En smakebit på søndag: Middlemarch

Jeg har begynt å lese Middlemarch sammen med Hedda, en bok i to bind som jeg leste for veldig mange år siden og som absolutt egner seg utmerket til igjenlesing. Nå oppdager jeg flere nyanser enn ved første gang, som det å se hovedkarakteren, Dorothea, i ett nytt perspektiv. Jeg skal begynne på kapittel syv og ser frem til å lese om utviklingen av Dorotheas forestående ekteskap, hun er nemlig ikke som andre unge piker og setter høyest av alt den store sannheten, og å leve i pakt med Guds ord.

Til tross for all praten om ekteskap kan ikke romanen karakteriseres som en romantisk fortelling, noe A.S. Byatt har skrevet i et innledende essay til en annen utgave enn min; "Dette er ikke en romantisk roman, selv om det er en svært lidenskapelig en. Den er anti-romantisk."

For eksempel er Sir James Chettam en mann som betraktes som et godt gifte for en ung lady, men Dorothea ønsker "en mann som står over [seg] både når det gjelder dømmekraft og kunnskaper."

Men kanskje ingen av dem som levde på den tiden - i hvert fall ikke i traktene rundt Tipton - ville ha forstått en pike hvis forestillinger om ekteskapet ble farget ene og alene av overspent religiøst svermeri og tanker rundt de store spørsmål. Særlig ikke når denne begeistringen fikk næring bare fra sin egen glød og hverken enset brudeutstyr eller servise, nei, ikke engang de søte gleder og den ære som ventet en ung, blomstrende frue.

s. 33

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde ~ Anne-Mette Vibe

Biografisirkelens kategori for denne perioden er Frost, Fjell og Fossefall, og jeg hadde en bok om en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge, nemlig Therese Bertheau, som blant annet var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind.

Boken innledes med et forord av Ragnhild Amundsen, norsk fjellklatrer som var aktiv fra begynnelsen av 1980-tallet med en rekke krevende høyfjellsbestigninger. I 1979 klatret hun Rimmonruta i Trollveggen som første kvinne, og det var også den første fribestigningen av denne ruten. Hun har selv kjent på det å være kvinne blant klatrere, og syntes det var tragisk at tindeklubben var stengt for kvinner. Først i 1982 ble hun opptatt som medlem, Therese ble kun et innbudt medlem, og Ragnhild kan fortelle at det på generalforsamlingen ble bemerket av herrene at "det var hyggelig med litt bordpynt". Da NTK fylte hundre år i 2008 ble hun valgt til klubbens første kvinnelige leder. I forordet skriver hun at "Anne-Mette Vibe har skrevet en informativ og morsom bok om en viktig del av klatrehistorien", noe jeg kan si meg enig i. Det har vært interessant og spennende å lese om Therese og historiske begivenheter rundt kvinners kamp for selvstendighet.

I første del av boken tar Vibe for seg litt om familie og oppvekst, utdanning og yrkeskarriere. Hun forble ugift og forsørget seg selv som lærerinne på Nissens Pigeskole. Forøvrig er kvinnenes kamp for universitetsutdanning godt kjent, og Cecilie Thoresen var første kvinnen som tok artium i Norge i 1882. I 1878 fikk Nissen rett til å avholde middelskoleeksamen, og ble dermed Norges høyeste undervisningsanstalt for kvinner inntil universitetet ble åpnet for dem i 1882. Utdanningen ble kalt guvernanteeksamen, som Therese var blant de første til å fullføre. Mange kjente kvinner fra den tiden hadde avlagt eksamen på Nissens Pigeskoler, og flere var også lærere der. Vibe sier at Therese må ha fått mange kontakter, både som forbilder og turkamerater. Brytningstiden ga kvinner nye utdanningsmuligheter og større plass i det offentlige rom, og mange ressurssterke kvinner møttes på Nissen.

Therese Bertheau søkte ikke på universitetet, sannsynligvis fordi hun måtte forsørge seg selv og moren. En annen som heller ikke gikk videre etter guvernanteeksamen, var Antoinette Kamstrup, en av Thereses mest omtalte klatrevenninner. Det er artig å lese om koblingen mellom utdanning for kvinner og fysiske anstrengelser da kvinner begynte å ta artium. Var de sterke nok til å tåle et langt og hardt studium? Dermed ble det satt i gang gymnastikkpartier for de kvinnelige studentene i 1896. 1880-årene var preget av ny kunnskap og nye holdninger til svangerskap, fødsel og barseltid, hvorpå det ble oppfordret til fysisk aktivitet for å styrke helse og velvære. Nå hadde kvinnene begynt å innta fjellheimen, og om det var kvinnefrigjøringen som motiverte, er ikke godt å si, men både Therese og Antoinette valgte klatring.

