The Graveyard Book ~ Neil Gaiman

Det har vært så som så med lesing i det siste, men nå er jeg ferdig med The Graveyard Book av Neil Gaiman, en bok jeg har lest sammen med Rufsetufsa. Boken kom ut første gang i 2008 (på norsk i 2010) og er Gaimans mestselgende barnebok som også er tildelt flere priser.

Jeg likte The Ocean At The End of The Lane, men synes The Graveyard Book er hakket bedre, noe som kan komme av at førstnevnte ble lansert for voksne mens jeg synes det er lite som skiller de to bøkene sådan. Den kunne like gjerne vært en barnebok og jeg kunne ønske jeg hadde oppdaget Gaiman da ungene mine var yngre. Uansett, jeg har kost meg med The Graveyard Book, som handler om Nobody (Bod) Owens, en gutt som vokser opp på en kirkegård etter at familien hans blir myrdet av en mann ved navn Jack. Gutten på atten måneder våknet den natten av lyder, klatret ut av sengen og stabbet ut av huset og videre opp bakken til kirkegården. Ekteparet Owens (gift i 250 år) finner ham og blir straks henrykte, de har nemlig aldri hatt barn. Guttens familie viser seg, og moren ber Owens innstendig om å beskytte ham fra mannen kalt Jack, som fremdeles er etter ham. På kirkegården møter han derimot motstand og må dra med uforrettet sak. Den lille gutten får bo hos ekteparet på kirkegården, de kaller ham Nobody Owens (forkortet til Bod) ettersom han ligner på "nobody but himself". En av beboerne, Silas, går med på å være hans verge og han får the Freedom of the Graveyard som betyr at han kan gjøre mye av det de døde kan, blant annet å se i mørket, gjøre seg usynlig og gå steder levende ikke kan. Silas er hverken død eller levende og kan forlate kirkegården for å skaffe mat til Bod. Han lærer også Bod blant annet å lese, men flere spøkelsene har andre kunnskaper de lærer bort til gutten. For eksempel overtar Miss Lupescu når Silas er borte og hun har viktig lærdom til Bod. Det skal komme godt med!

Hvert kapittel er viet hendelser i Bods liv etterhvert som han vokser opp, det er både farlig og utviklende, og ikke helt enkelt å balansere på grensen mellom de dødes og de levendes verden. Mannen kalt Jack er fremdeles på jakt etter ham for å avslutte det han startet. Det viser seg at Bod er den som kan forandre alt, han er midtpunktet for kampen mellom det gode og det onde som blant annet Silas og Miss Lupescu har kjempen i årtusener.

Fantasy er en sjanger jeg har likt siden jeg selv kunne gå på biblioteket og låne bøker, det var da jeg oppdaget de spennende bøkene. The Graveyard Book er ingen kosebok for små barn. Her er drap, skremmende vesener, død og ondskap. Men Bods utvikling mot ungdom byr også på visdom og vennskap. Det er uendelig fint, og samtidig litt trist. Bod kan ikke bli værende på kirkegården, hos sin familie som har tatt seg av ham fra han var bitteliten. Han må gå sine egne veier, sette spor etter seg i den levende verden. Han har steder å besøke, ting å gjøre: “Face your life, its pain, its pleasure, leave no path untaken.” (s. 288).

The Graveyard Book kan jeg varmt anbefale, og har du barn vil dette være boken å finne frem sammen hvis de for eksempel liker Harry Potter. Eller kanskje de ennå ikke har oppdaget fascinasjonen som ligger i fantasiunivers som det Gaiman her tryller frem? Da har mange noe virkelig spennende i vente.

You're always you, and that don't change, and you're always changing, and there's nothing you can do about it.

s. 280

Edit: Rufsetufsa har skrevet begeistret om boken (her) og gitt den terningkast 6 :)

The Graveyard Book av Neil Gaiman (2008)
Illustratør: Chris Riddell
Bloomsbury Publishing, 2009 - min utgave, 2001
Engelsk
289 sider
Pocket, kjøpt

Boken på vent: Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon

Det har vært stille her på bloggen den siste uken, lite lesing har det også blitt. Holder fremdeles på med Guden for små ting og The Graveyard Book og neste uke starter skolen igjen, nesten uvirkelig at jeg nå er halvveis og har bare to år igjen før jeg er utdannet førskolelærer. I dag tok jeg sykkelturen innom høgskolens nye bygg på Kronstad og synes det ser digert ut! Kanskje jeg skulle meldt meg på omvisning for å finne ut hva som er hvor, men det er kun to dager i uken og så lenge jeg finner de to rommene kommer det andre etterhvert. I mellomtiden forsøker jeg å motivere meg til å starte repetisjon av pensum i pedagogikk ettersom det er muntlig eksamen til høsten.

Grønn te kan fungere som motivasjon,
men strengt tatt merker jeg ikke noe til det.

Men ja, boken på vent - jeg har funnet frem Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon av Stefan Aust som jeg kjøpte for en stund siden etter at jeg leste anmeldelsen til Anne. Det er en dokumentar, og forlaget skriver "Den endelige nedtegnelsen av sju år som endret Tyskland - like spennende som en førsteklasses thriller." Videre:

Baader-Meinhof-gruppens vekst og fall er ett av de mest bemerkelsesverdige politiske fenomenene i Europa etter krigen. En gruppe unge mennesker, de fleste med en solid middelklassebakgrunn, tok loven i sine egne hender og forsøkte å endre retningen innen nasjonal og internasjonal politikk ved hjelp av mordbrann, bombing, kidnapping og drap.

Stefan Austs fengslende fortelling om disse hendelsene har fått helt ny aktualitet etter 22. juli. Anders Behring Breivik nevner Baader-Meinhof-gruppen flere ganger i sitt såkalte manifest og har i politiavhør innrømmet at han var inspirert av deres metoder da han laget bomben.

En smakebit på søndag (guden for små ting)

I helgen startet jeg på Guden for små ting av Arundhati Roy som er månedens 1001-bok i Lines lesesirkel. Boken er Arundhati Roys første og så langt hennes eneste roman, utgitt i 1997 og den vant Bookerprisen samme år.

Baksideteksten forteller at handlingen foregår i en landsby i Kerala, sentrert rundt en syrisk-kristen familie, i det øvre sosiale sjikt i lokalsamfunnet. Romanen er en familie- og kjærlighetshistorie, med uforglemmelige enkeltpersoner og det indiske kaste- og klassesamfunnet som bakgrunn. 

Fra spisestuevinduet der hun stod med vinden i håret, kunne Rahel se regnet tromme ned på det rustne blikktaket på det som en gang hadde vært bestemorens pickles-fabrikk.
Paradise Pickles & Hermetikk.
Den lå mellom huset og elva.
De hadde laget pickles, saft, syltetøy, karripulver og hermetisk ananas. Og banansyltetøy (ulovlig) etter at næringsmiddelkontrollen nedla forbud mot det fordi det ifølge deres spesifikasjoner verken var syltetøy eller gelé. For tynt til gelé og for tykt til syltetøy. En ubestemmelig, uklassifiserbar konsistens, sa de.
Ifølge deres regler.
Når Rahel tenkte seg om, slo det henne at disse problemene som familien hadde med klassifisering, stakk mye dypere enn spørsmålet om syltetøy eller gelé.
Kanskje var det Ammu, Estha og hun selv som var de verste synderne. Men det var ikke bare de. Det var de andre også. Alle sammen brøt de reglene. Alle sammen krysset de grenser til forbudt territorium. Alle sammen tuklet de med lovene som fastslår hvem som skal elskes og hvordan. Og hvor mye. Lovene som gjør bestemødre til bestemødre, onkler til onkler, mødre til mødre, kusiner til kusiner, syltetøy til syltetøy og gelé til gelé.
Det var en tid da onkler ble fedre, mødre elskerinner, og kusiner døde og ble begravd.
Det var en tid da det utenkelig ble tenkelig og det umulige virkelig skjedde.

s. 31-32

Arundhati Roy, indisk forfatter som skriver på engelsk. Hennes mest kjente verk er den internasjonale bestselgeren The God of Small Things fra 1997. Roy har senere blitt kjent som aktivist og forfatter av politiske essays (fra Store norske leksikon). 

Mockingjay ~ Suzanne Collins

Mockingjay er tredje og siste bok i trilogien The Hunger Games av Suzanne Collins som jeg nå endelig har lest, tradisjonen tro har jeg lest en bok hver sommer de siste tre årene og ettersom planen har vært å lese bøkene før filmene fant jeg frem Mockingjay fra min datters bokhylle. Den første boken er best, den andre nestbest og den siste, vel jeg skummet gjennom den rett og slett. Det er jo absolutt en spennende historie, og filmene har vært gode, men det er likevel noe som gjør at jeg ikke helt orket å nilese denne boken. I ettertid tenker jeg det kan komme av Atwood (ah, Atwood - en trilogi fra henne kan aldri skummes!), eller også muligens at jeg hadde for mange bøker å lese før skolestart. Jeg holder en diger knapp på det første, og jeg skal forsøke å forklare.

Bøkene jeg holder på med, bortsett fra Mockingjay
 - den ble jeg ferdig med for noen dager siden. 

Jeg mener fremdeles at trilogien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon. Men der jeg i første boken opplevde å "glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus", ble Mockingjay litt av en tidtrøyte. Og dosen med romantikk, vel den er temmelig fraværende, noe som er forståelig og som jeg skal komme tilbake til. Jeg kan rett og slett karakterisere det som tvangslesing, og det er sjeldent en god idé.

Etter at Katniss Everdeen ble berget av rebellene og våkner opp i Distirict 13, er hun tilbake i District 12, hvor hun vokste opp. Byen er ødelagt og huset hvor hun og søsteren Prim vokste opp er en askehaug. Collins skriver på samme måte som i de andre bøkene, og godt er det - en forventer at det går i samme fortellerstil - en fortellerstemme som beskriver nøkternt det som skjer. Ingenting overlates til  fantasien. Alt blir fortalt etterhvert som handlingen skrider fremover, men med tilbakeblikk fra Katniss sitt tidligere liv. Dette gjør historien mer forståelig, at hun vegrer seg mot å være rebellenes symbol, at hun vegrer seg mot å bli for intim både når det gjelder kjærlighet og ellers i det sosiale samfunnet. Hennes tanker utgjør denne boken og hun slites fremdeles mellom Peeta og Gale, men hennes hovedbekymring er hva som vil skje med de hun er glad i. Hun tenker på at alt er hennes skyld, alle de døde og at alt hun har forårsaket.

The girl who was on fire 

I District 13 befinner alt seg under jordens overflate, det er slik de har klart å overleve og ha både et forsvar og et samfunn unndratt fra the Capitol. Peeta er tatt til fange av president Snow og kommunikasjon skjer via tv-skjermen. På et tidspunkt vises clip hvor Peeta forteller fra arenaen, og han sier at det å drepe koster "everything you are." Ingen har noen gang snakket om hvordan det var å være i arenaen, og dette blir Katniss sin bane. Hun kan ikke være symbolet for rebellene uten å drepe, men kan likevel ikke forsone seg med at så må gjøres.

Nå høres jeg veldig negativ ut, men boken er ikke så ille som det høres ut og jeg vil anbefale å lese den hvis du liker filmene, eller sjangeren for den saks skyld. Det er bare meg som sammenligner med Atwood og da falt Mockingjay mange hakk under. Det positive er at historien tok en overraskende vending og det jeg liker spesielt godt er at ikke alt ender i lutter glede og med en strålende lys fremtid. Katniss modnes på mange måter og det at hun tæres av død og elendighet, og særlig av spillets kyniske regler, synes jeg viser en driv i boken. For det er et spill. Fremdeles. Hun går med på å være the Mockingjay, rebellenes symbol, men erfarer at begge sider gjør akkurat det samme, bruker like metoder og taktikk i krigen. The games are still on. 

Det handler om frihet. I District 13 opplever hun om mulig enda strengere kontroll enn i the Capitol. Så hva er frihet? Å kunne gjøre det man har lyst til, men innenfor etiske begrensninger. Det er dette som gnager hos Katniss. Oppdagelsen av at det ene samfunnet er lik det andre gjør henne frustrert, forståelig nok. Her i Norge har vi stor frihet til å være den man vil, til å velge side, religion, politiske partier, hva man vil spise, hvem man vil ha sex med, hvilken utdannelse man ønsker. I andre land er slikt strengt kontrollert. Jeg tenker at friheten ligger i dette. At man kan velge. 

Uten å spoile mer av denne siste boken som jeg er glad for å ha lest ettersom de foregående bøkene var hendelsesrike og dramatiske, vil jeg advare mot sterke bilder:

Dette er nok bare en pus som liker å kose seg i varmen, men jeg mistenker en av de andre pelsdottene for å likvidere en fugl - og hvem vet hva de driver med når de ikke er kosete puser, for en av disse sommerdagene møtte det meg et skrekkelig syn på kjøkkengulvet:

Sånn er det der ute, en hard verden og man kan alltids tenke om et samfunn er bra eller ikke - hvis man hadde anarki ville det muligens endt slik for alle og enhver. Hvem vet.

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Mockingjay av Suzanne Collins
Scholastic, 2010
453 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt

Boken på vent [de krenkede]

En bok jeg har hatt stående ganske lenge er De krenkede av Åsne Seierstad, men nå har børstet støv av den og satt opp på leselisten til høsten. Jeg likte Bokhandleren i Kabul og ser frem til å lese mer av Seierstad. De krenkede er en krigsskrildring fra 2007 og har undertittelen "Fortellinger fra Tsjetsjenia". Ifølge Wikipedia besøkte Åsne Seierstad landet første gang i 1994, og retunerte tolv år senere. Barna hun møtte første gang er blitt voksne, og har overlevd den andre tsjetsjenske krig. Men ikke uten skadevirkninger, og i boken møter vi konsekvenser av krigen på ulike nivåer. Hva skjer med barn som vokser opp i krig? Som venner seg til vold? Som får barndommen splintret?

En smakebit på søndag (the graveyard book)

Etter at jeg leste The Ocean At The End of The Lane fikk jeg lyst til å lese mer av Neil Gaiman og har startet på The Graveyard Book sammen med Rufsetufsa. Bakpå boken står det:

Nobody Owens, known to his friends as Bod, is a normal boy. He would be completely normal if he didn't live in a graveyard, being raised and educated by ghosts.

There are dangers and adventures for Bod in the graveyard. But it is in the land of the living that real danger lurks for it is there that the man Jack lives and he has already killed Bod's family.

For good or for evil - and I firmly believe that it is for good - Mrs Owens and her husband have taken this child under their protection. It is going to take more than just a couple of good-hearted souls to rais this child. It will [...] take a graveyard.

s. 17