The Name of the Wind ~ Patrick Rothfuss

The Name of the Wind (2007) er første bok i trilogien The Kingkiller Chronicle, skrevet av Patrick Rothfuss. Andre bok, The Wise Man's Fear kom ut i 2011, mens den tredje er ennå ikke kommet. Boken fikk jeg anbefalt av min datter og da jeg skulle reise til Gran Canaria i januar tok jeg den med i kofferten. Hun hadde selv lest den på stranden med solkrem og sand, dermed gjorde det ingenting om jeg lagde flekker på sidene. Uten forventninger til innholdet startet jeg med baksideteksten:

I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

You may have heard of me.

Interessen ble absolutt vekket, men det er fantasy vi snakker om her og fantasy kan være så mangt. Handlingen er satt til en verden kalt the Four Corners of Civilization, og leseren presenteres for en vertshusholder ved navn Kote og hans assistent Bast. Etterhvert blir det klart at Kote egentlig heter Kvothe, hvis rykte skal ha det til å ha drept en konge og forårsaket en krig som fremdeles pågår. En gjest ankommer vertshuset, og da det viser seg å være en omreisende skribent ved navn Devan Lochees, kalt "Chronicler", ønsker Kvothe at han skal skrive ned hans historie. The Name of the Wind er basert på den første dagen Kvothe forteller om sitt liv. Fortellerstemmen har en personal synsvinkel og veksler mellom tredje-person og første-person. Som leser blir handlingen presentert ved at fortelleren er én av personene, samtidig som det er Kvothes jeg-perspektiv vi får når han forteller sin historie. Bast bekymrer seg for Kvothe fordi han synes å ha mistet livsgnisten, og han håper at Chroniclers tilstedeværelse vil endre situasjonen slik at Kvothe finner igjen meningen med sin eksistens, og rykkes ut av sin resignasjon.

Selv om starten er treg synes jeg i ettertid at det fungerte utmerket for resten av historien i denne første boken. Det jeg mente med at fantasy kan være så mangt, er at The Name of the Wind er noe annerledes enn tradisjonell fantasy hvis man sammenligner med sjangerens moderne forbilde, J.R.R. Tolkien. Joda, det handler om kampen mellom det gode og det onde, og det er en drage med, samt magi og demoner. Og handlingen foregår i en oppdiktet verden. I en fantasy kan eventyrlige og fantastiske ting skje, men her er det Kvothe selv som må få dem til å skje. Og mye av hans fortelling handler nettopp om hvordan en myte eller en legende oppstår, for det er stor divergens mellom ryktene og Kvothes egen versjon av historiene.

Min datter har anskaffet bok nummer to, og når hun er ferdig er det min tur. Jeg er spent på fortsettelsen, og synes forfatteren har et utrolig fint språk og skildrer troverdige karakterer. For eksempel har Kvothe og andre sentrale karakterer både gode og dårlige sider. Til nå er det ikke fremkommet at helten må redde verden fra de mørke kreftene, snarere at det er mye som ennå ikke er blitt sagt og jeg ser frem til å lese om. Hvis du liker fantasy anbefales The Name of the Wind på det varmeste.

It's like everyone tells a story about themselves inside their own head. Always. All the time. That story makes you what you are. We build ourselves out of that story. 

Om forfatteren på Goodreads: Patrick Rothfuss. Han har også sin egen nettside: patrickrothfuss.com.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle: Day One
Gollancz, the Orion Publishing Group, 2007
Engelsk
661 sider
Pocket, lånt

Prinsessen av Clèves ~ Madame de la Fayette

I forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker hadde jeg planlagt å være med oftere enn hva faktisk ble tilfelle, og for november i fjor skulle det leses en bok utgitt før 1800-tallet. Jeg kjøpte til og med inn en bok til formålet, men kom aldri så langt som å lese den. I går fikk den lysende idé å finne frem boken: Prinsessen av Clèves som ble utgitt i 1678, skrevet av den franske forfatteren Marie-Madeleine Pioche de La Vergne (bedre kjent som Madame de La Fayette). Den er ikke lang, og ble fort lest.

Elisabeth Aasen skriver i Kvinners spor i skrift at litteraturen på 1600-tallet var preget av den kompliserte kjærligheten, det var nemlig ansett som en umulighet å være gift og samtidig forelsket. I Frankrike samlet kvinner fra overklassen seg i salonger hvor de diskuterte språk, litteratur og kunst. De ble kalt les précieuses (de presiøse), og Madame de la Fayette var en hyppig gjest. Prinsessen av Clèves var en oppsiktsvekkende roman, som regnes for den første psykologiske romanen i fransk litteratur. Hennes romaner representerte et radikalt brudd med den franske lange barokkromanen og dens innviklede handling med usannsynlige hendelser. Les précieuses tok opp det psykologiske aspektet ved mennesket, og mente at sjelelivet var interessant. De var kjent for å tilstrebe en åndfull og korrekt konversasjon om kjærlighetens vesen og kvinnenes situasjon, samt en særegen språkbruk som var rik på metaforer, omskrivinger og neologismer.