Med sine kunnskaper i engelsk, tysk og fransk var Therese en ettertraktet tolk, Vibe sier at hun hadde "en usedvanlig lett og morsom penn," i sine artikler, oversettingarbeid og brevveksling. En sommerdag i 1885 hadde Therese vært på fottur i Hardanger og ble ble invitert med av en engelsk klatrer, William Cecil Slingsby, til Uranostind, og dermed var gløden tent. Det varte ikke lenge før hun var på Galdhøpiggen, og hun ble svært fascinert av Jotunheimen hvor hun fortsatte hun å gå turer og klatre. Hun måtte klatre sammen med minst to menn, fordi det ble ikke ansett som passende at en mann stod på skuldrene av en kvinne. Om utstyret den gangen sier Vibe at det "er et kapittel for seg." Kvinnene klatret i lange skjørt og med en liten hatt på hodet. Det var ikke før rundt 1910 at det ble akseptert at de brukte bukser på tur.

Det er ikke mange kvinner som har foretatt førstebestigninger i norske fjell, men Therese er en av dem med sin bestigning av Store Skagastølstind (Storen) i 1894. En annen førstebestigning var Austre Holåtind, som i 1896 ble oppkalt etter Therese; Tussetind - det ble for omstendelig med Theresetind.

Vibe skriver også en del om Therese som lærerinne, et yrke hun var kjent for å være dyktig i, selv om hun hadde et heftig temperament. Det blir sagt at hun ble mildere med årene. Moren døde i 1897, og Therese bodde da i Kristiania sammen med søsteren. I boken beskrives mange av turene, klatrevenner og litt om andre kvinner som klatret. Den økende interessen for klatresporten i Norge førte til stiftelsen av Norsk Tindeklub i 1908, som lenge var lukket for kvinner. Therese sluttet å klatre da hun var rundt femti år, og flyttet til Drøbak sammen med søsteren og to andre ugifte kvinner. Her levde hun et stille og rolig liv som forfatter og oversetter, og da hun døde i 1936 ble hun hedret med flere minneord.

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde av Anne-Mette Vibe
Fri Flyt AS, 2016
Norsk, bokmål
103 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: The Blind Assassin av Margaret Atwood

Forrige uke startet jeg sammen med Ina på The Blind Assassin av Margaret Atwood. Det er hennes første Atwood, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å like denne da jeg har jo Atwood som en favoritt.

Fra baksideteksten:

In The Blind Assassin, Margaret Atwood weaves together stands of gothic suspense, romance, and science fiction into one utterly spellbinding narrative. The novel begins with the mysterious death - a possible suicide - of a young woman named Laura Chase in 1945. Decades later, Laura's sister, Iris, recounts her memories of their childhood and the dramatic deaths that have punctuated their wealthy, eccentric family's history. Intertwined with Iris's account are chapters from the scandalous novel that made Laura famous, in which two illicit lovers amuse each other by spinning a tale of a blind killer on a distant planet. These richly layered stories-within-stories gradually illuminate the secrets tat have long haunted the Chase family, coming together in a brilliant and astonishing final twist. 

For whom am I writing this? For myself? I think not. I have no picture of myself reading it over at a later time, later time having become problematical. For some stranger, in the future, after I'm dead? I hve no such ambition, or no such hope.

Perhaps I write for no one. Perhaps for the same person children are writing for, when they scrawl their names in the snow.

I'm not as swift as I was. My fingers are stiff and clumsy, the pen wavers and rables, it takes me a long time to form the words. And yet I persist, hunched over as if sewing by moonlight.

s. 43

Bleak House ~ Charles Dickens

Til leses lesesirkelen 1001 bøker i august og kategorien mannlig forfatter, falt valget på Bleak House av Charles Dickens. Dette er hans niende roman, og ble først publisert som en føljetong i tjue deler, fra mars 1852 til november 1853. Min utgave er på 1071 sider, en skikkelig murstein med andre ord!

