Cry, the Beloved Country ~ Alan Paton

Enda en bok jeg er glad for å ha lest! Ikke bare på grunn av innholdet, men også måten forfatteren har klart å fremstille temaet fra flere perspektiv. Cry, the Beloved Country fra 1948 gjorde Alan Paton internasjonalt kjent, og var et av de første vitnesbyrdene på apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden. Den er oversatt til norsk med tittelen Gråt, mitt elskede land (Wikipedia). Boken kjøpte jeg på Boksalongen mot slutten av fjoråret, og hadde den med på sommerens ferie til Gran Canaria hvor den for det meste ble lest på Amadores-stranden.

Alan Paton (1903-1988) var en sørafrikansk forfatter, liberaler og antiapartheidaktivist som jeg ikke hadde hørt om før. Jeg kan godt forstå at denne boken har havnet på 1001 bøker å lese-listen, spesielt med tanke på det jeg skrev innledningsvis. Først i boken har forfatteren skrevet et notat hvor han redegjør for bokens tilblivelse. Litt artig at han startet å skrive den i Trondheim! Det var i september 1946, og avsluttet i San Francisco julaften samme år. Cry, the Beloved Country handler i utgangspunktet om en far som drar for å lete etter sin sønn som ikke har gitt livstegn fra seg. Presten Stephen Kumalo mottar et brev underskrevet Msimangu, også prest, som forteller om Kumalos søster, Gertrude, som er syk, og videre at han ønsker at Kumalo skal komme til Sophiatown (en forstad til Johannesburg).

Kumalo looked at his letter. It was dirty, especially about the stamp. It had been in many hands, no doubt. It came from Johannesburg; now there in Johannesburg were many of his own people. His brother John, who was a carpenter, had gone there, and had a business of his own in Sophiatown, Johannesburg. His sister Gertrude, twenty-five years younger than he, and the child of his parent's age, had gone there with her small son to look for the husband who had never come back from the mines. His only child Absalom had gone there, to look for his aunt Gertrude, and ha had never returned. And indeed many other relatives were there, though none so near as these.

s. 9

All roads leads to Johannesburg

Sør-Afrika. Johannesburg. Det er her det skjer. Stephen Kumalo reiser til den store byen for å hjelpe søsteren, og kanskje finne sønnen. Stephen Kumalo og hustruen har kun ett barn; sønnen Absalom. I denne søken oppdager han en ny verden. Han blir møtt av Msimangu, og får bo hos en kristen kvinne som har et kall for å hjelpe andre mennesker. Når han møter søsteren er hun ikke syk i den forstand han først trodde, men i psykisk nød fremtvunget av pengemangel og fortvilelse. Dette har ledet henne ut i prostitusjon og fremstilling av ulovlig brennevin, og Kumalo får vite at mange driver med dette. Hun vil gjerne være med tilbake til landsbyen, og broren får henne innkvartert hos Mrs Lithebe, sammen med sin lille sønn. Så møter han broren sin, som er annerledes enn han husker. Istedenfor å arbeide som snekker, er han nå politisk aktiv og sier han er mer fri fordi han er sin egen herre med eget foretak. Sammen med Msimangu drar Kumalo rundt på leting etter sønnen, og underveis får han kunnskap om mye av det som skjer i storbyen og i folks bevissthet. Dette skildrer Paton på en fantastisk måte, uten å moralisere i selve teksten. Men han beskriver de faktiske hendelsene og ved at karakterene snakker om det, får vi innblikk i de sosiale forholdene i datidens Sør-Afrika, altså rett før innføringen av apartheidsystemet. Selv om systemet ennå ikke var gjeldene, var samfunnet gjennomsyret av diskriminering av den svarte befolkningen.

The white man has broken the tribe. And it is my belief—and again I ask your pardon—that it cannot be mended again. But the house that is broken, and the man that falls apart when the house is broken, these are the tragic things. That is why children break the law, and old white people are robbed and beaten.

s. 25

Msimangu har en drøm om at alle en dag skal bli forenet, både svarte og hvite. Han og Kumalo snakker mye sammen om forholdene i samfunnet. De følger sporene etter Kumalos sønn, som til slutt ender med mord. Absalom har sammen med to andre brutt seg inn i et hus i en hvit bydel for å stjele, men blir overrasket av eieren, Arthur Jarvis, som blir skutt. Det er Absalom som trykker på avtrekkeren. Arthur var en kjent ingeniør som var opptatt av sosiale problemer og for sin innsats for den ikke-europeiske befolkningen. 

Det er her jeg mener at Paton har fremstilt temaet fra flere perspektiv på en glimrende måte. Han skildrer Kumalos søken og hvordan han får kunnskap om de sosiale problemene underveis. Samtidig får vi høre om hvordan den faren til Arthur, James, opplever sønnens død. Først med sinne og fortvilelse, men når de to møtes, oppdager de blant annet at de kommer fra samme sted. De to historiene sammenflettes, og begge får en ny innsikt; i hverandres situasjon og i samfunnets. På denne måten viser Paton samfunnet fra begge sider, og menneskene som er involvert blir fremstilt levende og dynamiske. Det fine med boken er nettopp at begge sider blir beskrevet uten å være formanende, men likevel får forfatteren frem sitt budskap om hvordan diskriminering fører til at familier blir splittet og at de som diskrimineres utvikler hat mot overmakten. Og om hvordan mennesker fra den hvite befolkningen enten mener de har full rett til makten, har sympati med den svarte befolkningen, eller også forsøker å gjøre endringer. Men som oftest skjer det hver for seg. Om de hadde gått sammen ville apartheid kanskje vært mulig å unngå.

Nå føler jeg at jeg har gjentatt meg selv flere ganger, og skal ikke si mer enn at de to mennenes historier er viktige vitnesbyrd om forholdene like før apartheidsystemet ble innført, sammen med folks historier, tanker og følelser som spesielt Kumalo møter. Det er virkelig bra skrevet og interessant å lese, samt at man får en god innsikt i hvilken innvirkning dette hadde for menneskene som ble berørt. Også  J.M. Coetzee skriver også om hvordan det systemet skapte og befestet sosiale og mentale mønstre hos folk, om enn på ulik måte enn Paton.

Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn de reneste diamanter.

Nelson Mandela, Veien til frihet, 1994

Denne boken har jeg forøvrig ulest i bokhyllen, den bør jo ikke være ulest så veldig lenge!

Cry, the Beloved Country av Alan Paton
Vintage Publishing, 2002
Engelsk
240 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker