Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde ~ Anne-Mette Vibe

Biografisirkelens kategori for denne perioden er Frost, Fjell og Fossefall, og jeg hadde en bok om en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge, nemlig Therese Bertheau, som blant annet var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind.

Boken innledes med et forord av Ragnhild Amundsen, norsk fjellklatrer som var aktiv fra begynnelsen av 1980-tallet med en rekke krevende høyfjellsbestigninger. I 1979 klatret hun Rimmonruta i Trollveggen som første kvinne, og det var også den første fribestigningen av denne ruten. Hun har selv kjent på det å være kvinne blant klatrere, og syntes det var tragisk at tindeklubben var stengt for kvinner. Først i 1982 ble hun opptatt som medlem, Therese ble kun et innbudt medlem, og Ragnhild kan fortelle at det på generalforsamlingen ble bemerket av herrene at "det var hyggelig med litt bordpynt". Da NTK fylte hundre år i 2008 ble hun valgt til klubbens første kvinnelige leder. I forordet skriver hun at "Anne-Mette Vibe har skrevet en informativ og morsom bok om en viktig del av klatrehistorien", noe jeg kan si meg enig i. Det har vært interessant og spennende å lese om Therese og historiske begivenheter rundt kvinners kamp for selvstendighet.

I første del av boken tar Vibe for seg litt om familie og oppvekst, utdanning og yrkeskarriere. Hun forble ugift og forsørget seg selv som lærerinne på Nissens Pigeskole. Forøvrig er kvinnenes kamp for universitetsutdanning godt kjent, og Cecilie Thoresen var første kvinnen som tok artium i Norge i 1882. I 1878 fikk Nissen rett til å avholde middelskoleeksamen, og ble dermed Norges høyeste undervisningsanstalt for kvinner inntil universitetet ble åpnet for dem i 1882. Utdanningen ble kalt guvernanteeksamen, som Therese var blant de første til å fullføre. Mange kjente kvinner fra den tiden hadde avlagt eksamen på Nissens Pigeskoler, og flere var også lærere der. Vibe sier at Therese må ha fått mange kontakter, både som forbilder og turkamerater. Brytningstiden ga kvinner nye utdanningsmuligheter og større plass i det offentlige rom, og mange ressurssterke kvinner møttes på Nissen.

Therese Bertheau søkte ikke på universitetet, sannsynligvis fordi hun måtte forsørge seg selv og moren. En annen som heller ikke gikk videre etter guvernanteeksamen, var Antoinette Kamstrup, en av Thereses mest omtalte klatrevenninner. Det er artig å lese om koblingen mellom utdanning for kvinner og fysiske anstrengelser da kvinner begynte å ta artium. Var de sterke nok til å tåle et langt og hardt studium? Dermed ble det satt i gang gymnastikkpartier for de kvinnelige studentene i 1896. 1880-årene var preget av ny kunnskap og nye holdninger til svangerskap, fødsel og barseltid, hvorpå det ble oppfordret til fysisk aktivitet for å styrke helse og velvære. Nå hadde kvinnene begynt å innta fjellheimen, og om det var kvinnefrigjøringen som motiverte, er ikke godt å si, men både Therese og Antoinette valgte klatring.

Med sine kunnskaper i engelsk, tysk og fransk var Therese en ettertraktet tolk, Vibe sier at hun hadde "en usedvanlig lett og morsom penn," i sine artikler, oversettingarbeid og brevveksling. En sommerdag i 1885 hadde Therese vært på fottur i Hardanger og ble ble invitert med av en engelsk klatrer, William Cecil Slingsby, til Uranostind, og dermed var gløden tent. Det varte ikke lenge før hun var på Galdhøpiggen, og hun ble svært fascinert av Jotunheimen hvor hun fortsatte hun å gå turer og klatre. Hun måtte klatre sammen med minst to menn, fordi det ble ikke ansett som passende at en mann stod på skuldrene av en kvinne. Om utstyret den gangen sier Vibe at det "er et kapittel for seg." Kvinnene klatret i lange skjørt og med en liten hatt på hodet. Det var ikke før rundt 1910 at det ble akseptert at de brukte bukser på tur.

Det er ikke mange kvinner som har foretatt førstebestigninger i norske fjell, men Therese er en av dem med sin bestigning av Store Skagastølstind (Storen) i 1894. En annen førstebestigning var Austre Holåtind, som i 1896 ble oppkalt etter Therese; Tussetind - det ble for omstendelig med Theresetind.

Vibe skriver også en del om Therese som lærerinne, et yrke hun var kjent for å være dyktig i, selv om hun hadde et heftig temperament. Det blir sagt at hun ble mildere med årene. Moren døde i 1897, og Therese bodde da i Kristiania sammen med søsteren. I boken beskrives mange av turene, klatrevenner og litt om andre kvinner som klatret. Den økende interessen for klatresporten i Norge førte til stiftelsen av Norsk Tindeklub i 1908, som lenge var lukket for kvinner. Therese sluttet å klatre da hun var rundt femti år, og flyttet til Drøbak sammen med søsteren og to andre ugifte kvinner. Her levde hun et stille og rolig liv som forfatter og oversetter, og da hun døde i 1936 ble hun hedret med flere minneord.

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde av Anne-Mette Vibe
Fri Flyt AS, 2016
Norsk, bokmål
103 sider
Innbundet, kjøpt