Jeg likte romanen svært godt, og som Store forventninger, den eneste av Dickens jeg tidligere har lest, er Bleak House velskrevet og med skildringer i særklasse. I bokens åpningsscene befinner vi oss i London, og kanslerretten hvor arvesaken Jarndyce mot Jarndyce pågår og har pågått i mange år. "Ubønnhørlig novembervær," med gjørme, røyk fra skorsteinene, tåke og kulde, og "aldri vil det bli en tåke for tett, aldri vil det bli en gjørme for dyp til å kunne sammenlignes med hvor famlende og vaklende denne kanslerretten fremstår, den forferdeligste av urgamle syndere, her i dag, for alles åsyn i himmel og på jord." Det er lett å forestille seg både London-været og atmosfæren i retten, hvor det eneste gode som er kommet ut av saken Jarndyce mot Jarndyce er at den er blitt en vits slik den har trukket ut i langdrag uten noen som helst løsning, bortsett fra at arvemidlene er i ferd med å fordufte. I saken er det nå to unge mennesker som dommeren skal avgjøre hvorvidt de skal bo hos sin slektning eller ei.

Det blir et innblikk i livet til Sir Leicester Dedlock og Mylady, og deres advokat Mr. Tulkinghorn, som leseren blir bedre kjent med etterhvert, før den autorale fortelleren erstattes av en jeg-forteller. Det er Esther Summerson som skriver sin historie. Hun vokste opp hos sin gudmor og fikk ikke vite noe om hverken sine foreldre eller noe annet, bortsett fra at moren var en skam, og blir en ung jente med liten selvtillit og tanker om at hun ikke er verdt noens kjærlighet, men livet skal komme til å bli ganske annerledes enn hun kunne forestille seg. Da gudmoren dør, kommer et tilbud fra Mr. Jarndyce, det viser seg at han er hennes formynder, og hun reiser først for å få undervisning som skal gjøre henne skikket som guvernante. Men istedenfor møter hun Ada og Richard, som er slektninger av Mr. Jarndyce, og de flytter inn hos formynderen. Her ser vi at Esther er svært intelligent og fornuftig, og sammen med sine to venner opplever hun mangt og meget, og hun blir både elsket og satt pris på av flere mennesker. Hun har også evnen til å inngå dype relasjoner. Formynderen viser seg som en godhjertet mann, og gjennom deres bevegelser møter vi flere ulike karakterer, alle beskrevet levende og med en humoristisk snert. Det er Mrs. Jellyby, som virkelig er et kapittel for seg selv der hun er så sterkt opptatt av Afrika-saken at hun ikke ser sin egen familie, den sjarmerende Mr. Skimpole som avviser ethvert ansvar og følgelig slipper unna med det meste, og mange flere. Det handler også om kvinners situasjon på den tiden, hvor det å forelske seg under sin stand var utenkelig, og å få et barn utenfor ekteskap den verste skandale.

Richard mener at kanslerretten absolutt ikke skal få påvirke dem på noen negativ måte, men det er nettopp hva den gjør, og med sorgfulle følger. Det er vanskelig å skrive kort om denne omfattende boken, men jeg skal ikke si særlig mer om selve innholdet, du må simpelthen lese selv for å glede deg over både skildringene og Dickens innsikt menneskers personlighet! Det som er spennende, er at romanen ikke kan settes i en enkelt genre, den har elementer av flere typer; romantikk, krim, politikk, samfunnskritikk og vanlig hverdagsliv. Karakterene krysser hverandres veier på ulike måter, og det hele nøstes opp på en noe overraskende måte. Selvfølgelig kunne boken ha vært mye kortere, men det passende ved dens lengde er parallellen til Jarndyce mot Jarndyce-saken som dras ut i det uendelige. Dickens får på denne måten frem sin kritikk av rettsystemet som suger ut både energi og penger av de involverte, og romanen bidro til å reformere systemet på 1870-tallet.

Jeg anbefaler boken for alle som er interesserte i klassisk litteratur, historie eller rett og slett en fornøyelig fortelling som inneholder lag på lag av kuriositeter. Min leseopplevelse har virkelig vært positiv, og til tross for mangelfull omtale håper jeg at jeg har klart å vekke lysten hos andre til å begi seg i kast med denne mursteinen. Det er vel verdt det!

Charles Dickens (1812–1870) var en britisk forfatter, født i Portsmouth, men vokste opp i London under vanskelige forhold og fikk ikke ordentlig skolegang. På 1800-tallet var han en sentral skikkelse i britisk litteratur, og blant de mest kjente bøkene er Pickwick-klubben, Oliver Twist, den delvis selvbiografiske David Copperfield og Store forventninger. Kjent er også novellen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, En julefortelling (kilde: snl).

Bleak House av Charles Dickens
Originaltittel: Bleak House (1852-1853)
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
1071 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker