Prinsessen av Clèves ~ Madame de la Fayette

I forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker hadde jeg planlagt å være med oftere enn hva faktisk ble tilfelle, og for november i fjor skulle det leses en bok utgitt før 1800-tallet. Jeg kjøpte til og med inn en bok til formålet, men kom aldri så langt som å lese den. I går fikk den lysende idé å finne frem boken: Prinsessen av Clèves som ble utgitt i 1678, skrevet av den franske forfatteren Marie-Madeleine Pioche de La Vergne (bedre kjent som Madame de La Fayette). Den er ikke lang, og ble fort lest.

Elisabeth Aasen skriver i Kvinners spor i skrift at litteraturen på 1600-tallet var preget av den kompliserte kjærligheten, det var nemlig ansett som en umulighet å være gift og samtidig forelsket. I Frankrike samlet kvinner fra overklassen seg i salonger hvor de diskuterte språk, litteratur og kunst. De ble kalt les précieuses (de presiøse), og Madame de la Fayette var en hyppig gjest. Prinsessen av Clèves var en oppsiktsvekkende roman, som regnes for den første psykologiske romanen i fransk litteratur. Hennes romaner representerte et radikalt brudd med den franske lange barokkromanen og dens innviklede handling med usannsynlige hendelser. Les précieuses tok opp det psykologiske aspektet ved mennesket, og mente at sjelelivet var interessant. De var kjent for å tilstrebe en åndfull og korrekt konversasjon om kjærlighetens vesen og kvinnenes situasjon, samt en særegen språkbruk som var rik på metaforer, omskrivinger og neologismer.

Handlingen i Prinsessen av Clèves utspiller seg rundt kong Henrik IIs hoff på midten av 1500-tallet, og jeg må si det er fornøyelig lesing! Først presenteres hoffets medlemmer, som aldri før har bestått av "så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser". Midt oppi dette dukker det sannelig opp en skjønnhet ved hoffet som tiltrakk seg alles blikk ("og man må tro det var en fullkommen skjønnhet, siden hun vakte oppsikt på et sted hvor man var så vant til å se vakre kvinner.") Moren, Madame de Chartres, vil presentere henne ved hoffet, og Mademoiselle de Chartres som er i sitt sekstende år møter prinsen av Clèves. Han blir hodestups forelsket, og selv om han innser at han ikke vekker de samme følelsene hos den unge pike ønsker han å gifte seg. Madame de Chartres hadde med stor omhu oppdratt datteren til "dydig atferd", og ved hoffet var det særlig nødvendig ettersom det var så mange farlige eksempler. "Ærgjerrighet og koketteri var sjelen i dette hoffet og opptok både menn og kvinner." Her var mange fraksjoner og det gjaldt å stå på god fot med den som hadde sammenfallende interesser. Mademoiselle de Chartres mottok mange ekteskapstilbud, men hun sier til moren at hun ikke vil ha noe i mot å gifte seg med prinsen, til tross for at hun ikke føler noen spesiell dragning mot hans person. Bryllup blir holdt, og den unge piken blir Madame de Clèves. Prinsen får snart nok erfare et slør over sin lykke og han beklager seg ofte til sin hustru om at han ikke har vekket noen følelser hos henne.

Så har vi hertugen av Nemours, som "var et naturens mesterverk; det minste av hans glimrende fortrinn var å være den vakreste og mest velskapte blant hoffets kavalerer." Når han og Madame de Clèves møtes oppstår lidenskapelige følelser og hun forstår at det hun føler for ham, er det samme som Monsieur de Clèves ønsket så inderlig av henne. Hun bestemmer seg imidlertid for å avvise hertugen, tross hans iherdige forsøk på å nærme seg henne i sin lidenskapelige forelskelse. At han er hoffets Don Juan får prinsessen til å tvile på at kjærligheten vil vare; hun har selv sett hvordan affærene ved hoffet skjer mer eller mindre i det skjulte. "Hvis du dømmer efter det ytre her på stedet, [...], vil du ofte ta feil: det man kan se, er nesten aldri sannheten", hadde moren sagt. Da Monsieur de Clèves dør, velger hun å trekke seg tilbake fra offentligheten heller enn å gifte seg med Monsieur de Nemours.

Tittelsiden til Princesse de Clèves, utgave fra 1678

Det som gjør Prinsessen av Clèves så interessant er nettopp det aspektet at den var nyskapende på den tiden og at den nå regnes som en av de viktigste forløperne for den moderne romanen på grunn av den psykologiske dybden. Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har i etterordet skrevet at romanen er en tragisk kjærlighetsroman fordi kjærligheten viser seg umulig å virkeliggjøre. Prinsessens motstand mot kjærligheten er stor fordi hun frykter dens død. På den måten handler romanen om "kjærlighetens altbeseirende makt og om dens håpløse utsikter i denne verden." For oss som er vant til helt andre samfunnsstrukturer og etikette, kan det være vanskelig å lese boken uten å tenke at både personer og handling er fremstilt i overkant svulstige vendinger. Noen ganger undres jeg over om det hele er ironisk ment, men nettopp derfor er det interessant lesning. For eksempel var noen av de radikale tankene som det ble diskutert av les précieuses at ekteskapet skulle tidsbegrenses og at menn skulle passe barna fra ett årsalderen. Kjærlighetsromanene var ikke ment som underholdning, men de skulle vise at for å være fri måtte kvinnene unngå å følge sine seksuelle lidenskaper.

Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette
Originaltittel: La Princesse de Clèves (Paris, 1678)
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000
Norsk, bokmål
187 sider
Innbundet, kjøpt
1001-bøker