Handlingen i Prinsessen av Clèves utspiller seg rundt kong Henrik IIs hoff på midten av 1500-tallet, og jeg må si det er fornøyelig lesing! Først presenteres hoffets medlemmer, som aldri før har bestått av "så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser". Midt oppi dette dukker det sannelig opp en skjønnhet ved hoffet som tiltrakk seg alles blikk ("og man må tro det var en fullkommen skjønnhet, siden hun vakte oppsikt på et sted hvor man var så vant til å se vakre kvinner.") Moren, Madame de Chartres, vil presentere henne ved hoffet, og Mademoiselle de Chartres som er i sitt sekstende år møter prinsen av Clèves. Han blir hodestups forelsket, og selv om han innser at han ikke vekker de samme følelsene hos den unge pike ønsker han å gifte seg. Madame de Chartres hadde med stor omhu oppdratt datteren til "dydig atferd", og ved hoffet var det særlig nødvendig ettersom det var så mange farlige eksempler. "Ærgjerrighet og koketteri var sjelen i dette hoffet og opptok både menn og kvinner." Her var mange fraksjoner og det gjaldt å stå på god fot med den som hadde sammenfallende interesser. Mademoiselle de Chartres mottok mange ekteskapstilbud, men hun sier til moren at hun ikke vil ha noe i mot å gifte seg med prinsen, til tross for at hun ikke føler noen spesiell dragning mot hans person. Bryllup blir holdt, og den unge piken blir Madame de Clèves. Prinsen får snart nok erfare et slør over sin lykke og han beklager seg ofte til sin hustru om at han ikke har vekket noen følelser hos henne.

Så har vi hertugen av Nemours, som "var et naturens mesterverk; det minste av hans glimrende fortrinn var å være den vakreste og mest velskapte blant hoffets kavalerer." Når han og Madame de Clèves møtes oppstår lidenskapelige følelser og hun forstår at det hun føler for ham, er det samme som Monsieur de Clèves ønsket så inderlig av henne. Hun bestemmer seg imidlertid for å avvise hertugen, tross hans iherdige forsøk på å nærme seg henne i sin lidenskapelige forelskelse. At han er hoffets Don Juan får prinsessen til å tvile på at kjærligheten vil vare; hun har selv sett hvordan affærene ved hoffet skjer mer eller mindre i det skjulte. "Hvis du dømmer efter det ytre her på stedet, [...], vil du ofte ta feil: det man kan se, er nesten aldri sannheten", hadde moren sagt. Da Monsieur de Clèves dør, velger hun å trekke seg tilbake fra offentligheten heller enn å gifte seg med Monsieur de Nemours.

Tittelsiden til Princesse de Clèves, utgave fra 1678

Det som gjør Prinsessen av Clèves så interessant er nettopp det aspektet at den var nyskapende på den tiden og at den nå regnes som en av de viktigste forløperne for den moderne romanen på grunn av den psykologiske dybden. Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har i etterordet skrevet at romanen er en tragisk kjærlighetsroman fordi kjærligheten viser seg umulig å virkeliggjøre. Prinsessens motstand mot kjærligheten er stor fordi hun frykter dens død. På den måten handler romanen om "kjærlighetens altbeseirende makt og om dens håpløse utsikter i denne verden." For oss som er vant til helt andre samfunnsstrukturer og etikette, kan det være vanskelig å lese boken uten å tenke at både personer og handling er fremstilt i overkant svulstige vendinger. Noen ganger undres jeg over om det hele er ironisk ment, men nettopp derfor er det interessant lesning. For eksempel var noen av de radikale tankene som det ble diskutert av les précieuses at ekteskapet skulle tidsbegrenses og at menn skulle passe barna fra ett årsalderen. Kjærlighetsromanene var ikke ment som underholdning, men de skulle vise at for å være fri måtte kvinnene unngå å følge sine seksuelle lidenskaper.

Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette
Originaltittel: La Princesse de Clèves (Paris, 1678)
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000
Norsk, bokmål
187 sider
Innbundet, kjøpt
1001-bøker

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt ~ Marta Breen og Jenny Jordahl

For en stund siden leste jeg om tegneserieboken 60 damer du skulle ha møtt hos barnebokkritikk.no og bestilte boken på biblioteket. Da jeg kom hjem fra ferie var den klar og nå er den lest. I mellomtiden leste jeg hos Anita at boken var på kortlisten til Bokbloggerprisen, og sannelig måtte jeg lese den raskt fordi den kunne ikke lånes om igjen ettersom det var venteliste. For ikke så lenge siden leste jeg Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen, som er et supplement til norsk litteraturhistorie. Den boken har jeg stor glede av, det er blitt et oppslagsverk som jeg kan bla opp i både av nødvendighet og nysgjerrighet. Aasen startet sitt prosjekt nettopp fordi litteraturhistoriebøkene hadde ytterst få kvinner med, og hun ville løfte frem de glemte stemmene.

Men altså, kvinnehistorie i tegneserieformat! Som introduksjon, i tegneserieformat, forteller forfatterne om bakgrunnen for boken. De fant det deprimerende at historien i stor grad er fortalt av menn og om menn. En svensk undersøkelse fra 2015 viste at 87 prosent av alle personer som nevnes i skolens lærebøker, er menn. Av den grunn har de samlet seksti historiske kvinner som vi alle burde vite om.

Først ut er Camilla Collett som i 1855 fikk sitt gjennombrudd med Amtmandens døtre, og som i dag regnes som Norges første tendensroman, altså en samfunnskritisk roman som tar opp problemer og skjevheter i samfunnet.

Så nevnes Aasta Hansteen, som ble landets første kvinnelige profesjonelle kunstmaler. Hun stod på barrikadene for kvinners rettigheter og regnes som en pionér for kvinnebevegelsen. Som første kvinne som holdt offentlige foredrag i Norge, ble hun uthengt og karikert.

Sigrid Undset, "Bikkje-Lisa" Kristoffersen, Cathinka Guldberg, Fredrikke Marie Qvam, Amalie Skram og Ragna Nielsen. Gina Krog var med å starte opp fire kvinneorganisasjoner og hun var redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra første nummer 1887 til sin død, fra 1894 også utgiver.

Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen, de første kvinnene i Europa som etablerer eget skipsrederi. Før dette hadde kvinner kun overtatt eller arvet rederier. Oda Krohg, som ble en av de mest myteomspunne kvinner i norsk kulturhistorie: 

Fernanda Nissen, Ellisif Wessel og Marie Høeg. Betzy Kjelsberg var med å starte diskusjonsklubben Skuld, som ble en forløper for Norsk Kvinnesaksforening. Hun ble Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og var en forkjemper for kvinnesaken. Hun er forøvrig Siv Jensens oldemor:

Katti Anker Møller, Kristine Bonnevie, Anna Munch, Nanna With, Elsa Laula Renberg, Aasa Helgesen, Cora Sandel, Synnøve Finden, Elise Ottesen Jensen, Pauline Hall, Hannah Ryggen, Ingeborg Refling Hagen, Birgit Nissen, Elisabeth Meyer, Åse Gruda Skard, Ingrid Bjerkås, Nic Waal, Lise Lindbæk, Inger Hagerup, Gerda Grepp, Annie Skau Berntsen, Henriette Bie Lorentzen, Sonja Heine, Solveig Muren Sanden, Halldis Moren Vesaas, Gunvor Hofmo, The Dandy Girls, Amtmandens Døtre, Bergljot Hobæk Haff, Karen-Christine "Kim" Friele, Randi Hultin, Ebba Haslund, Radka Toneff, Grete Waitz og Wenche Foss.


<---  Kurdiske Shilan Shorsh tok initiativ til å danne en kurdisk kvinneforening i Bergen, og var glødende engasjert i kampen for kvinners menneskerettigheter. 

Mot slutten av boken presenteres vi for ulike foreninger og bevegelser, som Holmenkollstafetten, Engebret-Bevegelsen og Kvinnene på Våler Skurlag. Boken avsluttes med en tidslinje og et persongalleri.

En nyttig bok som er grei å ha tilgjengelig. Mange mener at den burde være pensum i grunnskolen, og det sier jeg meg enig i. Den er rask å lese, man får korte presentasjoner av hver kvinne og boken er enkel å bla i. Jeg savner utdypende tekst om hver enkelt person, men selvsagt, en bok i tegneserieformat må nødvendigvis være mangelfull i så henseende. Boken burde stå i enhver bokhylle!  

Andre som har skrevet om boken: Ellikken, Anita, Elida, Tine.

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt av Marta Breen og Jenny Jordahl
Forlaget Manifest, 2016
Norsk, bokmål
160 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen ~ Stephen King

Jakten på Det mørke tårn fortsetter, og nå har Ina og jeg lest fjerde bok i denne fantastiske serien. Roland, Eddie, Susannah og Jake er nå et ordentlig Ka-tet, en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik. Det er etterhvert blitt en sammensveiset gruppe som alle ønsker å finne ut av hva som er i ferd med å skje med verden. Eller verdenene. Det finnes flere, og det finnes dører mellom dem.

Forrige bok, Ødemarken, sluttet svært dramatisk og Trollmannen og glasskulen starter der den slapp. Bortsett fra et lite resymé og prolog som setter leseren raskt inn i historien om det er lenge siden forrige bok ble lest, noe som godt kan tenkes ettersom det er en del år mellom de to utgivelsene. De fire følgesvennene befinner seg altså fremdeles i toget Blaine, gåte etter gåte. De får en fornemmelse av dommedag. "Tro aldri at gåter utelukkende dreier seg om intelligensen til den som spør. Det dreier seg også om sorte hull hos den som blir spurt," sier Roland. Men sorte hull har til og med en sofistikert og intelligent datamaskin som Blaine. Toget nærmer seg endestasjonen og, hvis de ikke finner Blaines sorte hull, døden. Alle forsøker å finne en gåte som kan sette toget fast, og samtidig kjemper de for seg selv. I dette trer karakterene bedre frem, mer troverdige, fordi de har sitt å slite med. Sine tanker og spøkelser. Men, som Jake tenker; når alt kommer til alt, så finnes det andre verdener enn disse. Roland får noe å tenke på når det viser seg at Eddie ikke er slik en stor narr som han kanskje mistenker; han akter nemlig å skyte. Med forstanden.

Vel fremme, og i live, viser det seg at de befinner seg i Kansas. Skjønt; ikke det Kansas de kjenner, de befinner seg svært nær stedet der Mellomverdenen slutter og Endeverdenen begynner. Første etappe av deres søken er over, men kraften til Det mørke tårn er svekket, og tiden renner ut. Det kommer for dem at de kan ha krysset verdener på ferden med Blaine, stedet de er kommet til ligner ikke den verden de forlot. Etter å ha vandret et stykke, nærmer de seg en vakker bygning, et palass med mange tårn og spir.

En kveld forteller Roland om Susan, sin store kjærlighet. I forbindelse med de tre foregående bøkene er hun blitt nevnt og jeg har skjønt at hun er en viktig del av Rolands liv. Først nå kommer det frem hvorfor. Og vi får vite hva som gjorde at han reiste fra Gilead sammen med sine venner, Cuthbert og Alain. De blir sendt langt mot øst, til baroniet Mejis hvor faren, Stephen Deschain, mener de er trygge. Roland forteller om et borgspill hvor de siste trekkene er innledet. John Farson, også kalt Den gode mannen, står for demokrati og avskaffelse av "klasseslaveri og gamle eventyr", for forandringer. Han er en farlig mann som ønsker å styrte Unionen. Som tittelen tilsier handler boken også om en glasskule, det er en av Trollmannens glasskuler som kan brukes til å se med. I Mejis oppdager Roland og vennene en hemmelig allianse, de stikker nesene sine i mektige menns saker, og det får fryktelige konsekvenser.

I likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er også sann kjærlighet kjedelig - så snart historien om møtet og oppdagelsen er fortalt, blir kyssene fort harske og kjærtegnene langtekkelige... unntatt, selvfølgelig, for de som utveksler kyssene, og som gir og tar imot kjærtegnene mens hver eneste lyd og farge i verden synes å bli dypere og klarer omkring dem. I likhet med et hvilket som helst annet sterkt stoff, er sann kjærlighet egentlig bare interessant for dem som er blitt dens fanger.

Og i likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er den første, sanne kjærligheten farlig.

s. 489 

Innimellom stusser jeg litt over betraktninger som fjortenåringen Roland gjør, noe er rett og slett for viderekomne. Jeg synes han er for ung og uerfaren til å gjøre seg enkelte tanker, det er som om King har glemt alderen til sin helt. Noen ganger blir beskrivelsene av kjærligheten mellom Roland og Susan svulstige og klisjéaktige, men det går fort over. Det er nemlig en gripende historie, til tider hjerteskjærende, og uhyrlig spennende!

De tre første bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken

Trollmannen og glasskulen av Stephen King
Originaltittel: Wizard and Glass (1997, 2003)
Oversatt av Frank Lie
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2008
Norsk, bokmål
960 sider
Pocket, gave