Baksideteksten forteller at:
Dette er en roman om to familier som møter sorgen, og om hvordan de lever seg gjennom den. De er kunstnere og intellektuelle, og vi følger dem gjennom mer enn to tiår i New Yorks Soho, der de bor i samme hus i hver sin etasje.
Begge parene får en sønn. De er jevngamle og er alltid sammen. Tilsynelatende lever de to familiene i en god balanse mellom foreldrenes intellektuelle og kunstneriske virksomhet og kjærligheten mellom de voksne og mellom foreldre og barn.
Så faller alt i grus. De voksnes erkjennelse av tilværelsen kan ikke forberede dem på hvordan livet plutselig omkalfatres når ulykken rammer. Sorgen erstatter kjærligheten. Er da kunsten nok til å fylle livet?
Jeg ble veldig revet med i første del av boken, og likte måten Hustvedt har komponert teksten. På sine gamle dager bestemmer Leo seg for å skrive en bok om de to familiene; Leo/Erica/Matt og Bill/Lucille/Violet/Mark. Historien begynner tjuefem år tidligere da Leo ser et maleri, kjøper det og blir kjent med kunstneren, Bill. "Vi er vel alle produkter av våre foreldres sorger og gleder. Følelsene deres er skrevet inn i oss, like mye som vi er preget av genene deres" er et tidlig sitat som kommer til å prege resten av teksten. Hovedpersonene ser hvordan dette gjelder for dem, men når man er midt oppi livet kan det være vanskelig å se at det også kan gjelde for ens egne barn.
Den intellektuelle og kunstneriske virksomheten viser seg i samtaler og arbeidene, men det kan være positivt at selve språket til Hustvedt ikke er så intellektuelt at man må stoppe opp eller lese setninger om igjen for å gruble over betydninger. På den måten når Hustvedt ut til flere. Et eksempel:
Selv om jeg likte den første delen, blir teksten mer og mer preget av tomhet i det at den mister sin interessante intellektuelle filosofering og innholdet dreier seg stort sett om hendelser som inntreffer. Det kan vise at Hustvedt makter å gi leseren den følelsen Leo sitter med i sin ensomhet, men det kan også være negativt hvis leseren begynner å skumme sidene. På den annen side, det er mye bra også i andre og tredje del, men karakterene blir for lite synlige, og jeg begynte å tenke på hvem historien er om. For den er ikke om Bill, den er ikke om Lucille, Violet eller sønnene. På et tidspunkt kommer jeg frem til at den egentlig er om Leo, men så innser jeg at ikke han heller har trådt frem som en personkarakter jeg har blitt kjent med. Til det har Hustvedt skrevet for lite om selve personene, og alle deres samtaler, det de gjør og det de tenker klarer ikke å veie opp. Dermed ble det til at jeg savnet atmosfæren fra første del av boken. Ja, ulykke og sorg forandrer et menneske, men det er selve tekstens innhold som gjorde at boken pulveriserte seg i hendene mine og blåste bort.
Til tross for dette er jeg glad for å ha lest Det jeg elsket, den har mange gode kvaliteter og jeg kan tenke meg å lese en av Hustvedts nyere romaner for å se om den har samme virkning på meg eller om jeg blir positivt overrasket. For mot slutten skriver Leo at "når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå, og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans stødde etter seg først. Andre ganger er sporet borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet."
Den intellektuelle og kunstneriske virksomheten viser seg i samtaler og arbeidene, men det kan være positivt at selve språket til Hustvedt ikke er så intellektuelt at man må stoppe opp eller lese setninger om igjen for å gruble over betydninger. På den måten når Hustvedt ut til flere. Et eksempel:
Den sommeren begynte jeg å gjøre notater til boken jeg hadde planer om å skrive om skiftende synsvinkler i vestlig malerkunst, en analyse av synsmåtens konvensjoner. Det var et storstilt prosjekt, og et faglig sådan. Tegn er ofte blitt forvekslet med andre tegn, og med tingene som ligger bak dem i verden. Men ikoniske tegn funksjonerer annerledes uten at man går i naturalismens felle. Mens jeg arbeidet med boken, hadde jeg ofte Matts firetall i tankene, en liten påminnelse for å unngå en svært forførerisk form for filosofisk feil.
s. 68
Selv om jeg likte den første delen, blir teksten mer og mer preget av tomhet i det at den mister sin interessante intellektuelle filosofering og innholdet dreier seg stort sett om hendelser som inntreffer. Det kan vise at Hustvedt makter å gi leseren den følelsen Leo sitter med i sin ensomhet, men det kan også være negativt hvis leseren begynner å skumme sidene. På den annen side, det er mye bra også i andre og tredje del, men karakterene blir for lite synlige, og jeg begynte å tenke på hvem historien er om. For den er ikke om Bill, den er ikke om Lucille, Violet eller sønnene. På et tidspunkt kommer jeg frem til at den egentlig er om Leo, men så innser jeg at ikke han heller har trådt frem som en personkarakter jeg har blitt kjent med. Til det har Hustvedt skrevet for lite om selve personene, og alle deres samtaler, det de gjør og det de tenker klarer ikke å veie opp. Dermed ble det til at jeg savnet atmosfæren fra første del av boken. Ja, ulykke og sorg forandrer et menneske, men det er selve tekstens innhold som gjorde at boken pulveriserte seg i hendene mine og blåste bort.
Til tross for dette er jeg glad for å ha lest Det jeg elsket, den har mange gode kvaliteter og jeg kan tenke meg å lese en av Hustvedts nyere romaner for å se om den har samme virkning på meg eller om jeg blir positivt overrasket. For mot slutten skriver Leo at "når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå, og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans stødde etter seg først. Andre ganger er sporet borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet."
Hustvedt er født og oppvokst i Northfield i Minnesota. Hun er datter av norske Ester Vegan og norskættede Lloyd Hustvedt. Faren var professor i skandinavisk litteratur ved St. Olaf College. Foreldrene møttes på Universitetet i Oslo, der Ester studerte,og Lloyd var på et forskningsopphold. Siri Hustvedt bodde i Norge som barn og tok senere artium ved Katedralskolen i Bergen. Hustvedt er for det meste oppvokst i Northfield, men bor i dag i Brooklyn i New York sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster (fra Wikipedia).
Det jeg elsket av Siri Hustvedt
Aschehoug, 2003
Norsk, bokmål
411 sider
Pocket, gave