En smakebit på søndag: Skjøgens bok

I går leste jeg ut Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff. Denne boken kom ut første gang i 1965, og Hobæk Haff tar opp madonna- og skjøgemotivet. På en glitrende måte har hun skapt et ruvende kvinneportrett.

Litt fra teksten på omslaget: Skjøgen er et varmt og frodig menneske med favnen vid åpen på mer enn en måte. Vi møter hennes kunder, som er menn fra alle samfunnslag. For de fattige menneskene i gaten der hun bor, er hun en aktet og elsket person. Skjøgens omfangsrike, jordnære og generøse person forener det opphøyde og lave i menneskene.

Smakebiten er hentet fra begynnelsen av boken:

Som sagt, jeg er vel ikke nettopp noen skjønnhet, men en fryd for øyet er jeg da, det får jeg daglige beviser for. Og i min stilling er det kanskje nettopp en fordel å være så svær og uformelig, jeg kan slenge meg nedpå så de forslår og fylle hele madrassen med mitt hvite menneskekjøtt. Ja, jeg sier det likegodt rett ut som det er. Skal tro om det ikke er dette som gjør meg så meget søkt at jeg ikke vil ha noe utenomsnakk. Mennene er jo i det stor og hele som andre mennesker og har i det daglige bruk for omsvøp og forkledninger. Men her hos meg får de lov til å kle seg splitter nakne. Kanhende bærer de nag til meg for det i fullt dagslys, jeg vet ikke, men de kommer iallfall til meg om og om igjen og kler seg nakne i det røde lampelyset og er seg selv.

s. 5-6