Så er hele den tykke boken lest og innlegg nummer to klart. Boken har jeg lest sammen med Hedda, og vi har begge storkost oss med den. I det første innlegget om boken skrev jeg at dette var et fantastisk verk, da hadde jeg bare lest omtrent en tredjedel. Hva skal jeg si om det resterende! Wow er rett og slett ikke nok. Bok II har fått tittelen Levd erfaring, og er om mulig enda mer ambisiøs enn første del, for "Hvordan lærer kvinnen om sin tilstand, hvordan føler hun den, i hvilket univers er hun lukket inne, hvordan kan hun bryte ut, [...]. Først med en slik tilnærming kan vi forstå hvilke problemer kvinnene stilles overfor når de forsøker å skape seg en ny fremtid, etter å ha arvet en tung fortid." Simone de Beauvoir fremlegger to hovedtanker: 1) man fødes ikke som kvinne, man blir det; og 2) oppdragelsen påtvinger kvinnene "kvinnelighet", den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn.
For å bruke Beauvoir sin terminologi så har vi sett at det handler om å kunne realisere seg selv som menneske. Det er kvinnens biologiske skjebne som historisk sett har plassert henne som Den andre, men ettersom menneskene ikke utelukkende søker å bestå som art, men å nå ut over seg selv, er det altså ingen grunn til at ikke kvinnen i likhet med mannen skal kunne transcendere. Når dette oppnås, kan hun bli den hun er; et fritt og autonomt vesen.
Det er altså samfunnet som former det som kalles kvinnelig. Beauvoir argumenterer for at den kvinnelige passiviteten blir utviklet fra fødselen, og at dette på ingen måte er en biologisk kjensgjerning slik det er hevdet, men at det er en skjebne som blir pålagt henne av oppdragerne og samfunnet. Hun viser hvordan gutter tidlig blir befridd fra småbarnsalderens narsissisme, mens jentene blir bekreftet av den ved å gjøre seg til objekt. Gutten blir oppmuntret til å skaffe seg en egen posisjon, han tar fatt på ting, han er oppfinnsom, våger og handler. Jenten opplever en konflikt mellom sin selvstendige eksistens og det at hun er Den andre; hun lærer at for å behage må hun anstrenge seg, hun må gjøre seg til objekt og dermed oppgi sin selvstendighet.
Kvinnesaken har gjort mye for å endre dette, sier Beauvoir, men oppdragelsen av gutter og jenter var i 1949 fremdeles ulik, og hun påpeker hvordan synet på kvinnens rolle som Den andre opprettholdes gjennom sosialiseringsprosessen. Hun henviser til spørreundersøkelser som viser at de fleste foreldre ønsker seg sønner fremfor døtre, de snakker og behandler dem forskjellig. Dette er fremdeles aktuelt, for eksempel viser studier at barnehageansatte i dag behandler gutter og jenter forskjellig. Jentene får tilbakemeldinger på klær og utseende, som at de er søte, yndige og fine, mens guttene får kommentarer på fysiske egenskaper, som at de er tøffe, sterke og kule.
Det annet kjønn er et komplekst verk hvor Beauvoir virkelig dykker dypt ned i hva som gjør at kvinnen har blitt Den andre, hvorfor forskjellene er der og hva vi kan gjøre med det. Det er bare å applaudere, og det meste er fremdeles aktuelt! Hun går grundig gjennom forskjellene for å bygge sine argumenter, det er så spennende! Dilemmaet for kvinnen er at hun oppfatter seg selv som vesentlig, og dermed blir det vanskelig for henne å bli uvesentlig slik det kreves. Simone de Beauvoir skriver om at kvinnen er et eksisterende vesen som blir bedt om å gjøre seg til objekt, og på den måten viderefører sosialiseringen til omgivelsene og til sine egne barn. Det hele er et bedrag og en løgn. Det er mye kvinnen bebreides for, men det er et uttrykk for hennes situasjon.
Sett fra et et biologisk, sosialt og psykologisk synspunkt er situasjonen ganske så forskjellig for menn og kvinner, og Beauvoir viser hvordan asymmetrien skaper problemer så lenge det er kamp mellom dem. Det som skal til er gjensidighet. Er det virkelig slik ennå? Hun analyserer ekteskapet, fordi det fremstår som radikalt forskjellig for mannen og kvinnen, og det er den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen. Det tradisjonelle ekteskapet oppfordrer ikke kvinnen til å transcenderes sammen med mannen; det holder henne innelukket i immanensen. Men intet eksisterende vesen gir noen gang avkall på sin transcendens, selv når den fornektes hardnakket.
Hun snakker om husarbeidet, hvor kvinnen virkeliggjorde seg som virksomhet, men det er en virksomhet som holder henne i immanensen, det er et ensomt og kjedelig arbeid, og det opptar tankene. Selv om vi i dag har hatt store fremskritt i likestillingen, er det fremdeles kvinnene som gjør mest husarbeid, og dessuten viser det seg at likestilling øker skilsmisserisiko. Allerede den gangen var den tradisjonelle formen for ekteskap i ferd med å forandres, men ifølge Beauvoir er det en illusjon så lenge mannen beholder det økonomiske ansvaret. Fordi begge kjønn undertrykkes i denne situasjonen, er det av felles interesse å forandre den. Likevel, fremdeles er det slik at kvinner leter etter eldre menn som kan trygge dem økonomisk, og menn vil ha yngre kvinner med et attraktivt, feminint utseende - verdier som ikke har forandret seg på 30 år, og forklares med evolusjonsteorien.
Sikrere og praktiske prevensjonsmidler har vært til stor hjelp i kvinnens seksuelle frigjøring, men her er det hykleri ute å går. Beauvoir langer kraftig ut mot argumentene som benyttes mot å legalisere abort, hun mener de er absurde. Jeg må skyte inn at Torborg Nedreaas skrev om abort i 1947, og abortspørsmålet er stadig oppe til diskusjon. Flere amerikanske delstater har vedtatt mer restriktive abortlover den siste tiden, og Polen har innført forbud. Med tanke på at kvinner tvinges til å foreta farlige og ulovlige inngrep, er faktisk Nedreaas sin roman fortsatt aktuell i det at den minner oss på viktigheten av å kunne bestemme over egen kropp. "Det er bemerkelsesverdig at Kirken tillater drap på ferdiglagde mennesker når det passer, når det gjelder krig eller dødsdom, mens den påberoper seg en kompromissløs humanisme når det gjelder fosteret."
Simone de Beauvoir skriver utførlig om rollen som mor og kvinne, det å skulle kombinere dette, om klær og kropp, og at påkledningen er ikke bare pynt; men et uttrykk for kvinnens sosiale situasjon i det at hun er et objekt. Det er et slaveri, det er dyrt, det tar tid og er en kamp mot tiden. Hun sier at kvinnen gjerne anklages for å velte seg i immanensen, men hennes atferd er ikke er diktert av hennes hormoner eller ligger forutbestemt i deler av hjernen, de er baksiden av hennes situasjon. Ut fra dette perspektivet får hun oss til å forstå det "evig kvinnelige" i alle dets økonomiske, sosiale og historiske betingelser. Manglene er et uttrykk for at horisonten er stengt for dem, men intet eksisterende vesen kan være tilfreds med en uvesentlig rolle. Det er jo et paradoks at kvinnen stenges inne i huset, og så er man forbauset over at hun har en begrenset horisont. Hun vingeklippes, og så klages det over at hun ikke kan fly.
Men, det er ikke slik at kvinnen ikke protesterer! Selv om hun stort sett anerkjenner mennenes overlegenhet, godtar deres autoritet og dyrker deres idoler, protesterer hun rent generelt på deres herredømme; derav kommer den famøse "motsigelseslysten" som hun så ofte blir bebreidet for; fordi hun ikke har noe selvstendig område, kan hun ikke sette positive sannheter og verdier opp mot dem som mennene hevder, hun kan bare fornekte dem. Hun sperres inne i et dilemma, det hele blir en komedie, der mannen ønsker at kvinnen skal være Den andre, men siden de lurer hverandre, og kvinnen er ute av stand til å bygge opp et "mot-univers" som kan utfordre mennene. Hun forblir mannens vasall.
Så - hele kvinnens "karakter", hennes overbevisninger, verdier, visdom, moral, smak og adferd kan forklares gjennom hennes situasjon. Hun nektes transcendens, og har derfor ikke adgang til de edleste menneskelig holdninger som heltemot, opprørskhet, upartiskhet, oppfinnsomhet og skaperkraft. Beauvoir er opptatt av frihet, og mener at kvinnene ikke har noen annen utvei enn å arbeide for sin frigjøring, for selv om ethvert individ har fullstendig frihet er det abstrakt, og kan bare ta den inn over seg ved å gjøre opprør. Denne frigjøringen kan bare være kollektiv, og den krever fremfor alt økonomisk selvstendighet. Men det er skremmende å ta styringen i sitt eget liv, dermed virker uavhengigheten lite tiltrekkende. Den ytterste seier er frihet, og for å vinne denne må kjønnene komme til en gjensidighet, de må bli likestilt på alle områder.
Simone de Beauvoir ble selv anklaget for å være ukvinnelig, og ble sett på som Sartres vedheng, hans disippel og elskerinne. I 1948 ble hun omtalt som hans sekretær i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet. Men, jeg støtter det Toril Moi sier om at Beauvoir er mer relevant enn noensinne, "hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer." Fremfor alt skriver hun om bakgrunnen for at kvinnen er Den andre, og selv om det har skjedd mye siden 1949, er det likevel mange som hevder at forskjellene er biologiske. Og for en formidabel tenker! Dette har vært utrolig interessant lesing, og jeg ser frem til å lese romanene hennes!
Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt