Si at vi har hele dagen ~ Anne Kyong-Sook Øfsti

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti fikk jeg låne av min skjønne nabo Beathe. Hun skrev så fint om boken, blant annet at det er en vakker og rørende fortelling som hun håpet så mange som mulig fikk øynene opp for, så jeg fikk lyst til å lese den. Det har jeg nå gjort.

Boken handler om Korea-adopterte Rebekka som sørger over sin døde søster, Marion, også adoptert. Etter å ha vært sykemeldt begynner hun på jobb igjen som familieterapeut, men får ikke sorgen på avstand. Etter flere panikkanfall tar hun fire ukers ferie og bestemmer seg for å reise til Korea for å finne Marions biologiske mor og fortelle om kreften som førte til en altfor tidlig død. Med seg har hun en sorgdagbok hvor hun noterer tanker og hendelser hun ønsker å fortelle søsteren, som barn snakket de ofte om at de kanskje var søstre på ordentlig. Foreldrene, spesielt moren, blir engstelig, men har ventet på denne dagen. Hun er likevel redd for å miste enda en datter.

I Korea skal Rebekka bo en uke hos en vertsfamilie mens hun er i Soul, I-Sook og hennes datter Ji-Su, før hun reiser videre til Busan og barnehjemmet Marion og hun ble ado. Fra nå er det to fortellerstemmer i boken; Rebekka og I-Sook. Det blir tidlig klart at I-Sook har en eldre datter hvis minner hun har fortrengt, men når Rebekka kommer dukker det hun har valgt å glemme frem. Ji-Su er den som stiller nærgående spørsmål til Rebekka og bidrar til at Rebekka begynner å tenke over sin egen biologiske mor. Samtidig sliter I-Sook med sine tanker om den gangen hun var gravid uten å være gift. Hennes mor omtalte det som den dypeste skam som var brakt over familien.

Når Ji-Su sier at i Korea er blod tykkere enn vann, og at familie og slekt er det viktigste av alt, synes Rebekka det er underlig at landet har eksportert  hundre tusenvis av sine egne barn. På et tidspunkt er de innom temaene adopsjon og Koreas mørke samvittighet og Rebekka er snakker indignert om Korea som har tjent seg rike på adopsjonsordningen, om patriarkat og forakt for enslige mødre. Ji-Su tar Rebekka med til Almetrehuset, til komfortkvinnene. Under annen verdenskrig kidnappet det japanske militæret kvinner og tvang dem til å arbeide som prostituerte under eufemismen "komfortkvinner", de som vendte tilbake ble utstøtt av familiene, de ble sett på som urene. Møtet med disse kvinnene blir sterkt for Rebekka:

Det jeg kjenner på er nytt og uventet, der er kroppslig; jeg merker en fysisk forbindelse til disse kvinnene, et genetisk minne avleiret i kroppen.

De var mine formødre også. Jeg kjenner det. Som om deres overgrep sitter i kroppen som en hukommelse.

s. 118

Møtet med barnehjemmet i Busan sender henne ut på en leting som endelig gir henne svar: det finnes så mange grunner til at mennesker handler som de gjør. I-Sook går gjennom en leting i minnene, om Måneskinnstrappen hvor barna ble lagt for å bli funnet. Slik møtes disse to parallelle fortellingene i det at begge når en erkjennelse som for hver av dem er av essensiell betydning.

Si at vi har hele dagen er gripende, uten å være sentimental, språket enkelt og lettfattelig uten at det er negativt ettersom det på en likefrem måte får frem tunge og vanskelige følelser hos de to forteller-stemmene. Ikke minst er boken til ettertanke med spørsmålet "hvem kunne jeg blitt om alt hadde vært annerledes?".

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti
Gyldendal, 2014
Norsk, bokmål
224 sider
Innbundet, lånt av Beathe