Time is not a line but a dimension, like the dimensions of space. If you can bend space you can bend time also, and if you knew enough and could move faster than light you could travel backward in time and exist in two places at once. [...] ''You don't look back along time but down through it, like water. Sometimes this comes to the surface, sometimes that, sometimes nothing. Nothing goes away.''
s. 3
Elaine er altså tilbake i byen hun vokste opp i. Skjønt, sine første åtte år tilbrakte hun sammen med moren, faren og broren, Stephen, "on the road" fordi faren arbeidet som entomolog og samlet inn kunnskap om insekter. De kjørte rundt og bodde i telt eller på motell, men da faren ansettes som professor ved universitetet i Toronto anskaffet de sitt første (ordentlige) hus og Elaine og broren begynte på skolen. Så spennende å endelig skulle leve normalt, å få andre venner enn broren, jentevenner! Men det går ikke som hun ser for seg.
Bakerst i boken er gjengitt et intervju hvor Margaret Atwood redegjør for bokens tema. Hun sier den handler om hvordan barndommens traumer forfølger oss i voksen alder. Jenter har en kultur med hemmeligheter og skiftende allianser som kan forårsake mye vonde følelser og angst. Hun som var din venn i går er det ikke i da, og du aner ikke hvorfor. Disse stridighetene farger vennskap mellom kvinner. Atwood har spurt kvinner om de frykter kritikk mer fra menn eller kvinner, og det overveldende svaret var: "Fra kvinner".
Why do we remember the past, and not the future?
~ Stephen W. Hawking, A Brief History of Time
Og slik skrider handlingen frem. Elaine i Toronto, med sine bekymringer for alderen, hun er i femtiårene, og minnene fra barndommen som dukker så levende opp. Fordi hun er vant til gutters måte å være på forstår hun ikke jentene og deres signaler. Hun blir et lett offer for mobbing. Det skjer i det skjulte og ingen ville på noen måte stusset på vennskapet mellom Elaine og de andre jentene, og da særlig Cordelia som er hennes beste venn.
Jeg fant boken litt langsom til å begynne med, men etterhvert gjorde det ingenting. Cat's Eye er ikke drevet frem med et plot hvor spenningskurven stadig stiger for så å kulminere i et klimaks og avslutning. Konflikten består i det at barndommens hendelser fremdeles påvirker Elaines valg og levemåte, hennes tanker og samhandling med andre. Dette får leseren innblikk i via tilbakeblikk, og hennes retrospektive utstilling blir en retrospeksjon av livet. Atwood skriver så utrolig bra, det er en fornøyelse å dvele ved språket, og det gjør historien spennende og interessant.
Anbefales!
Cat's Eye av Margaret Atwood
Seal Books, 1999
Engelsk
578 sider
Paperback, gave
Lesesirkel 1001-bøker
Dette er en bok jeg vil ha øynene åpen for, for jeg har ambisjoner om å lese mer Atwood, men må velge meg et par. Du fikk denne til å høres interessant ut, selv om rolige begynnelser normalt sett pleier å ta lurven fra meg :)
SvarSlettDu vil nok ikke angre, Tine! Atwood skriver knallbra og akkurat denne historien passer med en rolig start. Skjønt, det er mye underliggende som skjer, og det gjelder å følge med når en leser :))
SlettDu hadde nok mer hell enn meg med august-Atwood. Jeg brukte tre måneder på Surfacing på ca 180 sider, og det er første gang jeg har lest en bok av Atwood som jeg egentlig ikke likte. Kvalitetsmessig var det som vanlig ingenting å utsette på den, men den gikk så innmari treigt å lese likevel. Surfacing var den fjerde Atwood-boken jeg leste i år, og Cat's Eye gleder jeg meg til! Men først tenkte jeg å lese en av novellesamlingene hennes, og kanskje en diktsamling. Bra er det uansett hva hun skriver.
SvarSlettSurfacing har jeg ikke lest, men har planer om å få lest hele hennes forfatterskap så det blir den før eller senere. Det er vel slik med de fleste forfattere, at ikke alt de skriver faller i smak. Cat's Eye kan du imidlertid se frem til, selv om den er noe treg i starten. Likevel, det passer meget godt til romanen :)
Slett