Helgenkongen ~ Vera Henriksen

Helgenkongen er siste boken i Sigrid-trilogien, som jeg har lest sammen med Hedda. Serien er skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), en norsk forfatter som skrev flere bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes tar opp den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom og Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut i 1961-1963.

Som tittelen tilsier omhandler boken perioden da kongen ble erklært hellig; Olav den hellige. Det var denne helgenstatusen i det norske samfunnet som ble Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie. Allerede året etter hans fall på Stiklestad ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen bredte seg raskt, også utover Norges grenser (Store norske leksikon).

Når det er sagt er det Sigrid det handler om, og hvordan helgendyrkelsen får innvirkning på livet hennes og ellers i samfunnet. Tegn og undere etter at kongen er død, gjør at folk ber til ham som en helgen. Sigrid liker ikke denne utviklingen, ei heller danestyret. Kong Knut har satt en av sønnene sine, Svein, som konge i Norge. Han har aldri ment å la Norge være et fritt land, men et danestyrt rike med lover hardere enn de danske. Folk er misfornøyde med dette styret, og tenker bedre og bedre om kong Olav. Men praten om jærtegn og hellighet blåser Sigrid av, hun kan ikke se noe hellig ved den Olav Haraldsson som hun hadde kjent. Selv om hun må medgi at han hadde gjort mye bra for landet og kjempet for å spre kristendommen, nekter hun å akseptere at han var hellig av den grunn. Både første bok, Sølvhammeren, og andre bok, Jærtegn, forteller om Sigrids utvikling mot moden kvinne. Som jeg nevnte i anmeldelsen av Jærtegn, strever hun med grublerier og tanker, sine feil og hovmod. Det gjør hun også i denne siste boken. Hun lengter etter en fred, en fred hun glimtvis aner, som en stillhet i hennes stormfulle sinn. Hun grunner på det at hun har kjempet mot Guds vilje, en håpløs kamp istedenfor å gi etter. Har hun i dette skapt sine egne sorger? Disse tankene og det at hun snakker med biskopen angående Olavs hellighet gjør at hun begynner å forstå jærtegnene og at kongen selv hadde angret sin voldsomme fremferd for å kristne landet. Sigrid opplever en indre trygghet, og en dyptgripende konflikt med Kalv får henne til å tenke hvor lite han betyr for henne. Før hadde det alltid vært en gnist av håp om at forholdet skulle bli bedre mellom dem, men nå kunne hun på ingen måte øyne dette håpet. Den stille tryggheten hjelper henne videre, og hun grubler svært mye på sine synder og på skyld. Etterhvert kommer det likevel til en slags forsoning mellom dem ved at de begynner å snakke åpent med hverandre.

Mange godtok den nye læren som et skrifte av guder, og levde videre som før. Sigrid undrer seg over dette, og tenker på Olve som forstod kristendommen så altfor godt til å bare fortsette som før. Hun ser med fortvilelse at hennes hovmod fremdeles sitter godt i, og at hun ikke har vært ydmyk. Åsatroens hevnplikt og hat ligger ennå sterkt i henne. Som hun kjemper med sine tanker aner hun at kristendommen gir henne noe som ikke har med hat og hevn å gjøre, og hun ser ting i et nytt lys hvorpå hun prøver å nærme seg Kalv. Hun skjønner at hun trenger ham som han er, og forholdet mellom dem blir stadig bedre nå som åpenheten har brutt ned muren de har hatt mellom seg.

Det er harde tider, og motviljen mot danestyret øker. Kalv og Einar Tambarskjelve snakker om å hente hjem Olavs sønn, Magnus, etter at kongen og dronningen reiser med danene sørover. Nå har det vært fire år med med håp, men også skuffelser og vanskeligheter. Einar bryter sitt løfte om at de skal være likemenn, og det blir tydelig at han har til hensikt å bruke alle midler for å være den som står høyest i kongens gunst. Det blir til at Kalv beslutter at familien skal reise til Orknøyene, for å komme i sikkerhet. Sigrid synes det er øde og forblåst, men etterhvert begynner hun å føle seg hjemme selv om det koster. Hun er fast besluttet på at hun skal like seg, men selv om hun forsøker å tvinge minner og lengsel ut av tankene, kan hun likevel våkne om natten med et sug av lengsel etter å se Egge igjen. Og denne kampen! Hva om den hadde vært unødvendig og alt hun trengte var skrifte når hun skjønte hun hadde syndet, godta prestenes ord og la være å grunne på tingene? Hun kjente seg trett. År etter år hadde hun kjempet mot sitt hovmod. Til til og med sønnen, Trond, sa til henne at hun ikke måtte være så selvrådig. Det er mye som skjer i kulissene ved at man søker forbundsfeller, ruster seg til slag og konger kommer og går. Det er ikke godt å vite hvem man skal stole på. Etter elleve år kan de dra tilbake til Egge. Datteren, Sunniva, er gift og har fått en sønn og blir værende på Orknøyene. Når Kalv dør, savner Sigrid ham sterkt. Hun tenker at all hennes kamp og grubling ikke hadde gitt henne annet enn sorg, og det kommer for henne at håpet om Guds nåde er det som gir henne freden hun har lengtet etter.

Det har vært interessant å lese om Sigrids utvikling, om hennes grublerier og tanker rundt den nye læren og hvilken innvirkning denne brytningstiden har hatt for henne og for samfunnet generelt. Selv om mye allerede er sagt med de foregående bøkene, vil jeg likevel fremlegge hvor stor betydning kristendommen fikk for folk etter at den festet seg. Nettopp fordi livet selv dreide seg rundt de nye skikkene. Her vil jeg si meg enig med Hedda i at Helgenkongen er en verdig og fullendt avslutning på trilogien om Sigrid, og det er absolutt bøker jeg kan anbefale videre.

Tine og Berit har også skrevet om trilogien :)

Helgenkongen av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1963
Norsk, bokmål
265 sider
Innbundet, gave