Bøkene om Olav Audunssøn har jeg holdt på med ganske lenge, og det å avslutte dem fortoner seg merkverdig. Sørgmodig, rett og slett. Å ikke lengre skulle følge Olav eller barna hans i deres liv. Deres tanker og grublerier. Hvordan det går videre med slekten. Kanhende jeg ser meg nødt for å lese Kristin Lavransdatter igjen. Bøkene har jeg lest sammen med
Hedda, som ble ferdig langt raskere enn meg. Jeg
står fast ved det at dette er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn
Kristin Lavransdatter.
Dette bindet er delt inn i fire deler;
Veiskillet,
Ødemarken,
Vinteren og
Hevnersønnen. Olavs strid med Gud fortsetter i
Olav Audunssøn og hans barn, men Olav har nå funnet ut at det ikke nytter å stride og velger å legge det vekk. Ikke tenke på det. For barnas skyld. Og det er likevel for sent. Gjennom hele romanen er ære fremtredende, det er nettopp dette som kolliderer så grunnleggende med hva som er Guds ord og ønsker.
Romanen starter om våren etter den vinteren Ingunn døde. Olav griper en sjanse til å komme seg bort, det er så mye som minner om Ingunn og han savner henne. Det er umulig å forestille seg hvordan det skal bli å leve der i Hestviken uten henne alle årene fremover. Sigrid Undset bruker ofte sammenligninger med naturen for å beskrive følelser og sinnstemninger. For eksempel det at Olav er fullstendig klar over at de fleste årene hadde vært gledesløse, men minnene om den lykke de hadde hatt sammen var sterke - "Når to trær er runnet opp sammen fra roten av, så blir løvkronene deres som en. Og faller den ene, så tykkes det som blir stående efter alene, se forvokst ut." Og slik kjenner Olav seg; blottet og skakkvokst. Ingenting kan nå holde ham hjemme, og han reiser til England i handels-øyemed.
I England blir det dårlig med handel, men Olav angrer ikke på reisen for han føler seg lykkelig og ung igjen. Han går til messe, og tenker mye på Gud, som han nå vet med hele seg at han aldri kan slutte å elske. Han tenker fremdeles på sin synd, men det forekommer ham at det ikke er så mye å si nei til likevel for å få fred med Gud. Hjemme hadde han grublet, taus og fortvilet - det var hans ære, hans velferd, hans liv. Dette er andre gangen Gud taler til hem, en sterk røst, men likevel svikter motet. Omsider skjønte han at valget stod mellom Gud og seg selv, og han forsøker å samle trådene i sitt livs ulykker. Denne første delen er virkelig selvransakende, og til slutt kommer Olav likevel tilbake til det han alltid har gjort; at han ikke handlet urett
da han drepte Teit eller det at han og Ingunn begynte samlivet før de var rettmessig gifte. Vel hjemme "kjente han inn til røttene av sitt vesen at han var bundet til å være alene, like fast som om han hadde bundet seg selv med et munkeløfte - bare at det var ikke som om hans egen vilje hadde hatt noe å gjøre med det. Det
skulle være slik, enten han ville eller ikke ville. Nu var hans liv blitt som å ta seg frem i en veiløs ødemark, han skimtet hverken råd eller sti, og han måtte ta seg frem alene."
I andre del,
Ødemarken, er nettopp Olavs ensomme liv som han selv valgte ved veiskillet i sentrum. Han sier nei takk til lykken, han har valgt seg selv til tross for at han alltid hadde trodd at han skulle komme til forlik med Gud. Dermed mistet han selve kjærligheten til Gud, og også kjærligheten til alt annet han holdt dyrt og kjært her i livet.
Selv om det er tydelig at Olav er glad i Eirik, nærer han en motvilje mot ham. Eirik på sin side opplever farens taushet og det at han aldri vet hvor han har ham, som utålelig. Det gir ham en angst, og han strever for å tekkes faren. Å bli sett av ham, og få hans anerkjennelse. Eirik har en fremtreden fantasi, og lager sine egne historier om hvordan tingene gikk for seg. Det er noe av dette som Olav irriterer seg over, for ellers gjorde gutten god nytte for seg. Men det uroer Olav også, og han forsøker å ta seg mer av ham. Eirik er ofte forbitret mot faren, men bare Olav sier et vennlig ord glemmer han all sin bitterhet. Han drømmer stadig om å gjøre noe som skal vinne farens velvilje.
Slik er situasjonen mellom far og sønn, og når Eirik er i sitt sekstende år tar han mot til seg og sier i fra til faren om hvor urimelig og urettferdig han er. Olav skjønner at han har rett, og da Eirik rømmer blir han fra seg av angst. Etter en tid får han vite at Eirik har søkt inn mot Oslo for å lære hærmannsferd og hovmannsseder. Årene går og Olav faller til ro. Det er velstand i Hestviken. Av og til hender det at han får et glimt at hun som er borte, hun hadde jo også lovet å komme tilbake om det var mulig. Olav er i det hele ganske selvsentrert i sine grublerier og levevis. For eksempel da han besøker Torhild for å se til sønnen, Bjørn. Han blir svært overrasket da hun forteller at hun har giftet seg,
det var det eneste han ikke hadde tenkt på. For det det hadde vært som om han eide noe med det at han visste at hun gikk der...
Så skjer det at hertug Eirik stiller seg i åpen opposisjon til kong Håkon, og Olav blir med i opprøret mot hertugen. I slike lag føler han seg mest glad og i live, og som høvding for mennene fra Folden drar de sammen med bondehæren mot Oslo. Selv om han blir stygt såret kjenner han seg likevel glad for at motstanden ender med et positivt resultat. En erkjennelse kom ut av det også; at det som la lykken øde ikke nødvendigvis var at han led.
Tredje og lengste del,
Vinteren, handler mer om Cecilia Olavsdatter som nå er femten år. Selv om vi aldri får hennes perspektiv direkte, blir vi bedre kjent med henne gjennom hennes valg og handlinger. Olav har tatt til seg en fosterdatter som blir gode venner med Cecilia, og når de rir til kirken blir Olav stum av glede - så vakre og vene er de. Valget han en gang hadde gjort, fører til at alt han utrettet var for de to unge og det var sjeldent han tenkte på Eirik. Så ser han at det skjer noe mellom Cecilia og Aslak, som er på gården for tiden. Dermed ordner han det slik at Aslak må reise, og motsetter seg et giftermål mellom dem selv om det er tydelig at de er forelsket.
Denne delen handler også mye om Eirik som plutselig kommer hjem sammen med en venn; Jørund. To ulike unge menn, og på sett og vis er Eirik med Jørund mest fordi den andre er populær. Cecilia er mye sammen med dem, og det tar ikke lang tid før spørsmålet om giftermål kommer opp. Olav er motvillig, men finner ut at Jørund og hans slekt er rike og godt likte. Han snakker ikke med datteren, men ilegger henne føleleser og gjør sine antakelser. Hvorom allting er så blir de gift, og Cecilia motsetter seg ikke. Skjønt, det synes ikke som om hun er overlykkelig heller. Cecilia er en sterk kvinneskikkelse, og når hun får husfruenøklene styrer hun som en dyktig kone.
Varme følelser vekkes i Eirik for fostersøsteren, Bothild, men han går for bryskt frem og ødelegger noe som kunne vært fint og vakkert. Da hun dør av en sykdom sliter Eirik med tanker rundt dette og bestemmer seg for å gå i kloster. Dette veller opp tanker og ambivalente følelser hos Olav, for det ville være en lykke for Eirik og Cecilia og han trengte ikke nages av tankene på den uekte arving som han hadde sveket inn i ætten. Olavs grublerier og tanker fortsatte å svinge frem og tilbake mellom hans valg og det som kunne vært. Når han gir bort Eirik til klosteret, kjenner han at det er sin egen sønn, og at kjærligheten til ham er stor. Ett år blir Eirik i klosteret før han kommer hjem igjen, noe Olav blir svært harm for. Fra Eiriks perspektiv fortonte det seg som en fornuftig avgjørelse, men Olav vil ikke høre. Etterhvert ser faren at sønnen har forandret seg den tiden han var i klosteret, og freden blir på et vis gjenopprettet.
Cecilia har vanskelige kår der hun bor hos Jørunds slekt, og det ender med at de flytter til Hestviken. Her blir de sammenvevde livene deres ikke helt som det var tenkt, og tiden blir mørkere og mørkere. Dystre tanker og grublerier, taushet og ulykker overskygger alt annet. Ættens ære krenkes, og det synes som om alle synker ned i sitt eget som forblir en eneste lang vinter.
Den siste delen,
Hevnersønnen, er mye preget av glede og lykke! Man skulle gjerne tro at det er Eirik som hevner seg på Olav, og på sett og vis er det det - men altså ikke på den måten en kan tenke. Han har hver dag med seg i sin bønn om å få bære boten i sin fars sted. Og Olav, får han noensinne sluttet fred med sin Gud? Sigrid Undset
var alltid opptatt av å skildre livet slik det er, og hun mente at den katolske tanken om Guds væren som absolutt og objektiv sannhet var løsning på mangelen på orientering i den moderne livsstilen. På denne måten blir Eirik Olavs frelse, og samtidig blir hans tanker om ære beholdt.
De nye lovene skal gjelde som de rette, men blant folk flest er det fremdeles de gamle lovene som gjelder, og her har æren en dominerende posisjon.
Det hele er så vakkert skrevet! Les gjerne de andre innleggene om disse bøkene, der står det mer om hva som er så fantastisk bra med dette tobindsverket.
