Å verte gløymd kan hende dei beste...

Mot slutten av denne uken begynte jeg å lese Kvinners spor i skrift (1986) av Elisabeth Aasen. Boken kjøpte jeg i 1997 og selv om jeg har bladd i den opptil flere ganger er den langt fra lest fra perm til perm. Så da Hedda og jeg var ferdig med Bjørneboes Ragnhild Jølsen falt det naturlig å lese om andre glemte kvinner. Og det er mange av dem, så dette kommer til å bli spennende!

Aasen forteller at det i 1976 ble satt i gang en kampanje i forbindelse med Stortingsvalget året etter, "Kvinnepolitisk aksjon" ble den kalt. En av arbeidsgruppene som skulle se på ulike sider av det norske samfunnet, arbeidet med litteratur. I kvinnebevegelsen på den tiden var en av de sentrale tankene at litteraturen blant annet avspeiler livet i forskjellige historiske faser - og hva er vår historiske bakgrunn? Hvordan er vår skjulte tradisjon? Når svært får kvinner var nevnt i bøkene om kultur, -kunst og litteraturhistorie stilte man seg spørsmål om hvorvidt kvinner hadde drevet skapende virksomhet eller om det kun var menns historie som var formidlet. De fleste hadde med Camilla Collett og Amalie Skram, men that's it. Av den grunn så man nødvendigheten av å supplere historien. Aasen arbeidet først med å vise at norsk litteratur faktisk har hatt skrivende kvinner, og utga bøkene "Vår bestemmelse er å giftes": En samling tekster av kvinnelige forfattere fra 1800-tallet (1978) og Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660-1880 (1983).

Noe som er interessant er at vi liker å tenke at kultur - og litteraturhistorien er en tydelig og ubrutt tradisjon. Men den gang ei. For eksempel ble Aristoteles gjenoppdaget på slutten av middelalderen, og Edda-diktene dukket opp igjen midt på 1600-tallet. På 1800-tallets pågikk en kamp om frihet og likestilling, det var tanken på at klasseskille ikke er en naturlov som lå til grunn. På mange måter var kjønnsforskjellene en parallell til klasseskillet.

1970-årenes kvinneforskningen fant ifølge Aasen skjulte tradisjoner innenfor flere felt, ikke minst litteraturen. Der vi trodde at kvinners situasjon og manglende selvstendighet alltid har vært som på Camilla Colletts tid, viser det seg at dette ikke stemmer.

Det kan hende dei beste at verka deira vert gløymde i hundreår, som tankane til Aristoteles og Edda-diktinga, no er dei noko sjølvsagt. Ein dag gjeld dette dei gløymde kvinnene óg.

s. 16