Vinterdans ~ Marit Beate Kasin

Vinterdans av Marit Beate Kasin valgte jeg å lese i forbindelse Moshonistas biografilesesirkel i kategorien 'Polfar-ing og Villmark-ing' som hadde bloggdato i går. Jeg ble noe usikker på hvorvidt boken kunne kalles en biografi, eller selvbiografi ettersom forfatteren er den samme som det fortelles om. Etter å ha lest om dette, kan jeg absolutt argumentere for sjangeren selvbiografi.

1000 kilometer. 14 hunder. Én kvinne. Bokens undertittel lover dramatikk og spenning, og omslaget gir et ekstra løfte om dette. Jeg gledet meg til lesingen! Den starter rett på beskrivelser fra Kasins første Finnmarksløp. Hun og hundene er 813 kilometer inn i løpet. Kroppen hennes er i ulage, det er voldsom vind og dårlige forhold på fjellet. Jeg merker umiddelbart at skrivemåten er uvant, jeg føler meg ikke helt komfortabel med å lese tekster som hakker slik som denne og har ord og uttrykk som er fjerne fra mitt vokabular. For eksempel å kalle hunder for bikkjer, det lyder så negativt i mine ører. Men jeg tar meg i det og tenker at det nok er dialekten, for teksten er i en muntlig sjanger. Denne skildringen er kort og stopper helt plutselig, deretter kommer en dobbeltside av Kasin og hundespannet, og neste kapittel er faktaorientert. Her holdt jeg på å miste tråden, for om meningen er å la leseren få et dramatisk innblikk i forholdene i hundeløpet ved at forfatteren forteller om det direkte og så ut av det blå begynner å ramse opp fakta om løpet, om planene for det, og hvordan forberedelsene hadde vært, så holdt jeg på å falle av lasset. Dett var ikke helt det jeg hadde forventet, men jeg var fast bestemt på å lese videre. For det første hadde jeg kjøpt boken, og for det andre ville jeg delta i biografilesesirkelen.

Innimellom skildringene av løpet kommer altså fakta om selve løpet, men også Kasins egne kommentarer til hvordan hun pleier å gjøre det på sjekkpunktene, hvor avhengig kjørerne er av handlerteamet, detaljer om foring, om hva som skjer med kroppen når søvnmangelen blir stor, hva som skjedde i løpet året før, og så er det inn i selve løpet igjen. Og nye fakta bryter opp teksten. Men samtidig gir hun innblikk i hvordan humør og motivasjon svinger. Fra å juble og tenke at "nå lever vi drømmen" til å virkelig lure på hva hun holder på med, med smerter, apati og manglende fokus.

Etter hennes første Finnmarksløp ble hun klar over sin egen utrente fysikk. Prøvelsene med smertene hadde ødelagt mye av opplevelsen, tanker og følelser hadde strømmet på uten kontroll og hun bestemte seg for at det ikke skulle skje igjen. Hun hadde prioritert at hundene var i toppform, men hadde oversett seg selv.

Økt selvinnsikt var noe av det viktigste jeg tok med meg hjem fra mitt første Finnmarksøp, sammen med en sterkere selvtillit og fornyet tro på at drømmer blir virkelighet, om man er villig til å forplikte seg til konkrete mål, og legge ned den nødvendige arbeidsinnsatsen.

s. 42

Å leve drømmen

Dermed startet hun å tilegne seg mest mulig om fysisk og mental trening, og fikk seg mange aha-opplevelser. Også det "at vi allerede har det vi trenger, bare vi lærer å se det og bruke det". Så følger et kapittel hvor Kasin forteller om oppveksten, at hun ble kalt hundejenta og at hun - endelig - fikk sin egen hund etter å ha hatt med familiens hunder å gjøre. "Respekt for og kjærlighet til dyr og natur var noe foreldrene mine overførte til meg og mine to brødre," og dette kjenner jeg meg igjen i! Nå begynte jeg å like boken bedre. For jeg innså at det handlet ikke om tåpelig stahet for å skulle gjennomføre et løp til tross for smerter og andre prøvelser, eller om litterære kvaliteter. Det handlet om "å leve drømmen", det enkle og ekte, det sterke samspillet mellom menneske, hund og natur, slik hun hadde følt så sterkt i oppveksten. Sammen med samboeren, Susana, begynte de å planlegge fremtiden, og resultatet er kennelen Vinterdans. Kasin forteller om det økonomiske aspektet som aldri vil bety en strøm med penger. Deres valuta er hverdagslykke, noe som er verdt mye mer enn penger. Videre forteller hun om hvordan de har bygget opp sitt egen hundespann, og deres første valpekull hvor kun tre av syv valper overlevde etter en smittsom leverbetennelse. Dette ga et nytt perspektiv på livet, med fokus på ubetinget kjærlighet, om håp og vilje, om verdien om å kjempe for enkeltindividene og jobbe med de hundene man har.

Så var det klart for Finnmarksløp nummer to, som startet med kaos for deres del, men endte med andre plass. Kasin begynte å tenke på verdens lengste og mest prestisjefylte langtistanseløp; The Iditarod Trail Sled Dog Race i Alaska, og vi får mye historie knyttet til dette løpet og hennes tanker rundt det. I et hundeløp kan det oppstå mange farlige situasjoner, og Kasin sier at det bare er ved å være redde at vi kan handle med mot. Hun slår et slag for sårbarheten, frykten for å feile, at det å være sårbar ikke er det samme som å være svak.

Lykkes jeg, er det fint. Lykkes jeg ikke, er det også greit, for uansett har jeg vist mot og erfart. Med dette tankesettet går ikke suksessen til hodet, eller feilene til hjertet. Det handler om å akseptere det som kanskje er det viktigste av alt: Du kan ikke bli bedre, med mindre du er villig til å mislykkes. Målet mitt er ikke å komme frykten til livs, men aldri å la den stoppe meg.

s. 123

Videre forteller Kasin om Finnmarksviddas mystiske landskap, om sjamaner og om da hun mistet spannet sitt under sitt tredje Finnmarksløp og ingen hadde stoppet dem. Likevel fant hun dem igjen stående uskadd og på linje, klare til å løpe videre. Da var følelsen av å ha fått hjelp, at de ikke hadde vært alene i uværet, sterk. Selv om påkjenningene, både fysiske og psykiske, er store foran, under og i tiden etter et løp, er hun aldri i tvil om det er verdt det. Mye av fascinasjonen ligger nettopp i at det er krevende, for det handler like mye om å overvinne som om å vinne. Dette gjør boken leseverdig både for hundeinteresserte, og for andre. I det at Kasin forteller om sin egen erfaring og sin vei mot større selvinnsikt. At vi har det i oss, det gjelder bare å åpne opp, å finne veien innover. For meg ble dette en fin leseopplevelse som viste meg at en bok kan ha kvaliteter selv om de tilsynelatende er fraværende i starten.

Urinstinktet vårt vekkes når de første snøfillene legger seg. Da er vi igjen pionerer på sporet av opprinnelsen, på leting i det ukjente, søkende, lekende, dansende i alt det hvite.

s. 137

Fra forlaget: Marit Beate Kasin (f. 1983) er hundekjører og journalist. 2008 startet hun kennelen Vinterdans. Marit og hundene konkurrerer i norgeseliten og har mange gode resultater, blant annet ble de beste rookie/førstegangskjører på Finnmarksløpet i 2015, Norgesmester i 2016 og sammenlagtvinner på Finnmarksløpet i 2016 og 2017. Marit jobber i redaksjonen i avisa Valdres på Fagernes, og bor i Øystre Slidre i Valdres.

Vinterdans av Marit Beate Kasin
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
214 sider
Innbundet, kjøpt