (1929)
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker