Sider

Sider

onsdag 17. desember 2014

Alberte og friheten ~ Cora Sandel

Alberte og friheten (1931) er oppfølgeren til Alberte og Jakob som jeg leste i april 2014. Det gjorde også Hedda og vi bestemte oss for å lese de to andre bøkene sammen. Nå ble det lite lesing for min del og Hedda har skrevet om boken for lenge siden, men jeg kom da i mål til slutt.

I Alberte og friheten er Alberte i Paris i tiden før første verdenskrig, hvor hun har oppholdt seg i syv år. Fremdeles fryser hun. Fremdeles venter hun. På livet. Allerede helt i begynnelsen kommer det frem at økonomien er skral, og hun står modell for håpefulle malere. Ikke fordi hun vil, men fordi hun trenger pengene. Beskrivelser som "Vinden kommer i kast. Det er en av de dager i mars, da hvasst, varmt solskinn veksler med kolde vintergufs. Langs gaten, som er kantet med lave murer og haver bak murene, svaier nakne grener fortumlet mot skyer i drift og plutselige ultramarinblå himmeldyp." (s. 216) er med på å underbygge stemningen. Det er noe jeg synes Sandel gjør utrolig bra, å beskrive omgivelsene lik Albertes følelser.

Alberte ferdes i kunstnermiljøet, og venninnen, Liesel, kan ikke skjønne at hun står modell når hun tross alt kan andre ting. Som fransk og det å skrive. Alberte er ikke enig, og ser på når Liesel stiller opp sine lerreter for å mønstre sine verker som ikke en gang femfrancsmannen vil ha. Alberte er takknemlig for at de to kan le bort det meste. Men hun skriver når hun må, "i anfall av fortvilet pengenød og hensynsløs foretagsomhet", artikler om ditt og datt som får henne til å føle at hun "øver vold mot noget i sig og at det man skildrer er usant, fordi det er overfladisk og rent ytre". Innimellom skriver hun annerledes, små lapper som hun legger i kofferten, uten å se på dem igjen. Det kan ikke brukes til noe så Alberte ser på det som en form for lediggang. "Hun driver dank med virtuositet."

Andre mennesker har et mål og strever mot det, eller i det minste et arbeide. Deres liv er ikke som en dunkel sti, som slynger sig i mørket utenom dem og som de ikke kan komme sig over på.
s. 232

På mange måter sliter Alberte med de samme "negative instinktene" som forteller henne hva hun ikke vil. Nå er hun i alle fall fri fra det hun ikke ville, men hva skal hun gjøre videre? Hun kjenner seg ensom, og driver i gatene på kveldstid. Suger atmosfæren inn. Så skjer det at Liesel strålende betror henne at hun er sammen med bildehuggeren Eliel, og Alberte kjenner igjen den uklare angsten for livet, "for at det tross alt skal rinne som ubrukt bort mellom fingrene". For å unngå ensomheten bør en kvinne "ta nogen", en kjæreste eller ekteskap er redningen. Også Alberte har behov for ømhet, men hun vegrer seg. Ser hvordan andre kvinner har det i sine ekteskap, hvordan ømheten forsvinner etterhvert. Det mangler ikke på muligheter, men hun er unnvikende og drar seg bort. Når de andre reiser bort for sommeren, låner Alberte leiligheten til Eliel hvor hun alene sitter med sine tanker. Alphonsine, en bekjent, kommer av og til innom, hun som "henter frem svakheten i en, holder den op i lyset". Også Sivert Ness kommer innom, det antydes at han føler noe for Alberte, men hun er ikke videre begeistret for ham. Alphonsine advarer mot hans baktanker, noe Alberte ler av og sier det ikke er noen fare for at hun havner sammen med ham. Han er en landsmann, det er det hele.

Det går fjorten dager uten at hun snakker med et menneske, så kommer dansken Veigård hun tidligere har møtt innom og inviterer henne på en båttur. Det blir starten på et kjærlighetsforhold. Han prater og stiller henne spørsmål som får henne til å åpne seg, til å reflektere over tilværelsen. Men også nærgående spørsmål som hva hun gjør på i Paris. Han sier "de gaar her og ligesom jasker tilværelsen av. Ja, jasker den av. Hvad er det ogsaa for en maade at leve paa? De maler ikke, de skriver ikke, De gør ingen verdens ting. Er det ikke gaaet galt, saa kan det gøre det. Der er nogen, som gaar her saadan, bare gaar her, vil De bli en av dem?" Han graver i hennes ømmeste punkter, men hvordan forklare hva hun hadde tenkt? Hun ønsket å unnslippe, og unnslapp til Paris. Veigård forstår dette, men vil likevel at hun skal finne noe å gjøre på. Han definerer hennes frihetsbegrep og mener hun er dum som tror det er frihet og uavhengighet å leve slik hun gjør. "Du forsumper, gør du, gaar og ødelægges av mangel paa alt mulig, fra mad og luft og ordentlige klær til - - - til godhed og omsorg." Alberte samtykker, også når han sier de kan bo sammen, arbeide med hvert sitt, og han trenger såvisst ingen til å komme med kaker og kaffe. Likevel vegrer hun seg, hun ser for seg storvask og julesjau. Men hun møter ham igjen og igjen, med sin nye latter og bevegelser hun ikke visste om. Så blir han nødt til å reise hjem til Danmark og ønsker at hun skal bli med, han er bekymret for henne. Det vil hun ikke, og etter at han har reist venter hun på brev som aldri kommer. Hun innhentes av tilværelsen og er vergeløs mot den. Tenker på hans ord om forpliktelser hjemme som han ikke kan løpe fra. Også hun har sitt hun ikke kan løpe fra: noe som vanskelig lar seg sammenfatte i ord, som hun har kjempet og holdt ut for - "Den uklare forvissningen om, at det er her, hun tross alt skal søke og finne veien å gå. Sin vei."

Alberte-trilogien går overhodet ikke an å skumme, det er så mye som ligger i hvert enkelt avsnitt, enten det er beskrivelser både av hvordan Alberte har det eller omgivelsene som nevnt over. Alt er så fortettet av Albertes ønske om noe for seg selv. Når hun får høre at Liesel har fått antatt et bilde på høstsalongen begynner hun å tenke på hvordan hun egentlig har det. Hun ser henne sjeldent, vet bare at hun bor hos Eliel og det skal være hemmelig. Så flytter hun til et tarvelig hotell og Sivert er den eneste som kommer innom. Han holder alltid på med noe, litt traust og metodisk. Han synes det er litt rart at Liesels bilde står så godt plassert, mens Eliels skulptur er i en krok - det må være merkelig for ham. Han hadde egentlig ikke trodd at Liesel kunne gjøre såpass.

Alphonsine skjenner på henne, at hun bor slik alene på et lurvete sted. Og Alberte betror henne sin kjærlighetssorg. Hun ser på en måte sitt liv passere forbi, "Alle er to", mens hun er bare en. For første gang på lenge tenker hun at hun må ta seg sammen, at hun må gjøre noe, og kjenner en rasende motvilje mot å gå under. Tilværelsen ryster henne, hun har ingen penger og skylder overalt. Nedbrutt og syk finner Sivert henne. Han blir redningen og hun flytter inn hos ham. Mens han maler disker hun opp med gode måltider, men en dag kommer det henne for øret at Veigård er død og hun flykter til hotellet igjen. Her leser hun gjennom lappene i kofferten, "de overrasket henne, var som små biter liv, slengt om hverandre." Og hun tenker de kanskje kan bli til noe. En slags rød tråd. Sivert og hun "de er kommet til hverandre fra hver sin store ensomhet", og hun fornemmer at han nok ikke er den store kjærligheten, men hun er gravid og nekter å gjøre som Liesel å ta abort. For Liesel ble inngrepet noe gjennomgripende og hun forandres etterpå, spesielt fordi et barn ville ødelegge Eliels (og hennes) fremtid som kunstnere. Sivert vil Alberte skal ta abort, men hun fornemmer det lille ufødte barnets livslyst lik sin egen, og på et tidspunkt kjenner hun også glede over det lille livet som vokser i henne. Samtidig innser hun at hun ønsker å skrive, men blir usikker på hvorvidt det lar seg forene med å ha et barn, en familie.

Alberte og friheten handler om hvor vanskelig det er å forene det å være være fri, gjøre noe for seg selv og samtidig ha behovet for omsorg og kjærlighet. Spesielt kvinnerollen er i sentrum, for på den tiden var det ikke ensbetydende å være kvinne og å være selvstendig, og det var avgjort vanskelig å kombinere egen trang til frihet og forventninger til det å være kvinne. Alberte er fri fra mye av det hun lengtet etter hjemme i Norge, hun er fri fra det hun ikke vil. Men man må jo leve, og det betyr å ha penger nok. Det betyr også å være tro mot sine overbevisninger, og Alberte klarer ikke å finne ut hva hun skal satse på, hva som skal være motsatsen til kjærligheten. Man kan gjerne irritere seg over Alberte som går der og ikke gjør noe, men samtidig er det som fra Alberte og Jakob som viser hva hun ikke ønsker, og det kan sies at konflikten mellom kvinnerollen og det å være selvstendig går som en rød tråd. Fantastiske beskrivelser! Om jeg skal sammenligne med De grunnleggende bestanddeler ettersom det er en lignende bok jeg nylig leste, må jeg si det ligger et hav mellom dem. Også Alberte-trilogien kan sies å være samfunnskritisk, men Alberte går i seg selv der Michel og Bruno utelukkende anklager samfunnet. Selv tenker jeg at et systemisk perspektiv vil gi et bredere innblikk, også på hva Alberte går gjennom. Uansett må vi ta i betraktning tidsperiodene, skjønt jeg tenker mye av det samme er aktuelt også i dag. Til ettertanke.
 

Alberte og friheten av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

17 kommentarer:

  1. Sykt fantastisk anmeldelse. En dag må jeg lese denne trilogien. Jeg kjenner meg så igjen i mye her, kampen mellom hva som forventet av deg som kvinne (til og med i dag) og friheten, selvstendigheten. Jeg sloss veldig mot forventningene, samtidig som jeg ofte blir nedbrutt og tenker hvorfor ikke bare gi etter og være som alle andre..

    Du er rå på anmeldelser. God jul!

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for fin kommentar, Heidi! Det setter jeg veldig pris på :)
      Denne trilogien anbefales på det varmeste, og svært interessant at innholdet er aktuelt også i dag. Selv om vi har oppnådd mye er det likevel et langt steg igjen, med tanke på rollekonfliktene. God jul til deg :)

      Slett
  2. Dette var fint å lese, Birthe! Synes du klarer å trekke ut essensen av boka, samtidig som det virker som om du fortsatt er "i" den. Å, det er herlig at det fins slike tekster, slike verk, som trekker en med, som få en til å reflektere, som er viktige. Jeg er enig i at det er kvinnerolla som står i fokus her, og dens mange, mange balanseganger. Det er noe vi aldri må slutte å snakke om. Er det egentlig så annerledes i dag, eller er det kanskje nettopp derfor at Sandel fortsatt treffer med sine skildringer av Alberte? Juridisk er vi friere nå, og økonomisk også, men hva med fysisk, psykisk og emosjonelt?

    Ser fram til å lese siste bok i trilogien med deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig kommentar, Hedda! Tror denne trilogien kommer til å sitte lenge, det er ihvertfall ikke en av de som blir lest og glemt. Et viktig verk, spesielt med tanke på dets aktualitet også i dag. For som du spør, er det så annerledes? Balansegangen mellom rollene er til tider hårfin, og vanskelig. På mange måter nesten vanskeligere i dag, skjønnhetspresset er for eksempel forferdelig stort.

      Jeg koser meg med siste boken :)

      Slett
    2. Ja, det har du helt rett i at det er. Et viktig innspill. Og når jeg tenker meg om er det er faktisk ganske befriende at ikke Alberte er opptatt av det!

      Slett
    3. Ja, ikke sant! Det er en av tingene jeg liker så godt ved Alberte - skjønt, hun er også preget av at hun ble fortalt av sin mor at hun ikke var noen skjønnhet og det kommer frem innimellom. Likevel mangler det ikke på muligheter for henne å gifte seg for eksempel, noe som er interessant at hun vegrer seg for. Det liker jeg faktisk enda bedre :)

      Slett
  3. Fantastisk fin omtale, Bithe! Jeg må absolutt få lest disse bøkene! Mye av det du skriver og skildrer treffer meg veldig. Det høres ut som om bøkene bærer på noe allmenngyldig vi kvinner kan kjenne oss igjen i. Jeg skriver ikke så mye på bloggen min om dagen, men hører mye på gamle utgaver av "Bok i P2" som podcast på mobilen. Kan anbefale deg Bok i P2 27.07.2013 som handler om Hamsuns karakter i "Sult" og Alberte og boka du har omtalt. De gjør en spennende sammenligning mellom de to som kan være verdt å få med seg.

    Jeg ønsker deg en riktig god jul!

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk, Anne, for fine ord! Jeg anbefaler virkelig disse bøkene, og det er så interessant at de treffer selv om de ble skrevet i en helt annen tid. Men det er kanskje som du sier, at det er noe allmenngyldig ved dem, noe som ikke endres før man endrer tankegang. Selv om vi har kommet langt på vei, er det fremdeles et stykke igjen. Jeg tror for eksempel at mange har misforstått hva likestilling innebærer.

      God jul til deg :)

      Slett
    2. Forresten, takk for tips til radioprogram, det skal jeg få med meg :)

      Slett
  4. Jeg er enig med kommentarene over, utrolig godt skrevet og opplysende omtale. Jeg tror jeg forstår hvorfor jeg ble så sugd inn i disse bøkene, for ca førti år siden. Og for lyst til å lese dem om igjen, en gang.
    God lesehelg til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for fin kommentar! Jeg kjenner meg igjen i det du sier om å bli sugd inn i bøkene, disse kommer ikke til å bli glemt med det første. Faktisk er de blant de bøkene som sitter i en, uansett hvor lang tid som går.

      Ha en superfin søndag :)

      Slett
  5. Veldig god omtale av en bok jeg likte veldig godt selv. Boken inneholder så MYE! Den går liksom heller aldri ut på dato. Spennende å lese dine tanker :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for fine ord! Ja, dette er tekster som fremdeles er aktuelle, og det at de inneholder så mye er utrolig spennende :)

      Slett
  6. Merry Christmas in peace and much love!

    SvarSlett
    Svar
    1. Thank you, glad you stopped by! Happy Holidays :))

      Slett
  7. Takk for en grundig og flott tekst som jeg fikk mye ut av å lese! Alberte og Jakob var den beste boken jeg leste i 2014, og jeg skal prøve å få lest resten av trilogien neste år. Selv om Cora Sandel jo er et kjent navn i norsk litteratur, er jeg overrasket over at hun ikke regnes blant de aller beste. Mulig det er fordi hun er kvinne. Noen annen grunn kan jeg i hvert fall ikke tenke meg, for kvaliteten er det ingenting å utsette på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for fin kommentar, Line! Ja, det er forunderlig at Sandel ikke er blant de aller beste - dette er jo fantastisk litteratur. Jeg tenker også at det har å gjøre med at hun er kvinne.

      Slett